Norsk dokumentarfilm anno 2012: Kamera som vitne og våpen
Årets dokumentarfilmer fortalte mange sterke historier, lot tilskuerne møte sterke og modige mennesker, og henvendte seg like mye til hjertet som til hodet. Samlet sett kan programmet imidlertid antyde at norsk dokumentar er litt for forsiktig og litt for lunken.
Relatert
Å gripe virkeligheten – Norsk dokumentarfilm anno 2014
Z #3 2014: Dokumentarfilm handler om å gripe virkeligheten. Med bilder, ord og lyd fanger man inn deler av vår mangfoldige verden, og gjør disse delene forståelige. Slik at vi kan begripe dem, og slik at vi kan bli grepet; av stemmer, mennesker, historier og argumenter. | kun utdrag
Jakten på mennesket – norsk dokumentarfilm anno 2009
Z #3 2009: Norsk dokumentarfilm jakter rastløst på mennesker som kan fortelle sin historie, eller som kan [...] | kun utdrag
Inn i sin tid – Norsk dokumentarfilm anno 2015
Z #3 2015: Gunnar Iversen har siden 2001 skrevet for Z om dokumentarfilmprogrammene ved Kortfilmfestivalen i Grimstad. Her ser han på årets trender. | kun utdrag
Fra siste Z
Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken
Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag
Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982
«Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til "den nye tyske filmen". | kun utdrag
Fra politisk pamflett til klassiker
Katharina Blums tapte ære fra 1975 er en film som treffer som en knyttneve i magen. | kun utdrag
Fra arkivet
Kunst og konsekvens – en samtale med Vibeke Løkkeberg
Z #2 2004: Nå skriver hun bøker som blir solgt til store deler av Europa. Det er over ti år siden Vibeke Løkkeberg sist lagde film, men fremdeles er hun trolig Norges mest kjente filmregissør. Og i folkedypet lever myten om den typiske Vibeke Løkkeberg-filmen: Den mørke, dystre filmen som sakte siger fremover; myten om Hud.
Hvordan jeg skriver når jeg skriver om film
Z #2 2016: Sønnen min har akkurat begynt å forstå hva faren hans jobber med: «Jeg ser film. Og så skriver jeg om det på datamaskinen», sier jeg. Han nikker nølende. Hver for seg gir det mening som sysler, men at tasting på en mac og å gå på kino på dagtid skal kunne kalles en jobb, på lik linje med – ja la oss si – en brannmann, er foreløpig utenfor treåringens fatteevne. Er det så mye mer begripelig for oss? Hva handler det om, å skrive kritisk om film? | kun utdrag
Debatt: vitenskapelige skylapper
Z #3 1993: Dag Asbjørnsens gjensvar (Z, 2/93) til mitt forsvar av feministisk- og psykoanalytisk filmanalyse [...] | kun utdrag
