Grimstad ’13: Family Viewing
Z er på kortfilmfestival i Grimstad. Vi kommer også i år med et eget spesialnummer om kortfilm der alle årets filmer fra det norske kortfilmprogrammet blir behørig anmeldt. I tillegg omtaler vi årets musikkvideoer og årets tilvekst i norsk dokumentarfilm. Her følger noen inntrykk fra denne bloggerens ”familiedag” i Grimstad.
Festivalens andre dag, onsdag, ble på mange måter en dag for familiefilm. Det startet uhyre sterkt med den amerikanske dokumentaristen Alan Berliners film First Cousin Once Removed (2012) der regissøren skildrer sin slektning og mentor, poeten, lingvisten og oversetteren Edwin Honig. Vi møter Honig i livets sluttfase, sterkt merket av Alsheimers. Uten å gi tilskueren følelsen av å trampe for langt inn i en syk persons private sfære klarer Berliner å gi et skjellsettende bilde av hvordan hukommelsen svikter hos den aldrende Honig. En film som kunne blitt en tradisjonell talking-heads dokumentar er krydret av visuelle sidesprang og mister aldri sitt fokus eller sin nerve. Det er dans på stram line og filmkunstneren holder balansen med glans.
Filmen vant hovedprisen på fjoråret IDFA festival, en av verdens viktigste dokumentarfilmfestivaler som avholdes i Amsterdam. Her i landets vil mange huske Berliners film Nobody’s Business (1996) der filmskaperen forteller om sin egen far. Filmen ble vist på flere norske festivaler og senere også i filmklubber og en del kinoer.
En filmskaper som kanskje har lært noe av Berliner er svenske Martin Widerberg som også har laget film om sin far. Ja, ikke bare om sin far, men om fire generasjoner menn i familien Widerberg. Martin er sønn av den kjente svenske filmregissøren Bo Widerberg og kom til årets Grimstadfestival med filmen Alla är äldre än jag. Filmen er vel på mange måter et slags terapiprosjekt for Martin Widerberg som til tider opplevde forholdet til sin far, den berømte filmregissøren bak filmer som Elvira Madigan (1967) og Ådalen 31 (1969), som svært vanskelig. Et bedre forhold hadde han til bestefaren, billedkunstneren Arvid og til sin egen sønn Morris. Det hadde seg slik at Bo i en lengre periode også holdt på med opptak til en film om sin far Arvid, men denne ble aldri fullført. Martin bruker filmens arbeidstittel og mange av opptakene i sin egen film og klarer slik både å bygge en bro over fire generasjoner, fullføre ett av sin fars prosjekter, forsone seg med minnet om faren og avklare forholdet til sønnen. Filmen gir ikke bare oss tilskuere et blikk inn i livet til en kjent kunstnerfamilie, men samtidig et glimt av noe allmennmenneskelig som også berører våre egne liv og forholdet mellom generasjonene.
Dokumentarprogrammet i Grimstad bød dessuten på en norsk «familiefilm», Familiebildet av Yvonne Thomassen. En film som allerede tok med seg en pris under Eurodok i Oslo tidligere i år. Også hun tar utgangspunkt i egen familie og åpner gjennom filmen for familiehemmeligheter man aldri tidligere hadde snakket om. Igjen en film til både utvortes og innvortes bruk.
Onsdagen ble dermed stående igjen som en familiedag for meg her i Grimstad, for andre kan dagen ha vært en helt annerledes opplevelse. Som vanlig byr Grimstadfestivalen både på norske kortfilmprogrammer, internasjonale kortfilmprogrammer og på et rikt utvalg dokumentarer. Hver dag.
Tweet
