DONALD RICHIE (1924-2013) – 54 ÅR I DEN JAPANSKE FILMENS TJENESTE

hovedbilde

Z hedrer den japanske filmens ubestridt største autoritet: Donald Richie.

Richie anses som den japanske filmteoriens fremste pioner. Innflytelsen hans på forskningsfeltet japansk film er uten sidestykke, spesielt i den engelskspråklige verden. Ingen har skrevet flere bøker om temaet, ingen har heller blitt møtt med mer kritikk fra fagmiljøet. Richie skrev rett fra levra, og var ikke redd for å uttrykke sine egne ideer om det unike ved japansk film. At han i utgangspunktet ikke hadde noen faglig ballast stoppet ham ikke fra å bli den japanske filmens internasjonale foregangsfigur. Bosatt i Japan fra 1947, med et kort opphold i årene 49 til 52, var Richie en av ytterst få «utlendinger» med orkesterplass til den japanske filmens utvikling etter andre verdenskrig. Det er med tungt hjerte – og med en enorm respekt – at japanske filmforskere verden over har tatt farvel med Donald Richie, som sovnet inn på Tokyo Universitetssykehus, 19. februar, 2013.

ung richie

Richies tidlige liv

Donald Steiner Richie ble født den 24. april 1924 i småbyen Lima i det midtvestlige Ohio. Det rolige småbylivet ble imidlertid en relativt kort etappe i Richies liv. Tidlig på 40-tallet mønstret han på et av de amerikanske libertyskipene som støttet de allierte styrkene under stillehavskrigen, og det var med et slikt skip han besøkte Japan første gang.

Richie hadde ingen militær bakgrunn, men klarte å sikre seg en plass på skipene takket være sitt unike skrivemaskintalent. Karrieren som loggfører av inventar ble imidlertid kort. Allerede før skipet ankom Tokyo i 1947 hadde han jobbet seg opp til å bli skribent for de amerikanske okkupasjonsmaktene, og snart sikret han seg også jobben som sivil reporter for det amerikanske forsvarsdepartementets egen avis, Stars and Stripes. Richie hadde for øvrig publisert sin første novelle, Tumblebugs, allerede i 1942.

Tokyo-oppholdet vekket Richies fascinasjon for japansk kultur, og da spesielt for  japansk film. Det tok ikke lang tid før han skrev anmeldelser av japanske filmer i Stars and Stripes. I 1948 møtte Richie den japanske filmkuratoren Kashiko Kawakita, og de to ble umiddelbart venner. Kawakita hadde da allerede brukt flere tiår på å bygge broer mellom den japanske og den internasjonale filmverdenen. Gjennom Kawakita ble Richie blant annet introdusert til den ikoniske japanske regissøren Yasujirô Ozu i 1948.

donaldrichie og ozu

Donald Richie og Ozu

Veien tilbake til Japan

I 1949 vender Richie tilbake til Amerika og tar fatt på sin Bachelor i engelsk ved Columbia University, New York. Etter overstått studie flytter Richie umiddelbart tilbake til Japan i 1953. Richie hadde stått frem som åpent biseksuell og ga som grunnlag for sin emigrering at det japanske samfunn var mer tolerante til homofili. Via kontaktnettverket han hadde utviklet under sitt første japanbesøk fikk Richie jobb som filmkritiker i den engelskspråklige japanske avisen The Japan Times.

I sine senere år beskrev Richie sitt liv i Japan som et liv i frihet fra sin kulturelle tilknytning. Han følte seg som en utlending i et fremmed land til sin død, men den følelsen satte han høyere enn noe annet. Under oppveksten, selv om han ikke var klar over det da, følte han seg alltid bundet til sitt eget land og kultur. Det var først da han inntok rollen som en evig «outsider» at han lærte å ikke ta sin plass i livet og samfunnet for gitt. Som Richie selv sa det:

«Å spørre en innfødt amerikaner eller japaner om deres respektive kulturer, er som å spørre en fisk om vann. Hva kan de si? De bor der, men de vet ingenting om det. Om du aldri forlater din egen kultur er du for alltid bundet til den, enten du vil eller ikke. Når du flytter til en annen kultur får du tilsvarende åpnet øynene, og de lukker seg aldri igjen.»

donald richie

Den japanske filmen

I 1959 kom Richies første bok om japansk film, en av de første seriøse engelskspråklige bøker om emnet: The Japanese Film: Art and Industry. Boka skrev han sammen med sin personlige venn Joseph Anderson, som delte Richies interesse for japansk film. I utgangspunktet hadde de tenkt å skrive en artikkel, det endte opp å som en 428-siders bok. Anderson tok seg av det teoretiske bakgrunnsarbeidet, Richie kontakten med det japanske filmmiljøet.

Med sin første bok ute om japansk film fikk Richie blod på tann, noe som ledet til den største samlingen av bøker om japansk film noen sinne skrevet av en og samme forfatter. I 1961 kom Richie med sitt første verk på egne ben, Japanese Movies (Senere utgitt som Japanese Cinema, Film Style and National Character), og i tiårene som fulgte kom forfatteren med en rekke av filmverdenens mest innflytelsesrike bøker om japansk film. Følgende bøker kan nevnes i så måte: The Films of Akira Kurosawa (1965), The Japanese Movie (1965), Ozu: His Life and Films (1977), Japanese Cinema: An Introduction (1990) og A Hundred Years of Japanese Film (2005).

Donald_richiesluttbilde

Akademisk motstand

Selv om Richies første bok var basert på teoretisk forskning og feltarbeide, skulle ikke forfatterens karriere bli akademisk. Richie har, i likhet med sin kollega Noel Bürch som også skrev en tilsvarende innflytelsesrik bok om japansk film, blitt møtt med betydelig kritikk fra fagmiljøer verden over. Hans frittalende beskrivelser av japansk film har dog i mange tilfeller blitt misforstått, noe han også understrekte ved å distansere seg fra en akademisk innfallsvinkel i stadig større grad med årene. Paradoksalt nok har Richies bøker oppnådd større akademisk respekt, jo mer han distanserte seg fra fagmiljøet.

Richies beskrivelser av japansk film har alltid vært basert på egne erfaringer og eget forhold til det japanske samfunn. Samtidig er det ikke utenkelig at hans stadig mer nyanserte blikk på japansk film i økende grad samsvarer med fagmiljøets. Den krasseste kritikken av Richie har vært sentrert rundt hans uttalelser om hvorfor japansk film er unik i forhold til klassisk- og europeisk film. Richie var tidlig ute med å trekke paralleller mellom tradisjonell japansk kultur og japansk filmproduksjon. Derfor har Richie blitt kritisert for å utpeke japansk kultur som fundamentalt annerledes enn vestlig kultur, noe som igjen hevdes å underbygge et internasjonalt hierarki der Asia underlegges vesten. Dette var så klart ikke Richies intensjon. Kritikken er imidlertid vanskelig å tilbakevise, da bøkene hans i all hovedsak er basert mer på synsing enn akademisk forsvar. Richie tok aldri til motverge mot sine kritikere, men fulgte sin egen vei og utviklet sin egen teori om japansk film.

I sin siste bok om japansk film, A Hundred Years of Japanese Film, viser Richie sitt mest nyanserte syn på hva som kjennetegner japansk filmstil. Forskjellene mellom Østen og Vesten er vektlagt i lang mindre grad, til fordel for Richies egen terminologi. Her omtaler han den japanske filmen som «Presentational» og den vestlige filmen som «Representational». Kort fortalt mener han at den japanske filmen til en hver tid understreker sin «kunstige natur», mens den vestlige filmen forsøker å overbevise sine tilskuere om at den er et realistisk bilde på en faktisk eller fiktiv virkelighet. Selv om Richie aldri overbeviste det akademiske fagmiljøet fullstendig med sin tilnærming til japansk film, er det liten tvil om at hans bøker og erfaring har hatt større innflytelse på fagfeltet enn det akademikere har vært i nærheten av verken før eller etter.

Donald Richie 03tilnett

Veiens ende

I de siste årene av sitt liv utalte Richie at japansk film ikke var hans hovedinteresse, men at bøkene hans reflekterte en generell fascinasjon for japansk samfunn og kultur. En av Richies fanesaker mot slutten av karrieren var å ta til orde mot holdninger som fremstilte Japan som et uniformt samfunn. Richie beskrev denne tendensen som en uunngåelig menneskelig tilstand: Man ser med et generaliserende blikk på all annen kultur enn sin egen. Richie ønsket å motarbeide den sosiopolitiske tendensen til å kategorisere omverdenen dualistisk: Oss og dem, Østen og Vesten, Amerika og Japan.

Richie viste også ydmyke holdninger overfor sitt virke i senere år. Han uttalte blant annet at ingenting av hans lærdom kom eksklusivt fra Japan, men at Japan hadde fungert som en katalyserende øyeåpner for ham. Hans livserfaring kunne tilsvarende ha blitt oppnådd ved å heve blikket opp og forbi den kulturelle inngjerdingen som preget hans ungdoms landsbyliv. At han havnet i Japan beskriver Richie som en kjærkommen skjebnebestemmelse, men hans lærdommer og livserfaring hadde kommet uansett hvilket land hans ungdom hadde ledet han til. Resultatet hadde så klart utfoldet seg noe annerledes om Richie hadde landet i Kina eller India, spesielt med tanke på filmindustrien. Men så virket heller ikke den japanske filmen å være fokus i like høy grad som man skulle tro, når man leser Richies refleksjoner over sitt liv.

Richies forsøk på nedbryting av fordommer mot Japan viser uansett til en forfatter viss sinn var åpent helt til hans siste dager. Selv om han ble kritisert for å snakke om japansk film i generaliserende termer, var det aldri noen tvil om at han var mer plaget av uheldig ordbruk enn mangel på nyansert holdning til japansk kultur. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så skylder filmverdenen Richie en enorm takk, noe vi tar til etterretning i Z ved å hedre hans minne. Tusen takk for ditt livslange engasjement, Donald Richie.

Donald Richie 02tilnett

Kilder 

Berkeley University Press: http://globetrotter.berkeley.edu/people/Richie/richie-con0.html

Metropolis: http://archive.metropolis.co.jp/tokyofeaturestoriesarchive299/273/tokyofeaturestoriesinc.htm

Midnight Eye: http://www.midnighteye.com/interviews/donald-richie/

Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Donald_Richie



Din kommentar


Relatert

Japan ler – humor i japanske filmer

Z #2 2017: En kort innføring i trender og tradisjoner i japansk filmkomediehistorie. | kun utdrag

Privat: Modan raifu – den sene japanske stumfilmen og modernitet

Z #3 2002: Japan er eksotisk. Landet fremstår for den vestlige betrakteren som den geografisk og kulturelt [...] | kun utdrag

OZU PÅ BLÅDISK (Del 2) – TOKYO STORY/BROTHERS AND SISTERS OF THE TODA FAMILY

Blogg: Sammen med Kurosawas Syv samuraier er Ozus Tokyo Story en av Japans mest kjente bidrag til filmhistoriens landemerker, den udiskutabelt mest sagnomsuste av regissørens filmer. Tokyo Story er rett og slett en bauta i japansk filmhistorie, og nå er den altså ute i oppusset utgave på blådisk.


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Fra Jidai-geki til Pinku-Eiga – et kort riss av japansk filmhistorie

Z #4 2008: Les hele Gunnar Iversens artikkel om japansk filmhistorie her på nettet.

Timer med skuespillerne

Z #3 1989: Nikita Mikhalkov er en av de fremste nålevende sovjetiske filmregissører. I Norge er han best [...] | kun utdrag

Skjør som glass – en analyse av ‘Buicken – store gutter gråter ikke’

Z #4 1991: Hans Otto «Nico» Nicolayssens fjerde spillefilm, Buicken – store gutter gråter [...] | kun utdrag