Filmene du aldri får se – FEFF 2013

Hovedbilde

De fleste filmer fra det fjerne østen når aldri ut over opphavslandets grenser. Noen av verdens største kommersielle filmmarkeder er strengt lokale. Udine Far East Film Festival i Nord-Italia er et sjeldent europeisk vindu til en lukket filmverden.

På tross av økonomisk krise kunne årets utgave av den lille eminente festivalen skilte med et bedre filmutvalg enn på lenge.

Øst- og sørøstasiatisk film – enten den er kunst- eller underholdningsfilm – når sjeldent ut til et vestlig publikum. I Far East Film Festivals programmering er det den øst- og sørøst-asiatiske populærfilmen som står i fokus, en linje den er tro mot også i sitt 15 år.

For meg som norsk og interessert i både asiatisk film og kultur er FEFF en fantastisk mulighet til både å se interessante og gode filmer og til å lære litt om landene de er laget i. Et interessant tankekors som Stephen Cremin presenterer i sin korte tekst «Going local: Asian Cinema and FEFF» (i årets festivalprogramhefte) er at flesteparten av de filmene jeg får sett her faktisk heller ikke eksporteres/importeres til sine asiatiske naboland.

Kina rykket i fjor forbi Japan, og ble verdens nest største kommersielle filmmarked. I 2018 vil det antageligvis være verdens største. Kina, Japan og Sør-Korea er kommersielt sett henholdsvis verdens andre, tredje og sjuende største filmmarked, og her er det nå lokale produksjoner som dominerer markedet.

how to use guys with secret tips

I en globalisert verden blir filmkulturen her, paradoksalt nok, stadig mer lokal fordi hjemmemarkedene er så store.  Lokale asiatiske filmkulturer som går Hollywood i næringa er selvfølgelig bra. At ikke utveksling av lokale kulturuttrykk som film – annet enn de amerikanske selvfølgelig – går hånd i hånd med den økonomiske globaliseringpakka er kanskje mer bekymringsverdig. Men nok om det.

Årets filmutvalg omfattet filmer fra Kina, Hong Kong, Taiwan, Japan, Sør-Korea, Nord-Korea, Indonesia, Malaysia, Filippinene og Thailand, og filmgenrene spente fra action, komedie og skrekk til dramaer om tortur og menneskerettighetsproblematikk.

Noen utvalgte filmer:

National Security (Chung Ji-young, Sør-Korea, 2012)

national security

Festivalens desidert sterkeste film var den sør-koreanske National Security, den råeste og vondeste filmen jeg noensinne har sett om tortur. Filmen er basert på en sann historie, og skildrer det sørkoreanske regimets fengsling og torturering av den politiske aktivisten Kim Jong-tae noen høstuker i 1985. Du følger den gradvise nedbrytingen av et menneske, fra å være en sterk politisk aktivist er han etter uker med intens tortur klar til å tilstå hva som helst, når som helst. Ja, jeg har hatt møter med min bror som lever i Nord-Korea, hvor og når passer det at dette møtet skal ha foregått? I de 106 minuttene filmen varer er man stengt inne i torturrommet sammen med Kim Jong-tae. Kamera lar deg ikke ta en eneste pause, det er også plassert slik at du tvinges inn i den torturertes perspektiv. Det er den mest ubehagelige volden jeg har sett på film, og den er ekte. En sterk film om menneskerettigheter, og myndigheters brudd på disse.

Key of Life. (Uchida Kenji, Japan, 2012)

key of life

Svart komedie fra Japan, som spiller på identitetsskifte. En mislykka fattig 35-åring, øyner sjansen til noe lettjente penger når en mann sklir og besvimer på et offentlig bad de begge er på. På impuls bytter han garderobenøkkel med den besvimte mannen. Når han drar til sykehuset neste dag for å gjøre opp for seg, oppdager han at offeret har hukommelsestap og selv tror han er 35-åringen. Han bestemmer seg for å overta mannens identitet. Det han ikke vet er at dette er identiteten til er en perfeksjonistisk leiemorder. Leiemorderen, på sin side, må stri med at han selv tydeligvis er en mislykka rotete method actor, en rolle han med all sin perfeksjonisme prøver å gå inn i.

Jeg kan ikke gi en eneste fornuftig grunn til at jeg likte denne filmen så godt, men det gjorde jeg. Fikst plot, og utrolig godt gjennomført som filmfortelling. Og veldig, veldig morsom.

New World (Park Hoon-Jung, Sør-Korea, 2013)     new world

Selv om jeg stort sett ikke er så begeistra for gangsterfilmer så falt jeg for denne (Sist var det originalen av Internal Affairs, og de to har vel da også noen likhetstrek). Sør-Koreas gangsterverden skal ryddes opp i, og en hardnakket politimann lar sin infiltrator utsettes for hardere og hardere press for å oppnå dette. Gammeldags episk spennende gangsterdrama som funker.

Will You Still Love Me Tomorrow (Arvin Chen, Taiwan, 2013)

will you1

En ganske så fin romantisk komedie. En middelaldrende optiker, forholdsvis lykkelig gift med kone og barn, får tilværelsen snudd på hodet da han forelsker seg i en kunde, en vakker flyvert, som minner ham på at han har vært (?) homoseksuell, og alt han fortrenger i det trygge familielivet sitt med en kone han er oppriktig glad i. Søsteren hans får på sin side bryllupsnerver og avlyser bryllupet sitt: det må finnes mer romantiske aspekter ved kjærligheten enn det hun selv har fått tildelt? Ingen stor film, men det er sjelden jeg ser romantiske komedier som er såpass reflekterte og «modne».

Lost in Thailand (Xu Zheng, Kina, 2012)

lost in thailand

Denne lille lavbudsjettskomedien var en braksuksess på kinesiske kinoer i fjor, og ble box-office hit nr 1. Det kan synes som om det kinesiske kinopublikummet (også) begynner å få nok av storslåtte episke kostymedramaer.

Plot: En kinesisk kynisk forretningsmann drar til Thailand for å få sjefen sin, for tiden på opphold i et munkesenter, til å signere sin versjon av en kontrakt. Reisen blir sabotert av hans argeste jobbmotstander, som har sin egen kontrakt han vil få signert. Når vår usympatiske «helt» mister passet sitt på dag en i Thailand, og slik mister muligheter til reise og hotell, egler han seg innpå en naiv, kanskje litt tilbakestående, men vennlig, medturist. Og komikken oppstår stort sett i de situasjonene de to – høyst ulike personlighetene – havner opp i sammen.

Jeg hadde ikke forventet å le av en kinesisk komedie, men det gjorde jeg. Lost in Thailand er er skikkelig idiothumorfilm, a la Dum og dummere og slike saker. Den var litt anmasende i starten, men når jeg falt inn i filmrytmen må jeg må innrømme at jeg koste meg, og at det var noen sekvenser der jeg hikstet av latter. Og så var det jo morsomt å se hva kinesere flest faktisk ler av.

evian3

En annen sjarmerende, men liten, film var G’mor evian!! (Yamamoto Toru, Japan) om tenåringsjenta Hatsuki som har lyst til å være normal, med alt det innebærer. Men det er ikke så lett når moren din er en en litt drikkfeldig ekspunkestjerne, og han som har vært der i stedet for faren din, er en naiv fyr som tror at punken lever fortsatt, og at han selv er en av stjernene der. Og begge er totalt respektløse i forhold til tradisjonelle verdier. En ganske så fin «coming of age»-film.

Generelt kan det – ut fra årets program – synes som om det er Sør-Korea som har hatt det sterkeste filmåret, og som om også kinesisk film nå har tatt et steg opp kvalitetsstigen. Jeg missa dessverre de to japanske filmene som jeg tror var de beste på festivalen, A Story of Yonosuke (fra 2013, av regissøren av The Woodsman and the Rain: Okita Shuichi) og Girls for Keeps (Fukagawa Yoshihiro, 2012) ble vist etter at jeg hadde måttet reise hjem.

Filmer å styre unna: de desidert dårligste filmene på årets festival var laget av forholdsvis kjente regissører. Hong Kong-filmen The Guillotines av Andrew Lau (som var medregissør på Infernal Affairs) og den totalt uforståelige og pretensiøse kinesiske Design of Death av Guan Hu.

million dollar

Filmer jeg ikke fikk sett, men som fikk god respons. Kinesiske Bejing Flickers, av regissør Zhang Yuang,  som tidligere lagde Beijing Bastards. Og for tilhengere av monsterfilm så var visst den kinesiske lavbudsjettfilmen Million Dollar Crocodile (Lin Lisheng, 2012) utrolig fornøyelig. Publikumsprisen gikk til den sørkoreanske komedien How to Use Men With Secret Tips (Lee Won-suk, 2012). En film som ble vist på festivalen som også ble vist i Norge under TIFF i år var den nordkoreanske feelgood-komedien Comrade Kim Goes Flying, som Z allerede har blogget om.

Selv vil jeg gjerne globaliseres, også på underholdningsfronten. Og da gjerne også av litt andre filmuttrykk enn amerikanske. Så er det bare å håpe at de italienske myndighetene kjenner sin besøkelsestid – og skjønner betydningen av kulturutveksling og filmformidling – og lar denne lille, men viktige festivalen få leve. Og blomstre.

teatret

Peace, Panda og Join Us! Udine Far East Film Festival 15 – 2013

LITT OM FEFF: arrangeres i Udine i Nord-Italia den siste uka i april hvert år, og er vel en av de få festivalene som kan beskrives som gjennomhyggelig og totalt uformell. Festivalens lojale publikum (deriblant undertegnede) er en salig miks av cinefile: fra unge, italienske studenter, filmkuratorer, filmvitere og journalister, nysgjerrige på asiatisk film og kultur.

Inntil i år, og forhåpentligvis videre avhengig av festivalens økonomi, har FEFF tilbudt akkrediterte noen netters overnatting. Dette tilbudet gjelder også for filmvitenskapsstudenter.

Festivalen utgir hvert år et fyldig programhefte der man også finner tekster om trender i de ulike landenes filmer det siste året.

cosplay

Cosplay-konkurranse, FEFF 15

 



Din kommentar


Relatert

Z elsker FEFF: UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL 16

Blogg: Denne bloggeren elsker Udine Far East Film Festival, og hva de prøver å gjøre for asiatisk filmforståelse i Europa. I år var mitt personlige høydepunkt det japanske mordmysteriet The Snow White Murder Tale (Nakamura, 2014), tett fulgt av de politiske dramaene The Attorney (Sør-Korea, Yang Woo-seok. 2013) og The Barber’s Tales (Jun Robles Lana, Filippinene, 2013).

FEFF Udine 2015 – Far east film festival nr. 17

Blogg: Zs blogger rapporterer fra favorittfestivalen sin.

FEFF 2016 – populærfilmer fra Far East

Blogg: Zs blogger har vært på sin absolutte favorittfilmfestival: Far East Film Festival i Udine. Et fantastisk sted å oppdatere seg på populærfilm fra Øst- og Sørøst-Asia.


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

«…med foten plantet trygt i virkeligheter…» – om innholdet i den norske hverdagsrealismen

Z #4 1986: Er den norske hverdagsrealistiske filmen på vei ut? Er den typiske norske hverdagen [...] | kun utdrag

Den hemmelighetsfulle M. Night Shyamalan – et intervju med Aubrey Wanliss-Orlebar (del 2)

Z #4 2007: Etter den eventyrlige suksessen med The Sixth Sense i 1999 var M. Night Shyamalan med ett slag en [...] | kun utdrag

Del 3: Etter filmen

Z #4 2012: Sveinung Golimo: - Noko av det eldre materialet vårt er lagra på format som me knapt nok veit kva heiter | Jon Arild Olsen: - Nasjonalbiblioteket har ein strategi om å gå over til full digital bevaring | kun utdrag