Popcorn eller kalv i formalin? Kunst og underholdning

Avstanden mellom kunstfilm og underholdningsfilm er ikke alltid så stor som den framlegges. Mange filmer som presenteres som norske arthouse-hits, er (ofte middelmådige) publikumssuksesser i opphavslandet. Og, virkelige kunstfilmer kan også trekke publikum.

Om en ny arthouse-kino i Oslo skal kunne appellere til et bredt publikum slik Litteraturhuset eller Astrup Fearnley-museet gjør, må ordene som brukes i den offentlige debatten forandres.

Diskusjoner rundt salget av Oslo kino viser at det er et vanlig syn blant kulturpolitikere, bransjefolk og journalister at «kunstfilmer» – ofte kalt «smale filmer» – utgjør en kategori for seg selv, distinkt fra kommersielle, populære underholdningsfilmer. Filmer fra denne egne kategorien hører kun hjemme på cinemateker og filmfestivaler, der de blir vist for en liten gruppe mennesker med en elitistisk smak. Alt som går på vanlig kino er god, solid underholdning for hele familien – og, ikke minst – penger i kassa: En fin måte å selge popcorn på.

Slike kategorier bygger på en del forventninger om hva begrepene «kunst» og «populær» innebærer. Alt som ikke er norsk- eller engelskspråklig – for eksempel «smale europeiske filmer», en kategori som inneholder alt fra Det hvite båndet (Haneke, 2009) til Potiche: Frustrert fransk frue (Ozon, 2012) – er noe folk flest ikke vil ha. Europeiske filmer utgjør bare en liten andel av det vanlige filmtilbudet, og blir ofte bortprogrammert i små, konfidensielle saler på tidspunkter som bare passer for pensjonister og arbeidssøkere. Ser man på hvilke europeiske filmer som faktisk kommer på kino, er det en stor sjanse for at den er en (ofte middelmådig) lett, feelgood-komedie som allerede har vært en kjempesuksess i enten Tyskland, Italia eller Frankrike. Den vil ofte merkelig nok ha en handling som foregår ved havet eller en annen eksotisk beliggenhet (Vincent vil ha(v) (Huettner, 2010), Små, hvite løgner (Canet, 2012) eller Sommerlunsj i Roma, (Di Gregorio, 2010) ). De andre landenes «hits» er Norges «arthouse-flicks».

Kon-Tiki (Rønning/Sandberg 2012) var kanskje fjorårets kjempehit i Norge. Den vil nok også oppfattes som eksotisk, smal og derfor sjarmerende for en vanlig amerikansk kinogjenger. En utenlandsk film som ikke blir kjøpt inn, blir enda sjeldnere vist, kanskje en eller to ganger i løpet av en festival og vil oppfattes som enda særere. Til en viss grad kan dette stemme – en film som utfordrer publikummets forventninger er kanskje ikke noe en distributør er verken villig eller i stand til å satse på. Men i større grad skyldes dette rett og slett størrelsen på det norske markedet. En liten nasjon og et lite marked gir begrenset mulighet til å tilby et stort nok utvalg av det som er tilgjengelig internasjonalt.

For øvrig: Hvis man først er klar til å legge til side egne forventninger om hva som er populært, og hva som bare er for filmnerder, innser man at kategoriene «kunst» og «pop» ikke utelukker hverandre. Hvem ville ha trodd at Om guder og mennesker (Beauvois, 2012), en varm, men subtil og svært meditativ film om tro og kjærlighet, ville bli sett av over tre millioner franskmenn? På samme vis som komplekse, utfordrende verker kan ha en stor populær appell (tenk på de som fyller opp det nye konserthuset i Stavanger eller som flokker til samtidskunstutstillinger for å se en ku og en kalv konservert i formalin), kan det av og til skje at populær smak og rene kommersielle interesser også står bak noen ekte filmperler. Hollywoods hitmakere – Hitchcock, Howard Hawks eller Steven Spielberg, for å nevne bare tre – er gode bevis på at publikumsvennlighet og kvalitet kan henge godt sammen.

Gode filmer blir gode uansett – som filmkritikeren Richard Brody understreker, «A movie’s pop-ness—its production within the Hollywood system and its marketing and distribution to the widest audience—is simply not relevant to its merits and to its emotional effect».

Da «kunst» i stor grad er et subjektivt begrep vil det alltid være store uenigheter rundt hvilke filmer som hører til denne kategorien. I grunn og bunn bygger en films kunstneriske kvalitet på dens kapasitet til å utløse en estetisk reaksjon hos tilskueren med å fyre opp sinn, fantasi og sanser. For meg: Beasts of the Southern Wilds (Zeitlin 2012) fyrverkeri av en åpningssekvens, Anna Magnanis drømmende monolog i Romas gater i Mamma Roma (Pasolini, 1962) eller det kvasi-guddommelige lys som fyller hele bildet i Pierrot le Fous (Godard, 1965) storslåtte avslutning. Den estetiske opplevelsen som filmmediet frembringer er svært behagelig, både på et emosjonelt og intellektuelt nivå, og kan ha mye å si for dets populæritet.

At alt som ikke er ren underholdning anses som «smalt» og eksisterer bare på kanten av det kommersielle distribusjonssystemet, er et stort tap for publikum. Folk blir stengt ute fra store deler av filmkunsten, og ja, mye ekte kinoglede. De som jobber med filmformidling bør derfor nettopp å prøve å bryte ned slike skiller. Selv om det ikke er noe tvil om at cinemateker og filmtilbudet befinner seg i en vanskelig situasjon, er det noen få grunner til å være optimistisk: Film fra Sørs status som publikumsfavoritt i Oslo og den relative suksessen til filmer som Amour (Haneke, 2012) er et tegn på at etterspørselen etter alternative tilbud faktisk finnes. Om en potensielt arthouse-kino skal unngå å bare ende opp som et «cinematek» nummer to, må den sørge for å markedsføre seg selv som en åpen arena som tilbyr kvalitet og appellerer til alle som er på jakt etter noe litt annet.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon