Comrade Kim Goes Flying – nordkoreansk feelgood
Europeiske filmfestivalgjengere og Øst-Asia-entusiaster kan ikke ha unngått å høre om Comrade Kim Goes Flying, den nordkoreanske filmen som for tiden turnerer filmfestivaler verden rundt.
Her til lands har vi sett kamerat Kim komme flygende inn på lerretet på Tromsø internasjonale filmfestival tidligere i januar. Filmen har også blitt spilt og høstet mye oppmerksomhet på flere internasjonale festivaler som Rotterdam, Toronto, Busan og ikke minst selv i Nord-Korea i Pyongyang FF der den vant regiprisen i 2012.
Da jeg skulle se filmen, uten å ha noen som helst forhåndsinformasjon, trodde jeg jeg skulle se en militærdokumentar. Det var det ikke. Filmen er heller ikke en noe dyster og mørk beretning om Nord-Korea. Dette er først og fremst er en skikkelig feelgood-film full av girl power.
Comrade Kim Goes Flying handler om kullgruvearbeideren Kim Yong Mi, en 28 år gammel dame, hvis store drøm er å bli trapesartist. Filmen viser hvordan Kim kan oppfylle sine drømmer gjennom kameratskap, hardt arbeid og stå på-vilje.
Fra kullgruve til himmel
Hvem er kamerat Kim? Er hun en propagandafigur benyttet for å rette opp vestens fremstilling av Nord-Korea? Filmen kan leses fra flere perspektiver. Det ene er likestillingsperspektivet, som går igjen som en rød tråd i filmen. Selv om Kim er kvinne og uerfaren på flere områder, forventes hun å være like sterk som sine mannlige kolleger i et tøft arbeide i kullgruva. Ganske forfriskende, og ikke noe jeg ser ofte i østasiatisk film. I nordkoreansk film står ofte militærmannen i sentrum for handlingen, det gjør han ikke i denne filmen. Regissørene konsentrerer seg heller om å formidle en kjærlighetshistorie med mye komikk og et par rare situasjoner. Litt slik som tyggegummi/K-pop-filmene fra Sør-Korea.
Kamerat Kim møter rettferdighet og godhet fra arbeidsplassen, som blivende konkurrerende trapesutøver møter hun sin største motstand fra de etablerte utøverne. De har ikke troen på at hun har det som trengs for å slå igjennom. Men motstanden fra dem er også portrettert i en hyggelig tone – som sunn konkurranse som bare kan gjøre henne bedre og sterkere. Det finnes ingen skurker i handlingen. Midt mellom alle slagene er det også tid og rom for en romantisk interesse mellom Kim og filmens antagonist, den arrogante trapesartiststjernen Pak Jang Phil som mener gruvearbeidere hører til under bakken, ikke i lufta.
Kan landsbyjenta Kim Yong Mi reise til storbyen og bli til noe stort? Budskapet i filmen kan tolkes som at alle har de samme mulighetene og det samme utgangspunktet til å endre retningen på livet sitt gjennom hardt arbeid og innsatsvilje. Kamerat Kim gjør nettopp dette når hun tar kontroll over livet sitt for å oppfylle sin største drøm. I prosessen beholder hun fortsatt en realistisk holdning: Går det seg ikke til har hun tross alt sitt viktige arbeid som gruvearbeider, noe hun er stolt over.
Omgivelsene i filmen er moderne, infrastrukturen i byen den finner sted i fungerer og alle vi møter i filmen er tilfreds med sine liv. Gjennom filmen undrer jeg meg om det virkelig er slik eller ikke slik i Nord-Korea, eller om det er mye verre eller bedre. Om dette er propaganda eller ei, er det i alle fall feelgood – filmen bærer en god tone gjennom hele handlingen – selv om den tross alt ikke går like dypt inn i karakteren Kim som man kunne ha gjort.
Film fra nord
Comrade Kim Goes Flying markedsføres hovedsakelig som en nordkoreansk film, men er i virkeligheten en co-produksjon mellom Belgia, Storbritannia og Nord-Korea. Filmen blir kreditert med hele tre regissører: belgiske Anja Daeleman, britiske Nicholas Bonner og nordkoreanske Kim Kwang Hung. Alle har bidratt med sine spesialfelt for å få prosjektet i havn, og det var det nøye samarbeidet mellom disse tre som gjorde at filmen kunne bli ferdig og vises rundt om i verden. Regissørene forteller på filmens nettsider at Comrade Kim hadde et produksjonsforløp på over seks år, så veien til sluttprodukt har vært lang. Manuset til Comrade Kim tok hele tre år å fullføre fordi lovverket tilsier at myndighetene skal ha innsyn i manusprosessen. Filmen skulle førøvrig i utgangspunktet bli en kortfilm, men manuset utviklet seg til å bli lengre og lengre.
Det finnes ikke noen særlig aktiv filmproduksjon i Nord-Korea og få filmer blir produsert. Landet har få filmstudioer og de fleste filmene som blir produsert er militær- og propagandafilm, kontrollert og produsert av staten. Men av og til blir det laget andre typer filmer som kommer gjennom nåløyet og Comrade Kim er det seneste eksempelet.
Det er noe veldig folkekjært med Comrade Kim Goes Flying. Mye takket være historien og virkemidlene, men også på grunn av skuespillernes prestasjoner. Kamerat Kims sjef og største støttespiller blir spilt av Ri Yong Ho, av regissørene omtalt som Nord-Koreas svar på George Clooney (noe som kanskje er en av grunnene til at filmen har blitt så populær i sitt hjemland). Hovedrolleinnhaverne, Han Jon Sim som spiller Kim og Pak Chung Guk som spiller antagonisten, er begge trapesartister som fikk rollene på grunn av sine yrkesferdigheter. At de største rollene blir gestaltet av personer uten skuespillerbakgrunn, står ikke i veien for troverdigheten. Jeg tror det heller virker til Han Jon Sims favør i rollen som en uerfaren dame som skal ut i verden på egenhånd for første gang.
Filmen er gjennomgående positiv. Den har også noe drømmeaktig over seg, som kommer frem gjennom intens fargebruk, og også gjennom flere animasjonssekvenser. Det føles som om jeg har blitt tatt med på en reise gjennom Nord-Korea, men gjennom en eventyrfilm. Sluttresultatet er at jeg vil se mer film fra nord og virkelig lære å kjenne Nord-Korea som filmnasjon.
Blir Oslo neste by for landing?
***
PS. Er man spesielt interessert i nordkoreansk film, og reiselysten, kan man sjekke ut den internasjonale filmfestivalen i Pyongyang, den viktigste arenaen for formidling av nordkoreansk filmkultur. Festivalen arrangeres annethvert år og viser film fra hele verden. For utenlandske besøkende henviser festivalen selv å ta kontakt med reisebyrået Koryo Tours for å forsøke å arrangere dette. Koryo Tours organiserer også filminnspillinger for utenlandske filmskapere som er interessert i å filme i landet.
TweetRelatert
UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL
Blogg: Hvis du har lyst til å oppdatere deg på østasiatisk film i alle genre, bruk den siste uka i april et år på Far East Film Festival i den lille norditalienske byen Udine.
UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL 2012
Blogg: Regn og 14 grader i Italia i slutten av april gjør liksom ikke så mye … hvis man elsker asiatisk film og er på Udine Far East Film Festival. Zs redaktør trekker fram sine favorittfilmer fra denne lille skjulte perlen av en filmfestival.
Murakami-adapsjon som fungerer
Blogg: Burning er en forbanna mystisk film. Det er også det som gjør den så fascinerende.
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Kamera skal være som en motor i en drøm
Z #1 1984: Det har etter hvert dukket opp flere uavhengige produksjonsgrupper som lager kortfilm. Under [...] | kun utdrag
Tilbakeblikk på 80-tallet
Z #3 1992: Konturene på 90-årenes norske kortfilmproduksjon begynner så vidt å avtegne seg, men hvordan [...] | kun utdrag