Det er ingen som kommer til å savne meg

Under revyfernissen er Rolv Wesenlunds Marve Fleksnes en figur med imponerende dybde.

Her har man gått og investert i fuglebrett, og så kommer det ikke en fugl. Det blir en trist vår. Nei. Jeg sier det, jeg. Verden er helt på styr. Det er reklamen som har tatt rotta på folk. Jeg blir hjernevasket i hvite tornadoer[1] overalt. Det er akkurat det samme – det tror vi på. Ni av ti filmstjerner vasker hjernen i hvit tornado, og får hvite ringer av usikkerhet under armene. Hvis du ikke klarer å tenke en skit, så kommer det kanskje av at hjernen er blitt hvit. Den var ikke dum. Den skal jeg ta på jobben i morgen. Det sprøytet der tror vi på. Bare bløff. Reklame. Reklame. Ikke sant? Det samme om igjen: «Har Deres drømmepike forlatt dem? Får De ikke kontakt med det annet kjønn?». Så kommer det kanskje av at det lukter gammel fyll av kjeften på deg! Man kan ikke tro på det der! Ikke sant, så går du da og kjøper sånn der … psst psst … «Den rette deodorant.» Suksessen i livet er sikret. Så kjøper du det, ikke sant. Så går du på jobben og passerer sjefen på gangen … så lukter han: «Noter navnet på den mannen der. Det er mannen som bruker rett deodorant. Han må vi ha til toppjobben i vår nye ekspertavdeling». Okei! Så får du da jobben, takket være deodoranten. Så får du høyere lønn, så går du opp i skatt, og så får du ikke råd til å kjøpe lakrisbåter engang. Så har du fått høy lønn. Og hva så? Så må du ha finere hus, og da må du i banken å låne penger. Og da blir du virkelig usikker under armene, altså. Så får du huset, da, og så begynner du å gå opp i åra. Så må ta deg en drink for å holde tempoet på jobben, og ikke miste jobben. Så må du ta hjertepiller, bare for å orke å holde tempoet på gressplenen like høyt som naboen. Nei! Det er ingenting for meg. Jeg er ikke sikker nok under armene, jeg, til å ha toppjobber. Jeg er i det hele tatt utrolig usikker akkurat der. Ja vel, ja. Se på deg sjæl. God dag, god dag … Fleksnes. Du er ingenting du. Du er absolutt ingenting. Hva ble det ut av livet ditt, da? Ingenting! Unge, fremadstrebende Fleksnes. Da du var 16 år så drømte du om å bli politiker. Så ble du eldre da, 25 – 30-års alderen, så var det statsminister du hadde tatt mål av deg til å bli. Ha … ha …! Statsminister Fleksnes! Men du var for doven, gutten min. Du var for slapp og initiativløs, og hadde ikke spisse nok albuer. Da blir du ikke statsminister, vettu. Unge fremadstrebende Fleksnes … Vet du hva du kan vente deg? Det blir ikke noen æresbegravelse på statens bekostning, på Vår Frelsers gravlund for deg, nei. Alt du kan håpe på, vet du hva det er? Det er noen plastikkblomster i et tomt syltetøyglass. Hvor dem ikke har tatt av etiketten engang. «Jordbærsyltetøy» står det! Der kan du se. Så kanskje en liten sten. En liten sten. Småsten. Det står det bare … «her ligger»; og så skattenummeret: 170936306405 … jeg kan det! Så kanskje vi prøver å få på et lite dikt som passer: «Han kom, ble svett og dett var dett!». Det verste er jo at ingen kommer til å savne meg da. Ingen som vil merke at jeg har blitt borte, jo. Et år etter jeg døde, kommer de inn på lageret også sier en eller annen:

«Hvor er det blitt av Fleksnes forresten?»

«Fleksnes gikk under torva for et år siden han!»

«Åh, jasså gitt. Du, her er den nye tippekupongen …»

Det er ingen som kommer til å savne meg. Jeg har ikke noe å etterlate å etterlate meg engang. Alt er bare… Hvis jeg bare hadde hatt en sønn, eller… Hvis jeg hadde hatt en sønn. En sønn. Da hadde Fleksnes-navnet vært reddet for fremtiden. Da kunne jeg hatt en sønn, også snakka med ham, også liksom lært ham det jeg gjorde feil, og backa han opp og sagt: «Les leksene dine gutt, betal regningene dine!», «Hold kjeft!» og alle sånne ting man sier til unga sine. Kanskje når jeg ble eldre og sånn, fikk jeg bilde av meg oppå TV-en til guttungen. Der står jeg. Også sier folka som kommer til gutten «Hvem er den kjekke mannen på bildet der? ». «Jo-» sier han, «det er far». «Jasså, er det gamle Fleksnes det?» sier dem. «Ja, det var en flott mann. Det var jo han det begynte med. Du kan være stolt av gutten din” – eh –«faren din, gutten min».

Ja vel. Men for å få en sønn, så må du jo gifte deg. Hvis du vil gifte deg, så må du gifte deg med noen.

For eksempel ei dame.

Dame …

Fleksnes …

Sønn.

Ordet monolog stammer opprinnelig fra gresk μόνο (mono), som betyr «en, alene», og λόγος (logos), som betyr «tale, fornuft, lære», og blir derfor oversatt til enetale. Monologen er et sentralt element i serien om Marve Fleksnes, der Rolv Wesenlund spiller hovedrollen. For er det noe som underbygger ensomheten i Fleksnes’ liv, så er det hans enetale og hans mange konfliktfylte møter med andre mennesker. Enetalen både illustrerer og definerer Marve Fleksnes. Rolv Wesenlund bruker monologen som en mulighet til å skildre en rollefigur som setter sin stolthet i det han selv opplever som fornuftige analyser av verden rundt ham. Og det er denne såkalte fornuftserklærte analysen som setter Fleksnes i spinn i forhold til sine omgivelser, og da mer spesifikt i forholdet til menneskene rundt ham. Det sterkeste forholdet han har, er til sin mor. Forholdene han har til kvinner forøvrig; hans forhold til sin barndom og til autoriteter som blant annet leger, togkonduktører og bankmenn er ofte problematiske, hans forhold til jobben som lagersjef, og kanskje først og fremst, hans forhold til seg selv, er utgangspunkt for hans semi-intellektuelle samfunnsanalyser.

Denne monologen – som på mange måter beskriver de sidene ved Fleksnes som gjør han til en av de beste og mest komplekse karakterene i norsk humor – underbygger karakterens eksistensielle preg. Teksten er en transkribering av den første scenen i episoden «Når hver tar sin …» fra 1974, der Fleksnes er alene[2]  i leiligheten, og fordriver tiden med å drikke sprit og lese reklame. Han drikker sprit og leser reklame – det er ganske beskrivende for hvordan det norske tv-publikummet kjenner Marve Fleksnes. Det er ikke vanskelig å gjenkjenne at monologen som form er et strukturerende element for selve serien og en sentral del av karakterportrettet av Marve Fleksnes, der han står full foran speilet og oppdrar seg selv. Men det er en tale i ensomhet, og Rolv Wesenlund gestalter Fleksnes, en person bundet av tid, sted og rom, uvitende om hvem som lytter eller ser ham. Fleksnes er en gjenkjennelig skikkelse for den ensomme. Og hans ensomhet besitter noe essensielt, også 39 år seinere.

Fleksnes, en enslig mann, ofte omtalt som stakkarslig, bor med moren sin i en treromsleilighet i Oslo. Ved å skildre ham slik – en enslig mann som sitter alene og drikker sprit en formiddag om høsten, og filosoferer over sin egen mislykkede skjebne mens han blar i reklameaviser – underbygger regissør Bo Hermansson hans patetiske kvaliteter. Fleksnes studerer seg selv i speilet, og bekrefter at ingenting gikk som det skulle. Ikke utdanning, ikke kvinner, ikke forplantning. Og det er dette som gjør Fleksnes til noe som treffer hjertet mitt hver eneste gang jeg ser det – dette at rollefiguren fortsatt preges av noe helt ordinært og vanlig. Han er et menneske som ser på seg selv i speilet og sier: «Du er ingenting».

Den dårlige selvtilliten er allmenn, og derfor kan man se forbi Fleksnes’ patetiske kvaliteter. Dette lar følelsen av avmakt danne et ekko i bakgrunnen. Det finnes kanskje grenser for hvor mye man skal poetisere Rolv Wesenlund i rollen som Marve Fleksnes, men denne syntesen av indre og ytre monolog, på grensen til hva man i litteraturen kaller stream of consciousness – Marves ulogiske og logiske tankerekker – uttrykker noe, som kan sees som denne mannens eksistensberettigelse. Monologen er fundamentet for episoden «Når hver tar sin…», og det er også dette noe, denne assosiative tankerekken som gjør den morsom. Og som i så mange andre tilfeller innen tv-underholdning: Det er morsomt fordi det er sant.

«Kroppen kan ikke sammenlignes med en fysisk gjenstand, men snarere med et kunstverk», sa den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty (1908-1961). Merleau-Ponty starter med kroppen, og i sitt mest kjente verk Kroppens fenomenologi presenterer han sin eksistensfilosofi. Med kroppen som eneste utgangspunkt for å erfare verden, er kroppen per definisjon en eksistensiell størrelse som forholder seg til enhver handling. I Marve Fleksnes’ tilfelle, er kroppen allerede etablert som det viktigste erfaringssenteret, og monologen utgjør handlingen. Rolv Wesenlund er kropp, monologen er tekst. Men monologen er ikke bare et språklig uttrykk, den står i et kommunikativt forhold til selve kroppen som uttrykker den; Wesenlunds kropp er følende og talende i rommet.

Følger vi Merleau-Pontys tankegang om at sansning ikke kan isoleres i deler, men at all sansning foregår mot en eksistensiell bakgrunn, vil man se hvordan Wesenlund bebor Fleksnes’ kropp foran speilet. Når han ser på fuglekassen utenfor vinduet ikledd en golfjakke av ull og en skjorte med lange snipper, er det en symbiose av tale, kropp og metafor. Monologen står i et avhengighetsforhold til kroppen og dens mimikk, og kommer tydeligere frem når Fleksnes visualiserer analysene sine, som for eksempel «den rette deodorant». Blikket, hvordan han beveger hodet og kjeven, armene; draget over munnviken når han snakker om seg selv etter sin egen død, gjør det mulig for Rolv Wesenlund å snakke i et strekk på over åtte minutter, uten at det blir kjedelig eller platt. Slike gester blir avgjørende for en rolle som Fleksnes fordi hverken kroppen eller Wesenlund selv er tilfeldig valgte objekt. De eksisterer som en grunnleggende estetikk (bygget innenfra), som balanserer mellom ytterpunktene. Wesenlunds fysiske attributter (i mine øyne en veldig kjekk mann) er så vevd sammen med Fleksnes at det virker umulig å skulle se for seg Fleksnes uten Wesenlund. Hvis ikke man kan knytte Fleksnes opp mot Rolv Wesenlunds nærvær, stemme, kropp og ansikt, vil rollen på mange måter miste sin klangflate og smuldre opp mellom hendene våre.

Likevel: Hvis man tar en titt på det britiske forelegget Hancock’s Half Hour, ser man hvordan det finnes flere tolkninger av denne rollen. Wesenlunds spillestil skiller seg betraktelig fra den britiske tolkningen gjort av skuespiller Tony Hancock. Det er en del felles trekk, og det er mulig å gjenkjenne de fysiske attributtene; både hatten, den spisse nesen og den lange frakken er fremtredende. Men der Hancock illuderer en mer eller mindre en karikert representant for britisk arbeiderklasse, i jevn og stødig dialog uten de store nyansene i språk eller følelse, velger Wesenlund å vektlegge Fleksnes’ emosjonelle kompleksitet.

Wesenlunds taktilitet er fascinerende. I motsetning til Hancocks presise gester, bruker Wesenlund en overraskende avslørende ansiktsmimikk for å skape Fleksnes. Mimikken utgjør en konkret forlengelse av monologene der Fleksnes tegner opp samfunnsanalysene sine. Han rister på hodet, legger blikket fremfor seg, trekker fingrene over nesen, snøfter svakt, og et selvtilfreds drag brer seg over munnvikene i det han resonnerer seg frem til et poeng, overbevist om at det er verdifulle betraktninger han kommer med.

Og det er like forunderlig hver gang, hvordan han lar sine medmennesker skuffe ham. Gang på gang. For det er ganske sjelden at man ser en rollefigur som lar seg fornærme like lett som Marve Fleksnes. Han tar det oppriktig ille opp hver eneste gang. Og det er Wesenlunds evne til å balansere mellom komisk sutring, og et monumentalt bekreftelsesbehov, som gjør serien mer interessant enn den britiske versjonen. Hancock’s Half Hour er rett og slett mindre morsom, fordi den mangler denne emosjonelle finjusteringen som gjør Fleksnes til en serie om det kaotiske følelseslivet til en mann som vender alt utover.

«Når hver tar sin …» er en episode som handler om ensomhet og reproduksjon. Liv og død er i så måte sentrale temaer for episoden, og gjør den velegnet til svulstige og poetiske betraktninger.  Likevel vil jeg, etter å ha sett Fleksnes-boksens’ 18 timer igjen og igjen, hevde at ensomhet, kropp og monolog er gjennomgående for hele serien. Det tegnes en stiplet linje mellom fremgang og lidelse, kropp og erfaring, skuespiller og rolle. Der monologen blir en analogi til ensomhetens kraft, utgjør kroppen den ikke-verbale underteksten, den eksistensielle avmakten.

Selvfølgelig kan man også se Fleksnes som patetisk og sosialt uintelligent på grensen til masete og psykisk forstyrret. Manusene skildrer ham som en ekstremt kontaktsøkende person, men også en person som ofte blir såret av de personene han møter. Wesenlund uttrykker denne følsomheten ikke bare via de små nyansene i kroppsspråket, men også gjennom dynamikken i rollefigurens sosiale interaksjoner – Fleksnes klarer bare å skille mellom kontant avvisning og uforbeholden aksept. Dette speiler ensomheten som hamrer seg fast i den innledende monologen. Wesenlund har en evne til å spille på hele følelsesregisteret, han gjør Fleksnes berettiget sin egen selvmedlidenhet, samtidig som han alltid lar Marve pendle mellom det misforståtte og vulgære. Når han skal servere ost og vin, serverer han brunost med smøreost, og når noen ringer feil, begynner han å griseprate med kvinnen i andre enden. Samtidig plasserer han seg foran speilet og sier «Du er ingenting».

Det går et drag av sorg gjennom denne rollefiguren – hvorvidt dette ligger hos Fleksnes eller Wesenlund selv er kanskje litt uinteressant – men det er denne sorgfulle munterheten som i min mening gjør Rolv Wesenlunds Marve Fleksnes til den norske film- og fjernsynshistoriens mest minneverdige rolletolkning.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon