Broken

hovedbilde

White is where I was to start
Broken by my open heart
Falling down and falling up again
Black is white the other way
Paradise is in the grey …
Blur «Colors»,
(sangteksten delvis omarbeidet av regissør Rufus Norris, til soundtracket til Broken)

 

Det er noe som heter «broken english». I Rufus Norris sin vakre, varme, såre og vonde spillefilmdebut Broken er det et knust England som står i fokus.

Et lite vesen i en kuvøse, med en far som stikker hånden inn og gir kjærlighet og trygghet. Glimt av en vilter ung jente, som vi senere skjønner er Skunk, filmens hovedperson. Bilder av henne i koma, med samme faren som er der og holder hånden hennes. I løpet av bare noen få minutter av anslaget har Broken røsket tak i meg: Et liv og hva det kan være og bli til, eller ikke bli til.

Før anslaget er over er vi presentert for hele settingen i filmen: Skunk overværer at nabogutten blir brutalt overfalt og banket opp. Så kommer politiet og henter nabogutten: Hvorfor er det han politiet henter?

Broken er historien om 11-årige Skunk, og noen uker av hennes liv, fra hun overværer at vennen hennes, den mentalt tilbakestående nabogutten, uforvarende og brutalt blir banket opp av en annen nabo, til hun selv ender opp i koma og respirator. Den er også historien om nabogutten, og hvordan hans liv forandres, etter å ha blitt falskt anklaget for voldtekt. (En nabojente er så redd for farens sinne at hun heller oppgir en falsk sexpartner for å stagge raseriet, enn å holde fast på sannheten, at hun faktisk aldri har hatt sex.) Og det er historien om hvordan en knust familie kan ødelegge alt den kommer i nærheten av, og hvordan den selv kan knuses ytterligere.

I løpet av de ukene i Skunks liv filmen omhandler skal hun takle mer enn et lite, åpent hjerte kan ta inn. Faren hennes (moren har stukket av for lenge siden), skal få seg ny kjæreste. Hun skal forelske seg i en jevnaldrende (hun er allerede forelsket i kjæresten til au pairen de har), hun skal begynne på ny skole, hun skal bli mobbet. Hun må prøve å bli voksen på alt for kort tid. Filmen er nesten overtung med katastrofer og kaosteorilignende ulykker. Men det funker. Den er også morsom og rørende. Og som det synges i tittellåten, ingenting – verken jævelskap eller godhet, eller paradis – er i rent svart eller hvitt.

Broken er en fin og varm og sterk oppvekstskildring, noe engelskmennene selvfølgelig er spesialister på (selv om det sterke far datter-forholdet her faktisk også kan gi assosiasjoner til en annen sterk oppvekstskildring, den amerikanske indie-hiten Beasts of the Southern Wild). 13 årige Eloise Laurence briljerer i rollen som Skunk, jeg har vel ikke sett en så nydelig jenteskildring, eller en så sterk skuespillerprestasjon, på lenge. Og man blir gjennomglad i både rollefiguren hennes, og at det finnes sånne jenteskildringer i filmverdenen.

farogdatter

På ettertekstene så jeg at filmen er dedikert til to av opphavsmennene sine fedre, og maken til kjærlighetserklæring til sine fedre, eller nydelig skildring av fedre som omsorgspersoner, tror jeg heller ikke jeg har sett (med Beasts som unntak). For Broken er også en historie om farskjærlighet, på godt og vondt. To av de viktigste personene i filmen er alenefedre. Det er ikke mangel på kjærlighet i noen av familiene som skildres, allikevel kan alt gå fryktelig galt.

Filmens historie er utrolig effektivt og godt fortalt, også på lydsiden. Det er sjelden jeg har opplevd en så effektiv bruk av filmmusikken, og ikke minst, bruk av stillhet. Eller lyden av pust, som lydsporet til … livet. Mye av filmen utspiller seg på en bilkirkegård, et sted biler vrakes, og det er også her både Skunk, broren hennes, og etter hvert den nye kjæresten hennes, finner skjønnhet og glede i livet. Jeg synes derfor ikke det er alt for søkt av meg å se denne bilkirkegården som et symbol på livsvilkårene hennes, en slags Rudolf Nilsens «På stengrunn», og trærne som kan blomstre og vokse på tross av harde vilkår.

Electric Wave Bureau (et av Damon Albarn – ex-Blur – sine prosjekter) står for musikken, og det er Eloise Laurence som har vokalen på «Colors», gjennomgangsmelodien, og en sang til. (Jeg satt igjen til rulletekstene fordi jeg hadde lyst til å høre hvilken sanger dette var. Hun kan definitivt slå gjennom som sanger også.)

Broken er en film som sitter som en hockeypuck i magen etter du har sett den. En film om skjørheten ved livet, og om skjøre livsvilkår, men også om kjærlighet og varme. Definitivt en av årets sterkeste filmer.

 



Din kommentar


Relatert

Anarchy in the stairway! Ben Wheatleys High-rise

Blogg: Det finnes en dyp menneskelig trang til å bygge i høyden: Skyskrapere har - fra Babels tårn til vår tids Lambda - stått som symboler for våre høyeste aspirasjoner, et ønske om å utligne forskjellen mellom mennesker og guder. En ambisjon som ofte blir, som historien om både babelsk forvirring og det fremtidige Munch-museet viser, kilde til både anarki, rot og forvirring.

Begjærets dunkle mål: Moonlight

Blogg: Forbudt kjærlighet i måneskinn. En ung, forvirret mann på identitetssøken, i møte med omsorgssvikt og banal ondskap. Glimt av havet, bølgenes pulserende kraft som kan oppsluke sorg eller frigjøre begjær. Slike inntrykk sitter man igjen med etter den skjellsettende filmatiske opplevelsen som er Moonlight.

Derek Jarman – Perspektiver på «no-budget» filmproduksjon

Z #4 1993: Siden han lanserte sin første spillefilm Sebastiane i 1976 har Derek Jarman vært kjent som en av [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Jan Svankmajer – surrealist og animatør

Z #3 1992: Under kortfilmfestivalen i år ble det vist en retrospektiv av den tsjekkiske dukkefilmskaperen og [...] | kun utdrag

Tina, Bettina og High School-filmens perverse gleder

Z #2 2013: Mange high school-filmer handler bare om sex. Tina & Bettina (Alsvik, 2012) handler om flere former for sex enn de fleste av dem, kanskje fordi det er menn som spiller filmens to vakre hovedrollejenter? | kun utdrag

Jeg er nyfiken, blå. Blue Velvet

Z #2 2011: I dag, 7. februar 2011, er det over ti år siden mitt forrige møte med Blue Velvet. Hadde den på VHS og så den på Cinemateket. Når jeg ser den igjen i kveld blir det for fjerde eller femte gang, tipper jeg. Men før jeg kommer så langt, tenkte jeg å dele det jeg husker, formidle hvilke minner som knytter seg til den blå fløyelen, hva som sitter igjen snaue tjue år siden vi satt i stua til mora til Arne, en alt for lys vårdag i 1992.