Månedens oppfordring – Laurence Anyways

hovedbilde Laurence Anyways

Vi skriver snart halvgått mars og hvis du ikke allerede har gjort det, bør du få med deg månedens film på Cinemateket i Oslo – Xavier Dolans Laurence Anyways.

Laurence Anyways er historien om Laurence og Fréderique (Fred), to star-crossed lovers i Montréal på slutten av åttitallet. Vi følger dem gjennom et tiår med forelskelse, fornektelse, fortapelse og forsoning.

Laurence og Fred lever i et forhold basert på gjensidig respekt og genuin pasjon, uanfektet av andres meninger. Så bestemmer Laurence seg for at han ikke lenger kan holde skjult for Fred at han egentlig vil leve som kvinne. Hans beslutning får store konsekvenser for dem begge, og det blir på alle måter en kamp for kjærligheten.

Selv om det er Laurence og hans identitetsreise som er fokuset i filmen, så kommer Freds perspektiv vel så mye fram. Hennes kamp for å forstå Laurence, for å støtte ham i overgangen til den kvinnen han føler han egentlig er og vil være, og hvordan det påvirker Freds egen identitet og hennes forhold til de rundt dem.

Laurence Anyways er en fantastisk vakker film, både tematisk og visuelt. Filmspråket med en nøye tilpasset fargepalett underbygger på utmerket vis de emosjonelle brytningene mellom Fred og Laurence, brutt av sekvenser hvor naturen rundt dem innehar en nærmest poetisk magi.

Musikken er, som i alle Dolans filmer, skrudd sammen til den perfekte forlengelsen av karakterenes indre.

Med en spilletid på nesten tre timer er det også en storslagen, til tider voldsom og på mange måter episk film. Som Cinemateket selv sier det: «Filmen er ambisiøs og storartet, kompleks og velstrukturert, tankevekkende og rørende.»

Xavier Dolan er, for å bruke en velskapt klisjé, en mann det ikke er lett å bli klok på. Han er et vidunderbarn, en tusenkunstner, en auteur av klassisk merke – og han er ikke minst dirrende kompromissløs.

Med en filmografi på kun fire filmer viser den unge canadieren (født i 1989) seg som en av de suverent mest egenrådige og dermed også mest interessante stemmene på filmscenen i dag. I en alder av snaue 24 år har han regissert tre spillefilmer som alle har blitt vist i Cannes. Hans fjerde film, Tom à la Ferme, er i postproduksjon og ventes å ha premiere i nettopp Cannes i mai.

Allerede med sin første film sparket han stolbena under langt mer erfarne og tilbakelente yrkesfrender. I Killed My Mother (2009) er pågående, rå og intens. Dolan skrev det delvis selvbiografiske manuset da han var 16 år og regisserte filmen da han var 19, noe som vitner om en modenhet langt utover sine jevnaldrende.

Ved første øyekast framstår denne filmen like irriterende som den smått ufordragelige hovedpersonen selv, der han kaster på den perfekt danderte luggen og er i konstant skrikende og trassig opposisjon mot moren. I det ene øyeblikket får du lyst til å grave deg gjennom lerretet og filleriste ham, for så i neste øyeblikk å holde rundt ham mens tårene presser seg på hos dere begge. Det er en syltynn egg mellom obsternasig tenåringsopprør og hjerterå identitetskamp, men Dolan mestrer denne balansegangen ypperlig.

I Heartbeats (2010) ser vi en mer leken Dolan, som nyter filmmediets visuelle magi til det fulle. Det er også en film som appellerer til alle sansene. Du kan formelig kjenne smaken av fargene, lukten av årstidene og føle hvordan luften tetter seg med mer eller mindre undertrykt begjær og sjalusi.

Samtidig er ikke Dolan redd for å låne av den filmatiske arven, og i Heartbeats tipper han hatten i retning av både Truffaut og Wong Kar-wai.

Laurence Anyways (2012) er i mine øyne kanskje ikke Xavier Dolans aller beste film, skjønt det er en ren subjektiv oppfatning, men den er definitivt hans mest interessante. Og anbefalingen er ikke mindre varm av den grunn. I sin tredje film kombinerer Dolan det nærmest egosentriske fokuset i I Killed My Mother med den visuelle lekenheten i Heartbeats.

Resultatet har blitt et personlig testamente, en intim skriftestol og en tidsreise innhyllet i magisk realisme. Som i Dolans to foregående filmer hviler hovedbyrden av filmens gjennomslagskraft på hovedkarakterens skuldre. I dette tilfellet ikke Dolan selv, men Melvil Poupaud i rollen som Laurence Alia. For meg er det Poupauds suverene skuespillerkraft som holder dette verket oppe, godt hjulpet av Suzanne Clément i rollen som hans kvinnelige motpol, Fred Belair. Gjennom et turbulent og intenst tiår dras de mot hverandre og støtes fra hverandre. De er det konstante mens alt rundt dem forandres. De lukker hverandre inne og stenger verden ute, men blir brutalt minnet om at ingen av oss lever i et vakuum, selv ikke i tosomheten. Og noen ganger er ikke det nok. Verden vil inn og den krever noe av oss, noe vi kanskje ikke klarer å gi.

Både Poupaud og Clément (som også spilte i Dolans første film) gir sine karakterer den nødvendige miksen av sympatiske og mer uforsonlige trekk, og de følger verken fasiten eller forventningene.

Dolan er ikke redd for å la sine karakterer være egoistiske, samtidig som man aner at andre hensyn skinner gjennom de selvsentrerte intensjonene.

Nå er Xavier Dolan på langt nær den eneste regissøren som stiller de lyse og mørke sidene av menneskesinnet opp mot hverandre, men igjen gjør han det med en selvfølge og en eleganse som er prisverdig. Rett på sak, tvers gjennom ærlig og tilsynelatende uten anger.

Han viser ikke et ensidig bilde, men tvert i mot hvordan det er dualiteten i mennesket – både hjerte og sinn, både instinkt og overveielse – som gjør oss til ekte mennesker av hard hud og bankende hjerteblod.

dolan-poster-collage-500x228px

Laurence Anyways har visse tematiske likhetstrekk med Dolans to foregående filmer. De handler alle på sin måte om identitet, det å finne seg selv i en sjø av dominerende forventinger og troper. Hva skjer når den identiteten vi møysommelig har bygget opp bryter med det normative? Det queere, eller det skeive, blir dermed også en markant rød tråd i Dolans filmer. Vår seksualitet er noe flytende, men like fullt sterkt knyttet til hvordan vi oppdager og noen ganger også konstruerer vår identitet, og hvordan vi presenterer oss for eller blir uforskyldt oppfattet av omverden. Der man skulle tro at det å være queer eller skeiv i seg selv er et stort nok brudd med det heteronormative, viser Dolan at selv innenfor det skeive universet kan man komme på kant med det homonormative. Noe Dolan særlig utforsker i Laurence Anyways.

Man kan formelig føle hvordan Dolan vokser som regissør i løpet av de tre første filmene, og det er en sann fryd å følge utviklingen hans. Jeg gleder meg ikke noe mindre til Tom à la Ferme etter dette.

Felles for alle Dolans filmer, i alle fall for mitt vedkommende, er at de med fordel kan sees flere ganger og at filmopplevelsen endrer seg fra gang til gang. Første gang jeg så I Killed My Mother vred jeg meg i setet av ergrelse den første halvtimen, kanskje fordi tankene gikk hen til Jonathan Caouettes Tarnation (2003). Andre gang så jeg nyansene i Dolans historie og spill, og de ga filmen en avgjørende ømhet.

Jeg så Laurence Anyways for første gang under Oslo Internasjonale Filmfestival i høst, og for meg var det litt som en syvretter – eller kanskje litt mer relevant i denne sammenhengen: Som å se en hel sesong av en tv-serie på en helg (bare innrøm det, vi har alle gjort det). Man må la inntrykket synke og ta seg tid til å fordøye de små detaljene. Men det er så, så verdt det.



Din kommentar


Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

På sporet av norske barnefilmer før 1945

Z #2 1992: Kathrine Skrettings hovedartikkel om norsk barnefilm er begrenset til årene 1945-80. Det følgende [...] | kun utdrag

Fraværets estetikk – Om forfatteren og regissøren Marguerite Duras

Z #2 1983: Tross Marguerite Duras’ store filmproduksjon og den oppmerksomhet filmene har fått i det [...] | kun utdrag

God morgen Babylon: Brødrene Taviani drar til Hollywood

Z #2 1988: Paolo og Vittorio Taviani hyller i God morgen Babylon den store amerikanske filmregissøren D. W. [...] | kun utdrag