TIFF – stadig Norges viktigste filmfestival?

Filmfestivalen i Tromsø er nylig avsluttet for i år. Nok en gang har festivalen bekreftet sitt rykte som landets største og viktigste filmfestival. Ikke minst skyldes dette det lokale publikummets trofaste oppslutning om festivalen. Men, vil fremtidens publikum gå på kino og filmfestival?

Og TIFF markerer seg ikke bare lokalt. Publikum kommer fra hele landet og hele Nordkalotten, inklusive Grønland, Sverige, Finland og Russland. I år kunne festivalen dessuten skilte med egne visninger på Svalbard. Bransjeorganisasjoner legger møter og seminarer til festivalen, og man kunne treffe minst tre statsråder på festivalbesøk i ishavsbyen.

Selv presse og andre massemedier fra hovedstaden lar seg bevege til Tromsø under filmfestivalen og nærværet gir seg utslag i en imponerende mediedekning – imponerende ikke minst tatt i betraktning at det er sjelden festivalen skilter med nærvær av glamour, filmstjerner og andre kjendiser. Ikke det at festivalen er uten interessante gjester forresten. I år fikk festivalfolket blant annet møte den svenske filmregissøren Jan Troell, som ble hyllet med et retrospektiv og visning av hans nye film Dom över död man.

Går man selve filmprogrammet nærmere etter i sømmene oppdager man likevel at det kan fremstå som relativt beskjedent. Både Film Fra Sør, Bergen internasjonale filmfestival og Kosmorama i Trondheim har vel så omfangsrike internasjonale programmer. Men, det er noe spesielt med TIFF, blant annet den lokale koloritten korte og lange filmer fra Nord-Norge og andre deler av nordområdene gir.

Selv ble jeg offer for TIFFs satsing på israelsk film i år. Mens andre ivrer for kulturboikott av apartheidstaten tar festivalen tyren ved hornene og hadde samlet et knippe solide fra og om Israel til året festival. Overraskende nok var filmene, i hvert fall de jeg fikk sett, alle kritiske til, eller ihvertfall svært åpne for nyanserte synspunkter på, statens Israel og dens politikk. Filmer somThe Gatekeepers (Moreh, 2012), Fill the Void (Burshtein, 2012), The Attack (Doueiri, 2012), Soldier/Citizen (Landesman, 2012) og The Cutoff Man (Hubel, 2012) viser eller diskuterer alle sider ved det israelske samfunnet som ellers ikke er så godt kjent eller lett å få øye på. Ofte sider som er lite flatterende for sioniststaten. Israel balanserer på en knivsegg mellom demokrati og apartheid, et dilemma ingen tenkende israeler, eller andre for den saks skyld, kan unngå å forholde seg til.

Ellers kunne festivalen, by på både stumfilmkonsert og en Hitchcock-klassiker som fylte hele salen i snart 100 år gamle Verdensteatret. Som en av få festivaler i verden disponerer TIFF en nydelig kinosal som skriver seg helt tilbake til stumfilmtiden. Resten av året holder for øvrig Cinematek og filmklubber hus her. I Tromsø er det et variert filmtilbud året rundt, selv om Tromsøværingene ikke er like ivrige til å gå på kino resten av året som de er under filmfestivalen.

For kinoens tid er kanskje forbi, skal vi tro en del av innlederne ved seminaret Film 2.0 som ble avviklet under årets festival. Riktignok er norske kinoer nå digitalisert, men folk flest er i ferd med å bli enda digitalisertere. Salg av film gjennom streaming på nettet er fremtidens uuttømmelige inntektskilde for filmprodusenter og andre som vil tjene penger på film hevder IT-guruene. Kinoen vil bli marginal, mens folk flest ikke vil ha behov for annet enn å streame film på sin TV eller aller helst nettbrett og mobiltelefon. Og man trenger verken kinolokaler, operatører eller billettselger, pengene vil strømme inn urørt av menneskehånd. Publikum, eller forbrukeren bør man vel heller si, kan nyte akkurat sitt eget og personlige filmvalg uforstyrret og uten fare for å bli besmittet av sidemannens svineinfluensa. Urørt av menneskeånd liksom. Jeg tror allikevel ikke Tromsø filmfestival med dette seminaret har gravd sin egen grav. Ser fram til flere januardager på kino og møte med andre festivalgjester i Tromsø jeg.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon