Digitalt og analogt i filmklubbene

Digitaliseringen kan føre til ensretting av kinorepertoaret når storfilmene treffer alle kinoer samtidig. I den situasjonen er filmklubbene både analoge museer og digitale pionerer.

I årets siste utgave av Z skriver vi om digitalisering av film og kinobransjen i Norge. Gjennom intervjuer med aktører i bransjen søker vi å belyse overgangen fra en analog tilværelse, den fysiske filmen, til en digital tilværelse, levende bilder i form av digitale filer.

Både filmprodusenter og kinoenes representanter er i det store og hele fornøyd med sitt nye medium. Kanskje burde forandringen også vært ledsaget av en navneendring, siden filmen, som sådan, nesten ikke lenger er i bruk i produksjonen av levende bilder. Men å gå på kino og se en ny fil, lyder vel ikke spesielt forlokkende.

Som kunstnerisk begrep vil nok filmen fortsatt bli holdt i live, og kanskje også som produksjonsog visningsmedium. Mange kunstnere ser nå på fysisk film som et «nytt» og stadig mer verdifullt medium for kunstnerisk utfoldelse (jfr. intervjuet med kurator og kunstviter Susanne Sæther i Z 4/12). Kanskje vil digital video og analog film på en måte bytte plass i kunstverdenens rangordning?

Som visningsmedium overfor folk flest ser det imidlertid ut til at den analoge filmen er død. Og noen, som filmregissør og forfatter Dag Johan Haugerud (Z 4/12), beklager det. Analog film har sine spesielle egenskaper som går tapt gjennom digital visning. De anarkistisk organiserte punktene i analog film erstattes med digitale piksler som alltid befinner seg oppmarsjert på linje, vertikalt og horisontalt. Og det gjør noe med uttrykket.

Alle norske kinoer, med unntak av noen ytterst få småkinoer som verken kunne klare egenandelen eller serviceutgiftene som følger med, er nå digitalisert. Noen ganske få har beholdt muligheten for å vise 35 mm med tanke på festivalvisninger og andre spesielle tilfeller. For mange ledd i visningskjeden betyr digitaliseringen en stor innsparing, spesielt gjelder dette produsenter og distributører av de mest populære filmene, men også smalere filmer nyter godt av digitaliseringen.
Terskelen for å gjøre en film klar for kinodistribusjon er lavere når utgiftene til filmkopier og forsendelse synker. Om kinoene vil spare noe på omleggingen, utover fraktutgifter, gjenstår å se. Mye tyder på at utgiftene til serviceavtale og fornyelse av digitalt visningsutstyr langt vil overskride utgiftene for tilsvarende analogt utstyr. VPF-avtalen, der filmdistributørene bidrar til utgiftene ved digitaliseringen, vil falle bort når den første utstyrsinvesteringen er nedbetalt. Kinoene vil da stå for
alle investeringer alene.

De norske filmklubbene, en gruppe som utgjør ca 70-80 visningssteder rundt om i Norge, har støtt på spesielle utfordringer i forbindelse med overgangen til digitale kinovisninger. Filmklubbene har i alle år kunnet vise film fra 35 mm-kopier som gjennom hele filmens historie er blitt lagret på bibliotek og museer, i arkiv og hos filmdistributører. Med overgangen til digitale visninger ble det, for mange filmklubber som ofte viser film på lokale kinoer, helt umulig å få vist annen film enn de som akkurat i øyeblikket er tilgjengelig digitalt. I motsetning til 35 mm-filmene blir de digitale filene som oftest slettet etter at filmen har gått sin første runde på kino. For filmklubber som bare kan vise film digitalt ble det dermed en brå slutt på visning av en filmsamling bygget opp gjennom mange år. For klubber med eget 35 mm-visningsutstyr ble det på den annen side bråstopp for visning av ny film. Disse klubbene ble henvist til å tære utelukkende på lageret av gammel 35 mm-film, et lager som også brått ble utarmet fordi filmdistributørene nå benyttet anledningen til å kvitte seg med alt analogt. Filmklubbene med gammelt 35 mm-utstyr fikk heller aldri sjansen til å bli med på det, delvis offentlig finansierte, digitalgildet.

De fleste filmklubber ser likevel ut til å komme seg helskinnet ut av overgangen til det digitale. Det viser seg at en mengde filmer, både nyere film og restaurerte klassikere nå blir utgitt på Blu-rayplate, med et resultat som, vist på en digital kinoprojektor, gir en bildekvalitet nesten på nivå med kinoformatet 2K. Også på noe enklere framvisere med god oppløsning kan man få et godt resultat i en mindre kinosal.

I mange tilfelle er det mulig for filmklubber å kjøpe rettigheter til visning på Blu-ray, noe som altså igjen åpner for et ganske bredt repertoar. På den annen side er dvd og Blu-ray-formatet kanskje allerede på vei ut av markedet i det nedlastning og streaming av film sannsynligvis vil erstatte de fysiske platene.

Filmklubbene nyter også godt av at det stadig utgis flere internasjonale filmklassikere på kinoformatet dcp. Ulempen her er foreløpig svært høye utleiepriser fra distributører som i de fleste tilfelle befinner seg i utlandet. I Norge er Nasjonalbiblioteket i ferd med å overføre den norske filmarven til DCP-format. Og de fleste norske filmer, korte eller lange, vil sannsynligvis også bli tilgjengelig på DCP eller andre digitale formater i overskuelig fremtid – til en rimelig pris.

En del filmklubber ser fremdeles muligheter i visning av 35 mm-film og har gjort dette til en attraksjon i seg selv. Filmklubbforbundet, Cinematekene og Nasjonalbiblioteket har alle samlinger av film på 35 mm og mange av disse vil antageligvis i lang tid framover være tilgjengelig for enkeltvisninger i filmklubber og cinematek. Så langt ser det dermed ut til at også filmklubbene vil komme seg styrket gjennom kinodigitaliseringen. Filmklassikere og nyere film som ikke når ut gjennom kinoene vil fortsatt kunne bli vist i stort format gjennom filmklubbene, et visningsnettverk som dermed både geografisk og repertoarmessig øker bredden i den norske film og kinokulturen.

Epilog: Filmskaperen Christopher Kenneally har laget filmen Side by Side der skuespilleren Keanu Reeves tar oss med på en reise der den digitale og den analoge filmen møtes gjennom intervjuer med kjente filmskapere. Filmen vises på Oslo Internasjonale filmfestival 2012. Se intervju med filmskaperen i RushPrint.

(Jon Iversen er daglig leder i Norsk filmklubbforbund)



Din kommentar


Relatert

Digitalt på Oslo filmfestival

Blogg: I filmen Side by Side forsøker skuespilleren Keanu Reeves og regissør Christopher Kenneally å finne ut hva den amerikanske filmbransjen mener om fordeler og ulemper ved analoge og digitale filmformater.

Filmklubbene og sensuren

Z #1 1997: Driften av filmklubber har i storparten av den norske filmhistorien skjedd på tross av loven. Jon [...] | kun utdrag

Det våres i filmklubbene

Z #1 1984: Filmklubber utgjør en viktig del av film-miljøet. Her vises ofte filmer som aldri blir importert [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982

«Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til "den nye tyske filmen". | kun utdrag

Fra politisk pamflett til klassiker

Katharina Blums tapte ære fra 1975 er en film som treffer som en knyttneve i magen. | kun utdrag


Fra arkivet

Eit alvorsord med David – intervju med David Reiss-Andersen

Z #3 2007: Etter mange år som produsent, har David Reiss-Andersen debutert som kortfilmregissør. Og det er [...] | kun utdrag

Love Exposure

Z #4 2011: Sion Sono lager ikke perfekte filmer, til det er han for grenseløs. Og for travel. Det er stadig nye filmer det haster med å få laget. Men Love Exposure er ikke så langt unna: et mesterverk med skår. | kun utdrag

Norske animatører har det ikke lett

Z #1 1988: Tegnefilm og annen animasjonsfilm har lange og stolte tradisjoner innenfor norsk filmproduksjon. [...] | kun utdrag