Har du sett traileren til boka?

Boktrailere av typen Ransom Riggs lager, viser at bøker kan markedsføres med film, i sær via YouTube.

Denne måneden kom fjorårets amerikanske ungdomsromansuksess Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children ut i norsk oversettelse, og i den anledning introduserte Aftenpostens nye kulturmagasin K forfatteren, Ransom Riggs, for sine lesere. Intervjuet tegner et bilde av en lett eksentrisk, kreativ fyr på noen-og-tretti år som til tross for sin suksess som forfatter helst ser seg selv som filmskaper. Romanen han har skrevet kunne heller ikke ha blitt til om det ikke hadde vært for den interessen han har for å samle på eierløse fotografier, funnet på loppemarkeder gjennom flere år, understreker han.

Boka med den norske tittelen Miss Peregrine og øyas hemmelighet forteller historien om Jakob, en tenåringsgutt som etter en dramatisk hendelse bestemmer seg for å følge sporene av de fantasifulle godnattfortellingene som bestefaren fortalte ham som liten.  Dette fører ham til den walisiske øya som bestefaren ble sendt til under andre verdenskrig. Der oppdager han etter hvert at det han og resten av familien trodde var rent oppspinn og en gammel manns vrangforestillinger, faktisk er uhyggelig sant – om enn fullstendig overnaturlig.

I arbeidet med fortellingen jobbet Riggs nærmest som om han skulle ha castet en film. Han brukte nemlig samlingen sin av eierløse foto som inspirasjon til karakterene han utviklet for historien. Fotografiene som ble valgt ut fra samlingen, og som alle sammen følger som illustrasjoner i boken, viser uforklarlige situasjoner eller scener som hver for seg ikke gir noen mening. Et studioportrett av to barn stående med ryggen til kameraet; ei jente tilsynelatende svevende noen centimeter over bakken; en usynlig gutt som bare ses på grunn av klærne han har på. I Riggs samling derimot, blir fotografiene til portretter av barn med spesielle evner eller egenskaper, og hvert av dem blir til karakterer i et fiksjonsunivers.

Resultatet er et fascinerende prosjekt der virkelighet og historie møter fantasi og det overnaturlige, i et merkelig univers – som skapt for film. Og film skal det da også bli, etter sigende regissert av Tim Burton og med opptaksstart i 2013, i kjølvannet av at Riggs lanserer fortsettelsen av historien i en roman nummer to. I mellomtiden vil de som er nysgjerrig på boka kanskje kunne la seg friste til å lese den gjennom Riggs egen trailer for Miss Peregrine. At Ransom Riggs er filmskaper merkes ikke bare i den høyst filmatiske måten å fortelle historien på, men også i sin egen markedsføring av boken, blant annet ved å lage en boktrailer.

Hvis du er en av dem som setter deg ned i kinosetet i god tid før filmen starter, og som får med deg reklamefilmene i forkant av visningen, har du kanskje lagt merke til at det fra tid til annen dukker opp en boktrailer mellom reklamen for sko, brus og sjokolade.  Ofte er det snakk om en trailer for en ny krim, slik som denne høstens Korsbæreren av Tom Kristensen, og nesten like ofte synes traileren å ha noe litt hjelpeløst over seg. Selv om norskproduserte boktrailere (foreløpig) ikke synes å ha funnet sin rette uttrykksmessige form, er det en sjanger som internasjonalt synes å ha funnet et fotfeste  som markedsføringsmiddel i skjæringspunktet mellom forlag og forfatter. Særlig gjelder dette for populærlitteratur som krim, romantiske dameromaner eller science fiction – det siste ofte rettet mot yngre lesergrupper.

Boktrailerens viktigste plattform er YouTube, gjerne presentert i forlagenes egne YouTubekanaler, eller lenket opp via forfatternes hjemmesider. Boktraileren er på flere vis et ektefødt barn av YouTube og viral markedsføring, og er et relativt nytt fenomen. Det finnes ulike typer av trailere, fra de enkleste framvisinger av bokomslaget, eller forfatterens anbefalinger med bilder til, til filmatiske boktrailere som deler klare likhetstrekk med filmtraileren. I den filmatiske boktraileren får vi ofte historien antydet gjennom den typiske mørke «trailervoicen» på lydsiden, eller alternativt blir det samme antydende budskapet presentert som supertekster på en bildeside som viser filmens plot i en komprimert tematisk scene. Andre filmatiske boktrailere baserer seg på sin side fullt ut på at en dialog i en dramatisert sekvens antyder nok av bokens tematikk og plott til å vekke interesse. Dette siste ser vi i Riggs’ trailer. Filmen starter som en samtale mellom bestefaren og sønnesønnen før han skal sovne, der Jakob ber bestefaren om å fortelle en godnatthistorie. Starten på denne historien, og spørsmålene som gutten kommer med, blir så gradvis til en voice-over til en bildeside som viser fram det bestefaren forteller om – det mystiske huset, og fotografiene av barna som han bodde sammen med i barnehjemmet på øya. Historiens mørke side blir kun antydet avslutningsvis, understreket av en økt dramatikk i musikken som ligger som et følge til dialogen.

Riggs har etter hvert laget flere interessante boktrailere. Den for Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children er hans andre, mens han allerede i 2009 fikk oppmerksomhet for traileren han gjorde for kultfenomenet Sense and Sensibility and Seamonsters fra forlaget Quirk Books. Boken er Ben H. Winters parodi på Jane Austens roman, og en oppfølger til Seth Grahame-Smiths suksess Pride and Prejudice and Zombies: Dawn of the Deadfuls (også den med en egen boktrailer, men ikke av Riggs) og er en sjangermiks mellom Austens romantiske fortelling og science fictionsjangerens monsterplot.

Denne filmen er skutt som en scene i en periodedramaproduksjon, med bokens to hovedkarakterer gående på en sti langsmed en romantisk innsjø, oppslukt i en samtale som vi forstår vil lede til enten en bekjennelse av kjærlighet eller et frieri – hadde det ikke vært for at den brått blir avsluttet ved at mannen blir trukket under vannet av en gigantisk tentakel.

Begge filmene har fått relativt gode seertall til YouTube å være (henholdsvis 203.000 og 360.000), noe som sikkert også skyldes at boktraileren for Sense and Sensibility and Seamonsters ble kåret av Amazon.com til beste boktrailer i 2009.

Boktrailere slik som de Riggs lager viser at bøker helt åpenbart kan markedsføres med stort hell av film, og at de kan markedsføres på YouTube. Den foreløpig siste boktraileren Riggs har laget er for en ny bok signert ham selv, som kommer ut nå i oktober i USA. Boken, med tittel Talking Pictures, presenterer fenomenet som også fikk ham inn på ideen til Miss Peregrine – de utallige eierløse fotografiene som sirkulerer på loppemarkeder, hos brukthandlere og i skuffene som fjerne slektninger etterlater seg når de dør. Motivene i seg selv, og de ofte svært sparsommelige opplysningene som noen ganger er skrevet på baksiden av bildene, har dannet utgangspunkt for Riggs’ tankespinn og refleksjoner – denne gangen ikke med et fiksjonsunivers som resultat, men som en samling essays.  Jeg innrømmer gjerne at jeg gleder meg til pakken fra Amazon kommer med boken til meg, og i mellomtiden ser jeg gjerne traileren for boken, en gang til!

Kilder
Ransom Riggs hjemmeside http://www.ransomriggs.com/
Ransom Riggs YouTube-kanal «I am called Ransom», http://www.youtube.com/user/ransriggs?feature=relchannel
Riggs, Ransom: Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children, Quirk Books
Riggs, Ransom: Miss Peregrine og øyas hemmelighet, Schibstedt
Aase, Vegard Tenold: «Fra loppiskassen til bestselgerlisten», Aftenposten K, september 2012, http://www.kmag.no/blogg/fra-loppiskassen-til-bestselgerlisten



Din kommentar


Relatert

Utelatelsens kunst

Blogg: Skinnet bedrar. Eller: Hvordan remiksede filmtrailere er en hyllest til klassisk sjangerforståelse.

Privat: Filmjournalistikk

Z #2 1996: Pressefolk ser gjerne seg selv som samfunnets vakthunder der de trekker glemte og lidende mennesker fram i lyset og bjeffer forarget på politikere og andre som ikke gjør jobben sin. På kulturen og filmens område passer pressen også på, sier ifra når det blir for mye Hollywoodfilm på kinoene, etterlyser ansvar hos filmimportører og kinosjefer. Samtidig er vi i pressen tilsynelatende lydige klakkører når Hollywood slår på stortromma. Bare størrelsen på markedsføringsbudsjettet til en mega-produksjon kan være nyhetsstoff godt nok. Hva påvirker filmjournalistikken og hvordan filtreres filmstoffet ned til publikum? Det forblir uklart om dette er en kritisk artikkel om filmjournalistikk eller en skryteartikkel om hvor flinke markedsførere de amerikanske filmprodusentene er.

Fargesymfoni i blått – Norske animerte tobakksreklamefilmar frå 1920- og 1930-åra.

Z #1 1992: Med resepsjonsforskinga er reklamefilm blitt eit meir stuereint objekt for seriøs handsaming. Med [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Videovold, virkelighet og The Sultan of Splatter

For effektmesteren Tom Savini handler realisme om mer enn en overfladisk likhet med virkeligheten. | kun utdrag

Blockbusteravantgarden

Om digitale effekter i Transformers: Age of Extinction. | kun utdrag

En løsere form for indeksikalitet

– Rachel, Benjamin Button og Botox | kun utdrag


Fra arkivet

Mediemeldinga

Z #2 1993: I begynnelsen av april slapp Kulturdepartementet den lenge omtalte mediemeldinga, som har fått det [...] | kun utdrag

I midten av det hele – intervju med James Schamus

Z #2 2009: Z har møtt James Schamus, sjefen for Focus Features, og Ang Lees manusforfatter og produsent siden det tidlige 90-tallet.

Alt om min venns onkel – intervju med Even Benestad

Z #3 2007: Even Benestad (33) ble sjuk av å lage film om sin far. Nå har han laget film om Thomas Robsahm [...] | kun utdrag