Digitalt på Oslo filmfestival

I filmen Side by Side forsøker skuespilleren Keanu Reeves og regissør Christopher Kenneally å finne ut hva den amerikanske filmbransjen mener om fordeler og ulemper ved analoge og digitale filmformater.

Årets utgave av Oslo internasjonale filmfestival, den 22. i rekken, var noe redusert i omfang i forhold til tidligere år. Til gjengjeld var nok filmenes gjennomsnittskvalitet høyere enn på festivaler med 50 -100 filmer på programmet.  En av filmene på årets festival var dokumentaren Side by Side (Christopher Kenneally, USA, 2012). I likhet med Z nummer 4/2012 handler filmen om digitaliseringen av filmbransjen. Skuespilleren Keanu Reeves intervjuer kjente regissører og fotografer for å finne ut hvordan overgangen fra celluloidbasert film til digitale filer har påvirket filmbransjen og dens aktører, og hvordan de ser for seg fremtidens filmproduksjon.

Reeves virker oppriktig interessert i filmens prosjekt og er et bra talerør for regissøren der han blar i sine notater og intervjuer regissører som James Cameron, David Lynch, Martin Scorsese, Christopher Nolan, Danny Boyle, George Lucas og en mengde andre toppfolk blant fotografer, klippere og andre filmarbeidere. De fleste intervjuobjektene er amerikanske, for dette handler jo mest om film på Hollywood-nivå, men vi får også høre danske Lars von Triers syn på utviklingen. Von Trier var som kjent en av pionerene bak Dogme-manifestet der man bl.a. gikk inn for å bruke lette digitalkameraer med dårlig billedkvalitet framfor mer tungvinte 35 mm-kameraer.  Både Cameron og Boyle står som eksempler på regissører som viser stor entusiasme i forhold til mulighetene som ligger i digital filmproduksjon. Cameron eksemplifiserer med sine jungelbilder fra Avatar, der hvert eneste blad og hvert eneste tre er digitale konstruksjoner. Boyle på sin side var skeptisk til det digitale, men ble etter hvert helfrelst på mulighetene som ligger i digital produksjon, både med hensyn til kameraenes fleksibilitet og mulighetene til manipulasjon av bildene i etterarbeidet. Her får han sterk støtte av sin fotograf Anthony Dod Mantle.

David Lynch er også fornøyd bruker av det digitale kamera og berømmer dets fordeler i regisituasjonen, mens en filmregissør som Christopher Nolan (The Dark Knight Rises), overraskende nok, fortsatt sverger til celluloiden. Begrunnelser for å holde på celluloid handler både om arbeidsmetoder og billeduttrykk. Merkelig nok bruker tilhengerne av begge billedgjengivelsesformene til dels samme argumenter for sine valg. Selv om en skulle tro at yngre filmfolk i større grad enn eldre begeistres av de digitale mulighetene er det ifølge filmen slett ikke slik. Mange yngre filmskapere finner viktige kvaliteter i den analoge celluloidbaserte filmens uttrykk og arbeidsmetoder. Gubber, som George Lucas, kan derimot aldri få nok av sine digitale leketøy.

I tillegg til intervjuene får vi se klipp fra mange av intervjuobjektenes filmer og får en oppdatering i forhold til teknisk utvikling. De fleste av intervjuene er delt opp i sekvenser med andre intervjuer, filmklipp og faktaopplysninger flettet inn. Dermed unngår man kanskje noe av den traurige følelsen man lett kan få av en film med mange «talking heads». På den annen side blir det knapp tid til å forfølge lengre resonnementer.

Sett med norske øyne kan det virke som det kommer fram lite nytt i filmen, kanskje fordi digitaliseringen av filmbransjen er kommet lenger her enn i USA. Alle norske kinoer er nå digitale, all redigering foregår digitalt og de aller fleste norske filmer er også skutt med digitale kameraer. Enten vi liker det eller ikke er norsk film nå digital. Selv om det kan reises kunstneriske og estetiske argumenter for fortsatt å lage en del filmer på celluloid, ser slike produksjoner ut til å bli stadig sjeldnere her i landet.

En interessant del av Side by Side er oppsummeringen av den digitale filmens historie. Det er nesten utrolig at den digitale filmen, som i utgangspunktet hadde en usedvanlig dårlig kvalitet, likevel gjennom rundt 40 års utvikling har klart å karre seg opp til å bli det ledende produksjonsformatet. Og brukere av digitalt opptaksutstyr har måttet forholde seg til mange titalls forsjellige digitale formater og tilsvarende hyppig utskiftning av utstyret! I dag er det slik at utvikling av kameraer for tradisjonell film helt har opphørt, mens digitalkameraene er gjenstand for kontinuerlig forbedring. Ledende produsenter, som Panavision, Arri og Red lager stort sett bare digitale kameraer.

Et interessant poeng som berøres i dokumentarfilmen er hvordan de digitale billedfilene skal bevares for ettertiden. Slik det er nå, finnes det allerede mange generasjoner med digitalfilm som ikke lenger kan avspilles fordi avspillere for dem ikke eksisterer. En filmarkivar konstaterer at man i hvert fall må sørge for å arkivere avspillere sammen med de tilhørende filene. Likevel er det usikkert om filene vil være avspillbare etter en viss tids lagring. Noen steder velger man å sikre spesielt verneverdige digitalfilmer gjennom å overføre dem til film, gjerne svart/hvitt film med et negativ for hver farge. Det sier seg selv at bare en ytterst liten del av vår visuelle kultur vil kunne bli bevart på denne måten. Men, som teknologioptimist George Lucas sier i filmen: Dette finner vi nok en god løsning på etter hvert.

Selv om filmens tittel, Side by Side, tilsier at vi her har to typer «film» som fortsatt kan leve side ved side i mange år, levner dokumentaren liten tvil om hvilket medium som i det alt vesentlige vil dominere vår fremtidige visuelle hverdag.  Også Side by Side er en film som vises i digitalt format og den kan dermed knapt yte rettferdighet til klippene fra 35 mm-filmer som gjengis. Ideelt sett burde jo filmen bestått både av digitale og 35 mm-sekvenser, hvilket selvsagt er praktisk umulig på andre steder enn avanserte cinematek og andre visningssteder med alle muligheter hva visningsformat angår. Man må nok, med et visst vemod konstantere at fremtiden er digital, men virkeligheten, den er jo analog, eller?

Web: www.sidebysidethemovie.com
Vist på Bergen Int. filmfestival og Oslo Int. filmfestival
Kommer på DVD våren 2013

 

 



4 kommentarer

  1. Jone Mortveit sier:

    «Gubber, som Steven Spielberg, kan derimot aldri få nok av sine digitale leketøy.»

    Fin gjennomgang av filmen, men Steven Spielberg var vel ikke med i det hele tatt, og med tanke på at han er hardcore celluloid-forkjemper så er vel sitatet over ikke helt presist for å si det mildt.

  2. Ingrid Rommetveit sier:

    Aj, her har det nok rett og slett skjedd en navneglipp hos bloggeren vår. Har ikke sett filmen, men går ut fra at det kanskje er George Lucas som aldri får nok av de digitale leketøyene sine?

  3. Jone Mortveit sier:

    Hehe, ja det stemmer nok bedre. Evt. Steven Soderbergh, men å kalle han en gammel gubbe er vel å ta i litt.

  4. Jon sier:

    George Lucas ja. Spielberg og Lucas er siamesiske tvillinger inni hodet mitt, men ikke i den virkelige virkeligheten selvfølgelig. Takk for tilbakmeldingen.Feilen vil bli rettet.

Din kommentar


Relatert

Digitalt og analogt i filmklubbene

Blogg: Digitaliseringen kan føre til ensretting av kinorepertoaret når storfilmene treffer alle kinoer samtidig. I den situasjonen er filmklubbene både analoge museer og digitale pionerer.

Filmfestivaler i Oslo: Filmfestivaler + filmentusiaster= sant!

Blogg: Har ikke filmkulturen bruk for kunstnere, idealister og amatører som jobber ut fra andre motiver enn økonomiske? Jo, faktisk tror jeg filmkulturen vil degenerere til tanketom underholdning uten dem.

En annen dans – blesten rundt Ballettguttene

Blogg: Kenneth Elvebakks dokumentarfilm Ballettguttene har vunnet flere priser, og er blitt vist på over 30 festivaler verden over. Nå kommer den opp på norske kinoer. Z’s blogger har snakket med produsent Carsten Aanonsen og gjort et lengre intervju med filmregissøren.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Cut and Paste

Z #2 2008: Som voksen har jeg møtt folk som tilsynelatende hadde en svært moden og helstøpt filmsmak i ung alder. Slik var det ikke for meg. Jeg elsket film, film og atter film. Samme hva, bare det var film. High-school komedier, sorthvitt krim, romantiske kostymedramaer, samtidsskildringer, røverhistorier, reinspikka tull og tøys – alt dugde.

70 år. 106 barnefilmer. Utallige minner fra mørke kinosaler

Z #2 2014: Det er barnefilmen som får publikum til å kjøpe kinobilletter til norsk film. 7 av de 10 best besøkte norske filmene de siste 5 årene, er barnefilmer. Z har sett på norsk barnefilmhistorie. | kun utdrag

Metropia – Kan du ringje igjen om 30 minutt? Eg sit akkurat i klyppen. Intervju med Tarik Saleh

Z #1 2009: Tarik Saleh er i innspurten av sin tredje film, Metropia, men han er i rute.