Å gi blindhet et øye

hovedbilde

Johan van der Keuken og hans Blind Kind (1964) ble en ny oppdagelse for vår skribent.

Jeg kommer stadig tilbake til de gamle russiske filmskaper-teoretikerne som hoppa i taket av det nye øyet som hadde trilla ut av vitenskapens livmor. De som sa hei du, hva er du, du øye, Maskinøye? Åja – kan du utvide rommet (ultranære utsnitt) og utvide tida (saktefilm), sier du? Takk, deg kan vi få bruk for.

Det ble gjort undersøkelser. Research. Teori og praksis.

Russeren Vsevolod Pudovkin så blant annet hvordan saktefilm ikke bare kunne utvide tida. Det kan også brukes til å uttrykke hvordan et menneske sanser, tar inn en verden.

Han forteller om en regnværsdag der han fikk en slags åpenbaring (fra nå av siterer jeg fra side 174-182 i Film Technique and Film Acting (Pudovkin, 1976). Ikke bare så han regnet denne dagen, ikke bare kjente han dråpene såvidt treffe kroppen; «I felt drenched in it». Han spurte seg: hvordan gjenskape fylden, ekstasen ved denne opplevelsen? Etter mye tankevirksomhet kommer han på noe: på samme måte som en regissør kontrollerer rommet, ved valg av kamerautsnitt og vinkel, kan og bør vel han eller hun kontrollere tiden? Hvorfor skal ikke en liten detalj kunne bli midlertidig utheva ved å foreta en retardasjon, altså minske farta i et bilde, for å vise denne detaljen som spesielt betydningsfull og med en spesiell form for klarhet?

blind-Kindjentefugl

Han sammenligner med sin egen opplevelse av regnet: han var i en «sharpened attention», og på et vis var vel omgivelsene «retarderte» i relasjon til ham selv? Pudovkin så mer, kvalitativt mer, takket være sin skjerpa oppmerksomhet. Tida ble relativ; klokketida oppløst og gikk på en måte opp i den perseptuelle erfaringsintensiteten. Menneskets tid er ikke som fysikkens tid. Spørsmålet var: hvordan filme dette, dette mer ved den menneskelige erfaring?

Jo: ved bruk av saktefilm. Saktefilm kan gjenskape denne sensasjonen – eller med kanskje mer moderne ord: denne fenomenologiske menneskelige erfaringa – av omgivelsene i det filmatiske uttrykket. Som Pudovkin skriver: «”Slow motion” in editing is not a distortion of an actual process. It is a portrayal more profound and precise, a conscious guidance of the attention of the spectator.»

Å bruke saktefilm hadde blitt praktisert i lang tid når Pudovkin skrev dette i 1931, og det var han klar over. Men han mente man ikke hadde inkorporert saktefilmsekvenser i redigeringskonstruksjonen som en helhet, i filmens helhetlige rytmiske flyt. Det er i en kombinasjon, en rytmisk relasjon mellom ulike retardasjoner (og mangel på retardasjon), Pudovkins interesse ligger. Etter noen eksperimenter skriver han:

«The full process shown upon the screen by the editing together of shots recorded at various speeds seem endowed with a rhythm peculiar to themselves, a sort of breath of life of their own. They are alive, for they have received the vital spark of an appraising, selecting, and all-comprehending concept. They do not slip by like landscape past the window of a railway carriage beneath the indifferent glance of a passenger familiar with the route. They unfold and grow, like the narrative of a gifted observer, who has perceived the thing or process more clearly than anyone else has ever done before.

I am convinced that this method can be extended to work in shooting a man – his expression, his gestures. I already know by experience what precious material is afforded by a man’s smile shot in “slow-motion.” I have extracted from such shots some remarkable pauses, wherein the eyes alone are engaged in a smile that the lips hva not yet begun to share. A tremendous future stretches before the “close-up of time.” Particularly in sound film, where the rhythm is given point and complexity by its conjunction with sound, particularly here is it important.»

BlindKind

Jeg returnerte til disse orda (som har holdt seg veldig godt, utenom at han burde lagt til «or a woman») etter å ha sett Johan van der Keukens Blind Kind (1964) her om dagen. Keuken har laga litt over 50 filmer (gjerne det man kaller dokumentarer) men dette var min første. Det var litt av en opplevelse, litt av en oppdagelse, og det var særlig en saktefilmsekvens som traff meg.

I to måneder var Keuken sammen med en gruppe blinde mennesker på en institusjon, og resultatet var Blind Kind. En enkel, liten film på 25 minutter som ber deg se en verden basert på andre perseptuelle kvaliteter enn du mest sannsynlig er vant med. Andre former for hørsel og taktilitet.

Sekvensen jeg vil snakke om minna meg i etterkant om den russiske filmskaperen Alexander Dovzhenko sine filmer. Men Keukens stil er mindre punktlig og streng, har et mer «jazzete» uttrykk (dette siste har blitt betona av den franske filmskribenten Serge Daney: http://www.diagonalthoughts.com/?p=1458). Helheten bærer mer preg av en skisse enn en plantegning. Men vi skal ikke snakke om helheten. La oss gå til kjernen, sekvensen som gjorde noe med meg, og som iallefall ga meg illusjonen av å se en blind måte å være på i verden.

Blind Kind

Den gir oss en montasje av blinde mennesker som løper. Den taktfaste stemmekommandoen til en trener høres på lydsporet idet vi ser panorerende bilder av unge folk som løper – en etter en, et bilde etter et annet. Menneskene forsvinner raskt ut av bildet, man får ikke riktig sett hva som skjer i ansikta deres. De unnslipper stadig et perseptuelt sentrum: borte like raskt som de er der. Løper gjennom lufta, øyet får ikke tak. Men så: bildene går fra normaltempo til saktefilm, musikk kommer plutselig inn, og trenerens stemme glir sakte vekk fra det auditive rommet og blir helt borte.

Hva gjør denne kombinasjonen av filmatiske grep? Denne gradvise stumheten og retardasjonen i bildene, som utelukker naturlige lyder og skyver vekk fartas uklarhet, kobla med rytmen i musikken? Persepsjonen konsentreres, rettes inn. Hvor? Mot noe nytt, en nærværsflik av en fjern menneskelig erfaring. Kameraøyet haler ut tida og utpeker en menneskelighet vårt øye ikke klarte å gripe. Saktefilmen uthever noe ved konsentrasjonen, koordinasjonen, lidenskapen i disse blinde hodene i fart. Nå ser man disse kroppene, disse individuelle blinde-kroppene som rommer en hel, uant menneskelighet, disse spesifikke, konsentrerte ansikta, årvåkne i sin blindhet, med et film-konsentrert blikk som skjærer gjennom som en skalpell  og gir blindhet et øye.



3 kommentarer

  1. Espen Nomedal sier:

    Den får jeg veldig lyst til å se. Men finnes den på dvd?

  2. Endre Eidsaa Larsen sier:

    Vet ikke hvor personen jeg så den hos hadde fått tak i den. Jeg har ikke funnet den på dvd, men det er mulig den finnes i samleboksserien som går under tittelen «Johan van der Keuken: The Complete Collection». Skal si ifra om jeg finner ut mer.

  3. Dag Sødtholt sier:

    Apropos blindhet – de to beste filmene jeg så i Gøteborg i år handlet nettopp om det. Håper at de når oss på dvd/blu-ray snart!

    http://montages.no/2013/02/goteborg-2013-10-perler-fra-verdensfilmen/

Din kommentar


Relatert

Bilder og betydninger i Pudovkins «Moren» – Refleksjoner omkring en klassiker

Z #3 1986: I Sovjet skulle man i 1925 feire 20-års jubileet for den første, mislykkede revolusjon. 1905 var [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

Fra Ungarn: Svart-hvitt, men mest svart…

Z #3 1988: Et av Kortfilmfestivalens absolutte høydepunkter var møtet med den unge kvinnelige [...] | kun utdrag

Film er de to om

Z #4 1996: Tar ikke kvikke ungdommer heller en tur på byen enn å sitte hjemme en fredagskveld og glo på [...] | kun utdrag

Kamera skal være som en motor i en drøm

Z #1 1984: Det har etter hvert dukket opp flere uavhengige produksjonsgrupper som lager kortfilm. Under [...] | kun utdrag