TIFF – stadig Norges viktigste filmfestival?

hovedbilde

Filmfestivalen i Tromsø er nylig avsluttet for i år. Nok en gang har festivalen bekreftet sitt rykte som landets største og viktigste filmfestival. Ikke minst skyldes dette det lokale publikummets trofaste oppslutning om festivalen. Men, vil fremtidens publikum gå på kino og filmfestival?

Og TIFF markerer seg ikke bare lokalt. Publikum kommer fra hele landet og hele Nordkalotten, inklusive Grønland, Sverige, Finland og Russland. I år kunne festivalen dessuten skilte med egne visninger på Svalbard. Bransjeorganisasjoner legger møter og seminarer til festivalen, og man kunne treffe minst tre statsråder på festivalbesøk i ishavsbyen.

Selv presse og andre massemedier fra hovedstaden lar seg bevege til Tromsø under filmfestivalen og nærværet gir seg utslag i en imponerende mediedekning – imponerende ikke minst tatt i betraktning at det er sjelden festivalen skilter med nærvær av glamour, filmstjerner og andre kjendiser. Ikke det at festivalen er uten interessante gjester forresten. I år fikk festivalfolket blant annet møte den svenske filmregissøren Jan Troell, som ble hyllet med et retrospektiv og visning av hans nye film Dom över död man.

Går man selve filmprogrammet nærmere etter i sømmene oppdager man likevel at det kan fremstå som relativt beskjedent. Både Film Fra Sør, Bergen internasjonale filmfestival og Kosmorama i Trondheim har vel så omfangsrike internasjonale programmer. Men, det er noe spesielt med TIFF, blant annet den lokale koloritten korte og lange filmer fra Nord-Norge og andre deler av nordområdene gir.

THE CUTOFFMAN1

Selv ble jeg offer for TIFFs satsing på israelsk film i år. Mens andre ivrer for kulturboikott av apartheidstaten tar festivalen tyren ved hornene og hadde samlet et knippe solide fra og om Israel til året festival. Overraskende nok var filmene, i hvert fall de jeg fikk sett, alle kritiske til, eller ihvertfall svært åpne for nyanserte synspunkter på, statens Israel og dens politikk. Filmer somThe Gatekeepers (Moreh, 2012), Fill the Void (Burshtein, 2012), The Attack (Doueiri, 2012), Soldier/Citizen (Landesman, 2012) og The Cutoff Man (Hubel, 2012) viser eller diskuterer alle sider ved det israelske samfunnet som ellers ikke er så godt kjent eller lett å få øye på. Ofte sider som er lite flatterende for sioniststaten. Israel balanserer på en knivsegg mellom demokrati og apartheid, et dilemma ingen tenkende israeler, eller andre for den saks skyld, kan unngå å forholde seg til.

Ellers kunne festivalen, by på både stumfilmkonsert og en Hitchcock-klassiker som fylte hele salen i snart 100 år gamle Verdensteatret. Som en av få festivaler i verden disponerer TIFF en nydelig kinosal som skriver seg helt tilbake til stumfilmtiden. Resten av året holder for øvrig Cinematek og filmklubber hus her. I Tromsø er det et variert filmtilbud året rundt, selv om Tromsøværingene ikke er like ivrige til å gå på kino resten av året som de er under filmfestivalen.

For kinoens tid er kanskje forbi, skal vi tro en del av innlederne ved seminaret Film 2.0 som ble avviklet under årets festival. Riktignok er norske kinoer nå digitalisert, men folk flest er i ferd med å bli enda digitalisertere. Salg av film gjennom streaming på nettet er fremtidens uuttømmelige inntektskilde for filmprodusenter og andre som vil tjene penger på film hevder IT-guruene. Kinoen vil bli marginal, mens folk flest ikke vil ha behov for annet enn å streame film på sin TV eller aller helst nettbrett og mobiltelefon. Og man trenger verken kinolokaler, operatører eller billettselger, pengene vil strømme inn urørt av menneskehånd. Publikum, eller forbrukeren bør man vel heller si, kan nyte akkurat sitt eget og personlige filmvalg uforstyrret og uten fare for å bli besmittet av sidemannens svineinfluensa. Urørt av menneskeånd liksom. Jeg tror allikevel ikke Tromsø filmfestival med dette seminaret har gravd sin egen grav. Ser fram til flere januardager på kino og møte med andre festivalgjester i Tromsø jeg.

winter_cinema_opening



1 kommentar

  1. En liten kommentar til setningen om hva IT-guruene hevder. Disse «guruene» mangler en særlig dimensjon. De vet ikke hva livet er! På TIFF står du i kaffekø, ølkø, vinkø, matkø, foruten om kinokø. Du prater med sidekvinnen/mannen i salen, og tar en øl med andre filminteresserte du aldri har møtt, du lar deg beruse av kvalitativ film. Disse «guruene» er ikke annet enn selvoppnevnte salgsidioter for sin egne bransje. Da filmen kom skulle teatren dø, da fjernsynet kom skulle kinoene dø, da båndopptageren og platene kom skulle live-musikken dø, da e-boken kom skulle papirbøkene dø. Ja lev livet via en smart-phone, da får du mye ut av det …

Din kommentar


Relatert

Rotterdams internasjonale filmfestival 2012

Blogg: Filmåret begynner med flere store festivaler, og mediene har hovedsakelig fokus på de prestisjetunge filmmønstringene i Göteborg og Berlin. Den kule lillesøsteren i Rotterdam hører vi derimot mindre om.

En annerledes filmfestival

Z #2 2006: Filmarkivarer og filmforskere er ikke som andre filmelskere. Hver oktober migrerer de til en liten [...]

Festival del Film Locarno 2012

Blogg: Ved nordspissen av den italiensk-sveitsiske innsjøen Lago Maggiore ligger lille Locarno, som årlig huser en av verdens eldste filmfestivaler. Årets festival bød på blandete opplevelser, men ingen slo Otto Preminger i en retrospektiv serie.


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Kattepus med pisk – den aggressive kvinnen i amerikansk underholdningsfilm

Z #1 1999: Aggressive kvinner. I Hollywoodfilmen? Tilsynelatende et risikabelt konsept å kaste frampå i den [...] | kun utdrag

Å skumre – Briller

Z #4 2011: Naoko Ogigamis Briller er en varm og vakker film om kunsten å skumre.

Døden på Oslo S – samtidsfilm som gir «Skouenske» assosiasjoner

Z #4 1990: Eva Isaksens film er forlengst blitt erklært suksess blant publikum og kritikere. Zs anmelder konstaterer at både skuespil og visuell stil stemmer i en film der bildene forteller og relasjonene mellom mennesker er det viktige. | kun utdrag