Bjørn Floberg – mer mann enn metode

hovedbilde bitre blomster til nett

Å si at alle former for method acting er dårlig, er vel å ta for hardt i. Men metoden har noen grunnleggende svakheter. Den føles stadig mer datert, og om man skal tegne opp en dikotomi, vil jeg si at jeg i nesten alle tilfeller foretrekker type casting, der man velger en skuespiller for evnen til å være seg selv snarere enn å forstille seg. Ikke fordi det i seg selv er noe galt i å ikle seg en rolle med hud og hår, men i gjengs underholdningsfilm, norsk hysterisk realisme inkludert, er det min erfaring at man taper mer enn man vinner på en slik fremgangsmåte.

Ta Daniel Day Lewis: Jeg synes de bejublede rolletolkningene hans i for eksempel Gangs of New York – eller enda verre, There Will Be Blood – er fullstendig intetsigende, fordi jeg opplever dem som det stikk motsatte av den troverdigheten de higer etter: De er villede, statiske og karikerte. For hva slags sannhet er det de gestalter? En mann som på en inderlig selvhøytidelig måte forsøker å henvende seg til en mangfoldig, ironisk og relativ verden ved å hengi seg til en ensartet, humørløs sannhetssøken. Min oppfattelse av rollene er at den gode Daniel, og de mange som følger den samme logikken som ham, forsøker å gi slipp på seg selv i et desperat forsøk på å ikle seg en annen karakter. Og dermed mister de dette ene du ikke kan simulere uansett hvor hardt du prøver; selve menneskeligheten – det vil si selve denne forutsigbarheten og flertydigheten som film formidler så uovertruffent sammenlignet med for eksempel litteraturen: Det dokumentariske faktum at det alltid er ekte mennesker som befinner seg foran kamera, og at alle fiksjonsfilmer i det henseende er dokumentarer.

falne englertil nett

Denne teksten skal handle om Bjørn Floberg, og poenget er altså at uansett hvor dypt du som skuespiller graver deg inn i en annen person, er det aller viktigste at du tar med deg essensen av din egen. Det er i utgangspunktet ikke noe galt med det førstnevnte, så lenge det ikke går på bekostning av sistnevnte. Et fascinerende eksempel på dette finner man i ekstramaterialet til den på mange måter ultrarealistiske tv-serien Generation Kill, skaptav David Simon, som også står bak The Wire og Treme. Hovedrollene spilles av et eminent skuespillerensemble som blant annet inkluderer Alexander Skarsgård, og jeg har ingen problemer med å tro på skuespillerne i rollene som amerikanske soldater i det som viser seg å være en parodisk Irak-invasjon. Det interessante oppstår imidlertid når man i bakomfilmen får møte de ekte menneskene rollefigurene er basert på. Én ting er at de ikke skjønner et spøtt av hva serien handler om, og at de tror den er en hyllest til brorskap og viktigheten av amerikanske operasjoner på fremmed jord á la Band of Brothers, når den i virkeligheten er det diametralt motsatte. Men måten de fremstår på er langt mer fascinerende hva temaet i denne teksten angår: De ekte soldatene er jo helt opplagt nettopp det – altså ekte. Men det er likevel ikke det jeg tenker på når jeg ser dem, snarere tenker jeg på hvor flate, sjarmløse og fullstendig intetsigende de fremstår. Og dette tenker jeg altså etter at jeg i løpet av seriens gang har blitt overbevist av skuespillernes troverdighet og deres evne til å formidle såpass store mengder menneskelighet.

Det betyr med andre ord at det sentrale ikke er Skarsgård og Co.s evne til å fremstille realistiske soldater som gjør Generation Kill troverdig. Det vesentlige er at de som skuespillere har med seg en sensibilitet og en evne til å kommunisere sin egen personlighet som demonstrerer en form for umiddelbar sannhet som opererer på et dypere nivå enn replikkene de uttaler eller settingen de fungerer i.

skriftepaveggen Skriften på veggen

Da er vi klare til å ta for oss Bjørn Floberg, og hele denne innledningen er ganske viktig fordi den forsøker å imøtegå den tilbakevendende og komplett idiotiske påstanden om at han bare spiller den samme rollen hver gang. Som vi snart skal komme tilbake til i en filmserie hvor Bjørn spiller, ligger det ikke noen garanti i at det kommer kvalitet bare man gjør den samme rollen mange ganger på rad. Likevel synes det åpenbart at det suverene finnes i det Bjørn alltid tar med seg, og som han ikke klarer å skjule.

***

Men la oss ta et steg tilbake: Når jeg ser gjennom Flobergs filmografi er det flere ting som slår meg. For det første synes jeg egentlig ingen av filmene er særlig bra. For det andre synes jeg ikke Floberg spiller særlig godt i så veldig mange av dem. Og for det tredje tenker jeg at dette er CV-en til en av Norges aller beste skuespillere. En naturlig måte å fortelle om et liv på lerretet, vil vel være å gå kronologisk gjennom film etter film, og analysere og sammenligne. Men jeg er litt redd for at det store bildet ved en slik tilnærming vil drukne i detaljene, og starter dermed i andre enden med to Floberg-opplevelser jeg hadde i september.

1)   90 Minutter.

Det er veldig mange grunner til å mislike denne filmen, og én dem er behandlingen av skuespillerne. Floberg later til å ha fått en slags spill død-instruks som mental inngang til karakteren, for siden å bli fortalt at han skal gjøre masse meningsløse ting. «Stå der, Bjørn». «Tast et nummer ganske langsomt». «Gå til vinduet og se ut». Og Bjørn subber rundt og gjør som han blir bedt om. Han har ingen emosjonell utvikling, noe som i utgangspunktet er greit, isolert sett. Sett i sammenheng med en storyline der det ikke skjer noe som helst, blir det samlende inntrykket tomhet og tilstedeværelsen av en fortapt skuespiller i håpløs regi – i en sekvens som burde vært fortalt på tre snarere enn tretti minutter.

Det oppsiktsvekkende er at Bjørn ikke skinner noe særlig her. Han tilfører ikke noe spesielt, og han ser ikke ut til å more seg – i alt sitt væren og vesen fremstår han som en pliktoppfyllende scenearbeider som gjør sitt beste for å blåse liv i noe som er steindødt. Og han mislykkes, selvsagt. Likevel sitter jeg med en udelt følelse av å bevitne en strålende skuespiller som underpresterer. Hvordan er det mulig? Hva slags mystiske kvaliteter er det som overskrider alle nivåene som ikke fungerer, og gir et så utvetydig bilde av kvalitet? Man kan kanskje gå ut fra at det må være bevisstheten om alle de andre gode rollene hans. Det som imidlertid strider mot en slik forklaringsmodell, er altså at jeg har samme forhold til alle filmene hans. Så hvor ligger styrken?

90 min til nett

2)   Vildanden

Min andre Floberg-opplevelse denne høsten var på Nationaltheatret. Her spilte han i en oppsetning av Ibsens Vildanden regissert av Anders Paulin, og gestaltet en rekke karakterer, blant annet Hedvig. Sett i sammenheng med 90 minutter er det verdt å merke seg at Dagsavisens anmelder skrev at Vildanden var «både overforklarende og fullstendig uklar på en og samme tid», mens 90 minutter ble beskrevet som «sjeldent modig og kompromissløs». Bytt om de to sitatene, så er beskrivelsen helt perfekt!

Poenget er at Floberg på Nationaltheatret også gjorde en low key-prestasjon uten de helt store faktene. Og det er helt slående, i en slik spartansk setting, underlagt en klar idé, hvordan en mann på en scene klarer å fylle en hel sal med sin tilstedeværelse, trumfe ut et bunnsolid ensemble og eie scenen som sin egen. Hva slags egenskap er det? Sjarm? Skuespillertekniske ferdigheter? Personlighet?

3)   Varg Veum

Vi kan si det så enkelt som at det handler om å jakte på X-faktoren til Floberg. Og heldigvis behøver man ikke lete lenge etter illustrerende eksempler, da skjebnen har gitt oss en hel filmserie der Floberg spiller andrefiolin for Norges kanskje minst karismatiske skuespiller. Varg Veum-filmene er en generisk krimserie murt opp av klisjeer, med fravær av selvinnsikt som en slags mørtel. Den forflatede replikklesingen til Seim & Co. er fremste garantist for at det aldri går an å leve seg inn i historien, men akkurat som i 90 minutter utgjør Floberg tilsynelatende nesten ufrivillig en forskjell. Ikke fordi han anstrenger seg for å gjøre Hamre så troverdig, men fordi Bjørn Floberg simpelthen er levende foran kamera. Han er et helt menneske. Han har en slags flertydighet – noe uforutsigbart – over seg. For all del, man kan si at det bryter med det påtatte og forsøksvis realistiske i filmen, dette at det er veldig tydelig at det nok en gang er Bjørn Floberg som står der foran kamera. Men nettopp dét forblir det vesentlige, og jeg vet ikke om dette er noe som kan læres på teaterhøyskolen, det virker ikke sånn, men det er ganske interessant hvordan selv personer uten nevneverdig karisma portretteres best og mest troverdig av karismatiske skuespillere.

Vi finner det samme fenomenet i alt fra Gudfaren og Heat til The Departed: Det er jo ingen som for alvor tror at forbrytere av denne typen besitter denne typen følsomhet og evne til å kommunisere følelser gjennom faktene sine. Men vi tror på dem likevel, selv om vi vet at det er Al, Robert og Jack vi ser på. Og Bjørn er, sammen med den andre Bjørnen, den eneste vi har her til lands som oppnår dette, og påfallende nok tilhører de begge mer eller mindre samme generasjon som de amerikanske eksemplene.

I rollen som Hamre har Floberg klistret på seg en elementærpsykologisk tilnærming til sin kumpan Veum: elsk-hat, hat-elsk. Dette poenget kjøres inn med blålys og bærer hele deres innbyrdes forhold, sannsynligvis filmseriens viktigste relasjon. I anledning denne teksten tvang jeg meg til et gjensyn med I mørket er alle ulver grå for å gjenoppleve hvordan dette spilles ut i praksis, og ganske riktig blir dette samme, koldtbordfilosofiske poenget tredd nedover hodet på publikum igjen og igjen. På tomannshånd: «Åh, du gjør så mye dumt og gæernt, Veum!». Men når en ekstern fare truer: «Yes, officer, I know Veum, I trust him! »

skriften pa veggentil nett

Fra Seims side er det dette som kommuniseres og knapt nok det. Mens Hamre i Flobergs gestalt makter å transcendere banalitetene og ta den skolestilen av et manus han er prisgitt, og tvinge materien inn i en annen dimensjon. Når Hamre på telefon langsomt og insisterende ­spør Varg om han har gjort noe dumt, åpner replikken en dør ut av det skjematisk forutsigbare og inn i et mer mystisk landskap. Det er som om Hamres stemme røper at han muligens vet noe vi ikke vet – noe som ikke automatisk lar seg avlede av filmens helt elementære, amatørmessige logikk. Vi forstår selvsagt at Hamre innser at Veums tur til Budapest kan få ham i trøbbel. Dette er ikke til å misforstå, ei heller det at han bruker tonen en far gjør til en forvillet tenåringssønn. Men samtidig er det noe i spørsmålet som tegner opp konturen av en dypere problematikk; kanskje til og med en reell brist i Veums ellers absurd gjennomsiktige og sømløse mentalitet.

Eller kanskje replikken sier mer om Hamre selv, at den rommer hat som ikke bare er elsk, en ekte skadefryd. Nå har du gjort noe dumt = Jeg håper du dør. Kanskje Hamre rett nok stoler på Veum og i møte med mannen vil ham vel, men at det samtidig også ligger en annen side der, et håp om at han faktisk blir kvitt ham én gang for alle. At han, gitt de rette omstendighetene kunne satt et slikt dødsfall i scene, eller til og med klemt inn avtrekkeren selv. Folk er jo sånn.

Jeg tror neppe at Floberg ble bedt om å kommunisere dette, ei heller at han nødvendigvis selv er det bevisst. Men det sitter i ryggmargen hans, og det bringer inn i filmen et snev av den uforutsigbarheten som gjør at fiksjonsfilm kan ligne livet. Virkelige mennesker har alltid motstridende elementer i seg, selv om du ofte må tilbringe en del tid med vedkommende for å få øye på dem. I en film har man sjelden mer enn halvannen time til rådighet, og gode skuespillere må derfor kunne formidle dette intuitivt. Det gjør at slike skuespillere i hendene på regissører som er klar over disse mekanismene blir helt fantastiske; ikke bare i opplagte tilfeller som hos David Lynch eller Lars von Trier, men også i mer upretensiøse og tilsynelatende trivielle settinger som hos for eksempel Judd Apatow og gjengen hans – eller til og med i ørsmå glimt i Varg Veum, ene og alene takket være Bjørn Floberg.

Stort mer har jeg ikke å si om saken. Kanskje finnes det et skuespillerteknisk triks jeg ikke kjenner til, og som burde stått beskrevet her, men om så er tilfelle er jeg ikke alene i min uvitenhet – blant annet later majoriteten av filmbransjen til å dele den. I bunn og grunn handler det om at skuespill dreier seg mer om å vise frem sider av seg selv enn det gjør om å ikle seg forestillinger om andres, og selv om de to metodene ikke nødvendigvis behøver å gå på bekostning av hverandre er det ofte nettopp det som skjer.

Det jeg vet, er at mitt synspunkt i denne saken springer direkte ut fra den distinkte opplevelsen av at fiksjonsfilmen har stått på stedet hvil i halvannet tiår; at dokumentarfilmen langt overgår dens forsøk på å skape virkelighetsnær fiksjon, og at 80-tallsfilmer som jeg tidligere mislikte, hvor Michael Douglas, Demi Moore og Tom Cruise briljerer i de usminkede og ærlige rollene som seg selv, begynner å se forbløffende bra ut.

 

 



Relatert

Det er ingen som kommer til å savne meg

Z #1 2013: Under revyfernissen er Rolv Wesenlunds Marve Fleksnes en figur med en imponerende dybde.

Anne Marit Jacobsen – skuespiller

Z #1 2013: På settet til Som du ser meg var det en i staben som syns det var vanskelig å adressere Anne Marit ved fornavn, fordi hun alltid hadde vært «Anne Marit Jacobsen» for ham – en person han hadde vokst opp med via film og tv, og som han derfor ikke klarte å henvende seg til uten å bruke hele navnet. | kun utdrag

En djevel på detaljer – Anders Baasmo Christiansen

Z #1 2013: Han har vist ar han behersker biroller som sosial kompis og hovedrollen som lavmælt spritdrikker med sosial angst. Men ser man nærmere på noen av Anders Baasmo Christiansens roller blir det klart at han er klar for mye mer. | kun utdrag


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Hva vi snakker om når vi snakker om pop-video

Z #4 1988: Pop-videoen er det perfekte medium i vår gjenbrukskåte tidsalder. Den er i sin bastardiserte form [...] | kun utdrag

10-15 rumenere lager filmer som setter spor

Z #4 2016: Vi er noen som kjenner det slik. Mange festivaljuryer har sett det. Hvis filmbransjen hadde operert med et medalje-sammendrag, ville Romania trolig vært øverst på pallen nesten hvert år i ti år. Ingen av kåringene er gjort gjennom publikumsavstemninger. | kun utdrag

Lykken, meningen og livet – tanker rundt Sofie

Z #1 1993: Artikkelforfatteren reflekterer over Liv Ullmanns film Sofie, en film som krever tålmodighet og [...] | kun utdrag