Med bred pensel – Alfred Hitchcock som filmfigur
Gervasis Hitchcock går fortsatt på norske kinoer, og Hitchcock dukker også opp i den kommende Grace of Monaco. Z kaster et blikk på hvordan Hitchcock er blitt ikonisert og framstilt – også i tidligere filmer. Grenseløs kontrollfreak eller vital filmskaper?
Alfred Hitchcocks cameo-opptredener i sine egne filmverk er velkjente. De var hans lille skjulte signatur og stempel. Han presenterte også fortellingene i TV-serien sin, Alfred Hitchcock Presents, og gav slik ytterligere ansikt til mannen bak kameraet, skaperen bak verkene. Det sistnevnte grepet, med direkte tale til tilskueren fra filmskaperen, valgte regissør Sacha Gervasi å bruke i sin spillefilmdebut, den aktuelle Hitchcock (2012) med Anthony Hopkins i tittelrollen.
Denne filmen tilhører strømningen av såkalte biopics, som har gjort seg gjeldende de siste par årene, som Lincoln (Steven Spielberg, 2012), Argo (Operasjon Argo, Ben Affleck, 2012), samt The Iron Lady (Jernkvinnen, Phyllida Lloyd, 2011). Av disse filmene, er det hovedsakelig The Iron Lady som har likhetstrekk med Hitchcock. Hovedpersonene som blir portretterert er begge ganske kjente ansikter gjennom media, og skuespillerene som innehar hovedrollene preger rollen like mye med seg selv som ved selve portrettet av den velkjente figuren denne spiller. Historien begynner imidlertid ikke der.
Alfred Hitchcock er blitt portrettert i en rekke fjernsynsproduksjoner samt kortfilmer, men også fremstilt i noen spillefilmer. Om ikke lenge dukker figuren Alfred Hitchcock opp igjen i Olivier Dahans Grace of Monaco (2013), denne gangen i Roger Ashton-Griffiths skikkelse. Det er i sær gjennom spillefilmer at filmkunstneren Hitchcock er blitt ikonisert som filmfigur. For mange har Hitchcock blitt sett på som en forgrunnsfigur for sine egne filmer, der han delvis har vunnet en slags stjernestatus. Nyere filmproduksjoner der fiksjon blander seg med fakta, gjør ham dessuten langt på vei myteomspunnet, eller legendarisk.
Da Robert Lepage gikk i gang med dramaet og mysteriethrilleren Le confessional (The Confessional/Bekjennelsen,1995), valgte han Hitchcocks look alike Ron Burrage i en mindre rolle som filmskaperen. Ron Burrage ble i sin tid rådet til å livnære seg ved å opptre som mannen han ble forvekslet med utseendemessig; det være seg i reklame, som presentatør av filmvisninger eller aktør i filmer. Hans største oppgave synes å være i denne kanadiske spillefilmen til Robert Lepage. Resultatet ble så som så. Mens andre og senere skuespillere kanskje ikke gikk like lett fysisk inn i rollen som Burrage, var ikke hans upresise stemmebruk den samme som Hitchcocks. Som en slags sluttkommentator til tragedien i filmens fortelling, fungerte nettopp hans Hitchcock-figur i denne filmen derimot utmerket.
Ron Burrage repeterte rollen i Johan Grimonprez’ rike kortfilm Looking for Alfred fra 2005, vist som videoinstallasjon på Kunstnernes hus. Denne lille fortellingen dannet igjen utgangspunktet for den samme regissørens langfilm, Double Take fra 2009 – først og fremst en dokumentar, men også på grensen til å være kunstfilm. For øvrig vist på Oslo internasjonale filmfestival. Denne gangen dukker Ron Burrage opp som seg selv ved sitt virke som dobbeltgjenger. Mark Perry, på sin side, imiterte Hitchcocks røst. Det hele med den kalde krigen som truende tidskoloritt i bakgrunnen. Hitchock blir fremstilt som begavet og full av mystikk.
Mens de nevnte filmene kan plasseres som kunstprosjekter, dukker en annen type portrettering av Alfred Hitchcock opp med Julian Jarrolds omdiskuterte TV-film The Girl fra 2012, en samproduksjon mellom HBO og BBC. Toby Jones står for tolkningen og legemliggjørelsen av Hitchcock denne gangen, med Sienna Miller ved sin side i rollen som den ledende filmskuespillerinnen Tippi Hedren. Denne filmen bygger igjen på Donald Spotos til dels rystende bok Spellbound by Beauty: Alfred Hitchcock and His Leading Ladies fra 2008. Filmen viser en Hitchcock som er hensynsløst kontrollerende og grenseløs, i dette tilfellet mot Tippi Hedren som hadde hovedrollen i The Birds (1963) og Marnie (1964). Toby Jones er ikke blitt betraktet som en fullkommen fysisk gestaltning av filmskaperen. Derimot er han blitt rost for stemmebruken, der Anthony Hopkins, i kinoaktuelle Hitchcock, synes å ha sviktet. Filmen gir et mørkt og dystert bilde av en mann som gikk for langt – i arbeidet og på det personlige plan.
Filmen med Hopkins i tittelrollen bygger på Stephen Rebellos kritikerroste og velrennomerte bok Hitchcock and the Making of Psycho, utgitt i 1990. Mens Toby Jones lignet mindre på regissøren han spilte enn Anthony Hopkins, er altså sistnevnte ikke like presis med stemmen. Den fysiske fremtoningen er til gjengjeld et hakk bedre enn hos Jones. Her er fortellingen om Hitchcock mye mer harmonisk, og filmen gir et slags optimistisk bilde av en filmskaper full av ideer og livskraft. Ikke minst er forholdet til konen, Alma Reville, langt lysere enn i The Girl. Tidvis blir den som en familiefilm å regne blant andre filmer om og med Hitchcock-figuren, men godt er det. På en måte.
Alfred Hitchcock har dermed oppnådd å få tildelt forskjellige funksjoner eller roller i ulike dramafilmer. I Le confessional var han det kunstneriske subjektet i bakgrunnen, som endte som en i den greske tragediens korsanger mot slutten. I Double Take var han en skaper av spenning, i en tidsepoke full ev politisk uhygge. The Girl viser ham som en slags antagonist og kontrollfreak mot filmens kanskje egentlige hovedfigur, Tippi Hedren. Anthony Hopkins har kanskje fått mer å spille på i Hitchcock, men der ender historien i et slags glødende, romantisert lys ved utgangen av fortellingen. Det er ikke godt å si hvilken versjon som er mest troverdig. Sannsynligvis ingen av dem. Alfred Hitchcock var trolig først og fremst en skapende kraft. Le confessional viser til I Confess fra 1952, The Girl omhandler The Birds og Marnie, mens Hitchcock handler om innspillingen av Psycho fra 1960. I beste fall kan den siste tidens fortellinger om regissøren, vekke ny interesse for hans egne filmer.
TweetRelatert
Om likheten mellom Alfred Hitchcock og Chantal Akerman
Z #1 1988: En av de mer spesielle seanser under kortfilmfestivalen i Trondheim var visningen av 4 filmer av [...] | kun utdrag
Alfred Hitchcock og Bernard Herrmann: Mestere i spenning
Z #2 2019: Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen. | kun utdrag
Gåten bak Rebecca
Blogg: Med Rebecca (1940), vendte Alfred Hitchcock for alvor over til den psykologiske thrilleren og utfordret Hollywoods sensurregler.
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Stranger than Paradise
Z #3 1986: Amerikaneren Jim Jarmuschs første langfilm rakk akkurat å få premiere på norske kinoer før den [...] | kun utdrag
En kort reise gjennom Sør-Koreas filmhistorie
Z #2 2023: Noen av de viktigste øyeblikkene i Sør-Koreas filmhistorie fram til 2006. Teksten er gjengitt med tillatelse fra det toneangivende nettstedet Koreanfilm.org som gir oversikt over filmer, viktige diskusjoner, folk og hendelser som har formet filmmiljøet i Korea. | kun utdrag
Musikkvideoer som vil noe – norsk musikkvideo 2016
Z #3 2016: Høyt nivå preger norsk musikkvideo. Årets program i Grimstad viste både musikere og regissører som bruker mediet til å markere temaer de er opptatt av, og at bilder og musikk er en eksplosiv blanding. | kun utdrag