Grimstad ’13: Family Viewing

hovedbilde12

Z er på kortfilmfestival i Grimstad. Vi kommer også i år med et eget spesialnummer om kortfilm der alle årets filmer fra det norske kortfilmprogrammet blir behørig anmeldt. I tillegg omtaler vi årets musikkvideoer og årets tilvekst i norsk dokumentarfilm. Her følger noen inntrykk fra denne bloggerens  ”familiedag” i Grimstad.

Festivalens andre dag, onsdag, ble på mange måter en dag for familiefilm. Det startet uhyre sterkt med den amerikanske dokumentaristen Alan Berliners film First Cousin Once Removed (2012) der regissøren skildrer sin slektning og mentor, poeten, lingvisten og oversetteren Edwin Honig. Vi møter Honig i livets sluttfase, sterkt merket av Alsheimers. Uten å gi tilskueren følelsen av å trampe for langt inn i en syk persons private sfære klarer Berliner å gi et skjellsettende bilde av hvordan hukommelsen svikter hos den aldrende Honig. En film som kunne blitt en tradisjonell talking-heads dokumentar er krydret av visuelle sidesprang og mister aldri sitt fokus eller sin nerve. Det er dans på stram line og filmkunstneren holder balansen med glans.

Filmen vant hovedprisen på fjoråret IDFA festival, en av verdens viktigste dokumentarfilmfestivaler som avholdes i Amsterdam. Her i landets vil mange huske Berliners film Nobody’s Business (1996) der filmskaperen forteller om sin egen far. Filmen ble vist på flere norske festivaler og senere også i filmklubber og en del kinoer.

allaereldre

En filmskaper som kanskje har lært noe av Berliner er svenske Martin Widerberg som også har laget film om sin far. Ja, ikke bare om sin far, men om fire generasjoner menn i familien Widerberg. Martin er sønn av den kjente svenske filmregissøren Bo Widerberg og kom til årets Grimstadfestival med filmen Alla är äldre än jag. Filmen er vel på mange måter et slags terapiprosjekt for Martin Widerberg som til tider opplevde forholdet til sin far, den berømte filmregissøren bak filmer som Elvira Madigan (1967) og Ådalen 31 (1969), som svært vanskelig. Et bedre forhold hadde han til bestefaren, billedkunstneren Arvid og til sin egen sønn Morris. Det hadde seg slik at Bo i en lengre periode også holdt på med opptak til en film om sin far Arvid, men denne ble aldri fullført. Martin bruker filmens arbeidstittel og mange av opptakene i sin egen film og klarer slik både å bygge en bro over fire generasjoner, fullføre ett av sin fars prosjekter, forsone seg med minnet om faren og avklare forholdet til sønnen. Filmen gir ikke bare oss tilskuere et blikk inn i livet til en kjent kunstnerfamilie, men samtidig et glimt av noe allmennmenneskelig som også berører våre egne liv og forholdet mellom generasjonene.

familiebildet

Dokumentarprogrammet i Grimstad bød dessuten på en norsk «familiefilm», Familiebildet av Yvonne Thomassen. En film som allerede tok med seg en pris under Eurodok i Oslo tidligere i år. Også hun tar utgangspunkt i egen familie og åpner gjennom filmen for familiehemmeligheter man aldri tidligere hadde snakket om. Igjen en film til både utvortes og innvortes bruk.

Onsdagen ble dermed stående igjen som en familiedag for meg her i Grimstad, for andre kan dagen ha vært en helt annerledes opplevelse. Som vanlig byr Grimstadfestivalen både på norske kortfilmprogrammer, internasjonale kortfilmprogrammer og på et rikt utvalg dokumentarer. Hver dag.



Din kommentar


Relatert

Grimstad ’13: Filmbransjens ønskeliste

Blogg: Norsk film har aldri vært bedre. Men, det står mange utfordringer i kø for en entusiastisk filmbransje

Kortfilmblogg: Etter Grimstad 2012

Blogg: Hvorfor var folk så lite fornøyd med de norske kortfilmene i Grimstad i år? Skal vi skylde på festivalen, filmskaperne, produksjonsforholdene eller tar kritikerne feil?

Privat: Zynser i Grimstad

Z #3 1996: Vi prøver alle å se sammenhenger, trekke slutninger eller forsøker å sette ord på inntrykkene som kommer rasende mot oss i en uhorvelig fart. På kortfilmfestival i Grimstad anno 1996.


Fra siste Z

Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Samfunnets utsatte – internasjonal kort

Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag

Leken dans med bilder og musikk

Til tross for pandemien har artister og regissører ikke sluttet å leke med kombinasjonen bilder og musikk, og dans spiller en fremtredende rolle i årets musikkvideoer. | kun utdrag


Fra arkivet

Bunuel: Mitt siste sukk

Z #1 1984: «Jag älska gräddtårtor, den sorten som på spansk kallas pastelazo. Vid flera tilfällen [...] | kun utdrag

Har dansk film stagnert?

Z #4 2009: Jeg ønsker ikke å sette dansk film i et uflatterende lys – til det har den for mange gode [...] | kun utdrag

Hvordan jeg skriver når jeg skriver om film

Z #2 2016: Sønnen min har akkurat begynt å forstå hva faren hans jobber med: «Jeg ser film. Og så skriver jeg om det på datamaskinen», sier jeg. Han nikker nølende. Hver for seg gir det mening som sysler, men at tasting på en mac og å gå på kino på dagtid skal kunne kalles en jobb, på lik linje med – ja la oss si – en brannmann, er foreløpig utenfor treåringens fatteevne. Er det så mye mer begripelig for oss? Hva handler det om, å skrive kritisk om film? | kun utdrag