The Trip

Jeg har nettopp sett Michael Winterbottoms seksepisoders tv-serie The Trip. Og så, så jeg den en gang til.

The Trip (BBC, 2010) er en roadmovie-komedie-i-reality-show-stil mockumentary-tv-serie. Serien er til tider enerverende, tidvis hysterisk morsom, tidvis lun, melankolsk og rørende. Jeg ble gjennomsjarmert.

Premisset for serien: Steve Coogan (I am Alan Partridge, Tristram Shandy)har fått i oppdrag av The Observer å skrive om gourmetrestauranter i Nord-England. Da kjæresten hans Misha har måttet dra tilbake til USA, og forholdet mellom dem uansett er i limbo, må han motvillig ta med seg komiker og tv show-vert Rob Bryson i stedet («I’ve asked a lot of other people, but they all said no, so …»). Og så blir det tur gjennom de maleriske landskapene i Yorkshire og The Lake District, gjennom Wordsworth, Coleridge og Brontë-land, fra gourmetrestaurant og måltid til neste gourmetrestaurant og måltid. Ledet av to komikere som småkrangler, briljerer og prater hverandre (og oss) i senk i verbale, til tider ustyrtelig komiske, ping pong-matcher av ordspill, imitasjoner av kjente skuespillere og refleksjoner rundt liv og karriere. Og under det hele lurer temaer som usikkerhet, rivalisering, ensomhet, hva det vil si å gjøre suksess … og ikke minst aldring.

Coogan og Bryson har tidligere blant annet spilt mot hverandre i Winterbottoms filmer 24 hour party people og A Cock and Bull Story. I denne serien spiller – og videreutvikler – de samme versjoner av seg selv som de spilte i den sistnevnte, Winterbottoms metaversjon av Tristram Shandy).

Hver episode er bygget opp rundt et nytt feinschmecker-restaurantbesøk for de to, som i utgangspunktet skal vite lite om gourmetmat («How do the soup of the day taste? » – «Well, kind of tomato-ish …») Her kommenterer de sitt eget vennskap.

Hele serien baserer seg på kjemien mellom disse to skuespillerne, og både humor og refleksjoner oppstår i møtet mellom de to svært ulike personaene og virkelighetsforståelsene.  Steve Coogan framstiller seg selv som uhyre selvsentrert og forfengelig, en fallert Alan Partridge-aktig stjerne som egentlig har lyst til å spille store roller i arthouse-filmer. «I do not want to work in British televison» sukker han oppgitt i denne … britiske tv-serien. I drømmesekvenser i serien pendler han mellom drømmer om at alle de kule regissørene i Hollywood vil ha ham i filmene sine og mareritt om at han blir hengt ut som drittsekk i avisene.

Bryson spiller seg selv som en jordnær familiefar med et litt mer beskjedent syn på egne evner, og en ufattelig evne til ikke å la seg vippe av pinnen av Coogans oppførsel mot ham. Men som heller ikke kan si noe med sin egen stemme, til og med når han ringer til konen snakker han til henne gjennom imitasjoner av kjente skuespillere. Og selv om de er venner, konkurrerer de som gale.

Serien er full av gode parodier, og humoristiske og lune godbiter: En sekvens gjør at jeg nå også er sympatisk til ABBA-sangen «The Winner Takes it All», og har fått et forhold til den. Og selv om jeg liker gourmetmat kan jeg se det litt komiske i å bli servert delikatesser som kjærlighet-på-pinne laget av andefett som del av gourmetmaten, eller en eksklusiv drink som ser ut som … grønt snørr.

Hver episode er i store deler improvisert fram underveis, ut fra noen stikkord for emner og setting. Winterbottom har visstnok mast og mast, gjør flere imitasjoner, imitasjoner! Og de – spesielt Bryson – imiterer og imiterer, Woody Allen, Michael Caine, Hugh Grant, Martin Sheen, Mel Gibson, ulike James Bond-skuespillere (i en ustyrtelig «shaken, not stirred»-sekvens jeg dessverre ikke finner link til på youtube). Og selv om Coogan i utgangspunktet holder seg for god til å gjøre imitasjoner, og ergrer seg grønn over Brysons nonstop-kjør av dem (han kan ikke åpne munnen uten å komme med en ny imitasjon av en ny skuespiller), våkner konkurranseinstinktet i Coogan som slenger seg med. Her er de i en Liam Neeson-imitasjon:

Noen av sketsjene blir ikke bare imitasjoner av kjente skuespillere, men også ironisering over konvensjoner, som i denne scenen om kostymedramaer:

Andre inneholder skarpe blikk på andre skuespilleres teknikker, som i dette klippet som avslører Richard Geres teknikk for å virke tankefull og mystisk.

Som det tydelig refereres til i en av episodene blir Coogan en slags Don Quijote – kjempende med sin egen forfengelighets vindmøller – som følges av sin jordnære Sancho Panza i Brysons skikkelse. I selvsentrertheten finnes det også en sårhet og usikkerhet. Som i scenen, både morsom og imponerende i tillegg, når Steve Coogan skal vise hvor mange talenter han har, og demonstrerer det med å spille «Popcorn» på halsen sin.

Eller når han står foran speilet på hotellrommet sitt før han skal legge seg, i en scene som selvfølgelig er like selviscenesatt som resten, og ser på rynkene rundt øynene, og prøver å få til Rob Brydons «small man in a box»-stemme. (Jeg har vel ikke sett så mye sårere øyeblikk i noen komiserie.)

Samtidig gjør de såre øyeblikkene og refleksjonene den til noe mer enn nok en morsom tv-serie, og gir den en melankolsk vinkling. I siste episode holder f. eks. Coogan minnetalen han ville holdt for Bryson, hvis Bryson hadde dødd først av dem.

Men serien er vel først og fremst morsom, med et snev av melankoli. Man skal selvfølgelig nettopp ha sans for engelsk humor for å svelge denne serien. Har man det, liker god mat, The Lake District og hva det står for, kan man bli hekta.

The Trip er tilgjengelig på DVD både fra Platekompaniet og Amazon. Det går rykter om at en ny sesong skal spilles inn (der de to reiser rundt i Italia).

Avsluttende parentes: The Trip er også omformet og kuttet ned til en film, som jeg ikke har sett.



Din kommentar


Relatert

Den nye, gamle komiserien

Blogg: Community, den nye komiserien fra NBC, er verdt å få med seg.

Joaquin Phoenix og I’m Still Here.

Blogg: OM HYPE OG VIRKELIGHET. OG HYPERVIRKELIGHET.
Se skuespiller Joaquin Phoenix droppe skuespillerkarrieren sin for å bli rapsanger, og så gå mer og mer til grunne. Fiksjon eller fakta? Ingen av delene, et gedigent stunt, kalt I’m Still Here.

BBCs oppdaterte Sherlock

Blogg: Hver epoke får den Sherlock Holmes vi fortjener. I den nye BBC-serien Sherlock blir vi servert en Holmes som befinner seg et sted på det autistiske spekteret, har sosiopatiske trekk og benytter seg av GPS-sporing og tekstmeldinger.


Fra siste Z

Transfilmens mange ansikter

Hva er transfilm? Et innblikk i transfilmens mange uttrykk. | kun utdrag

Ekstatiske overganger – transkjønnede sansninger i The Matrix

Lana og Lilly Wachowskis The Matrix er et av nøkkelverkene i nyere filmhistorie, og den mest innflytelsesrike filmen skapt av transpersoner. I denne teksten utforskes filmen som et gjennombrudd for en ny type transestetikk, og som en film som utfordrer våre binære forestillinger om kjønnsidentitet. | kun utdrag

Se! Berøre! – Om bilder av skimrende og overskridende transpornobegjær

Kulturen vår har strikse forestillinger om det mannlige og det kvinnelige, og vi har også fastlåste forestillinger om hva det å være transkjønnet innebærer. Kan transpornoen åpne opp for alternative forestillinger, om kjønn og kjønnsroller, identitet og transseksuelt begjær? | kun utdrag


Fra arkivet

En engel går forbi

Z #2 1988: Wim Wenders’ film Lidenskapens vinger er et vendepunkt i regissørens karriere. [...] | kun utdrag

Ellings vei til nominasjonen for Academy Award, Foreign Lanuage Film

Z #1 2002: Midt under årets Berlin-festival kom nyheten om nominasjonen av ‘Elling’ til Academy [...] | kun utdrag

Final cut: Regissørenes kamp mot distribusjonsselskapene

Z #4 1983: Helt fra 1903 har distributører klippet enkelte filmer før de ble vist for publikum. Naturlig nok [...] | kun utdrag