Norsk dokumentarfilm anno 2012: Kamera som vitne og våpen
Årets dokumentarfilmer fortalte mange sterke historier, lot tilskuerne møte sterke og modige mennesker, og henvendte seg like mye til hjertet som til hodet. Samlet sett kan programmet imidlertid antyde at norsk dokumentar er litt for forsiktig og litt for lunken.
Relatert
Å gripe virkeligheten – Norsk dokumentarfilm anno 2014
Z #3 2014: Dokumentarfilm handler om å gripe virkeligheten. Med bilder, ord og lyd fanger man inn deler av vår mangfoldige verden, og gjør disse delene forståelige. Slik at vi kan begripe dem, og slik at vi kan bli grepet; av stemmer, mennesker, historier og argumenter. | kun utdrag
Jakten på mennesket – norsk dokumentarfilm anno 2009
Z #3 2009: Norsk dokumentarfilm jakter rastløst på mennesker som kan fortelle sin historie, eller som kan [...] | kun utdrag
Inn i sin tid – Norsk dokumentarfilm anno 2015
Z #3 2015: Gunnar Iversen har siden 2001 skrevet for Z om dokumentarfilmprogrammene ved Kortfilmfestivalen i Grimstad. Her ser han på årets trender. | kun utdrag
Fra siste Z
Slitesterke skjelett – har den romantiske komedien fortsatt en ryggrad?
Noen foreløpige tanker om den romantiske komedien. | kun utdrag
Romantiske nevroser på kjempers skuldre
Da Woody Allen lagde Annie Hall i 1977 startet han ikke bare et nytt kapittel i sin egen karriere. Han revitaliserte også den romantiske komedien med nevrotiske rollefigurer, eksistensialisme og hyllest til byen og filmskaperne i hans hjerte. | kun utdrag
Det er mer i livet enn døden – Harold and Maude
Hal Ashbys klassiske svarte komedie Harold and Maude (1971) kan kanskje kategoriseres som en romantisk komedie, i ytterste forstand. Men den er like mye et samfunnskritisk dokument som ikke har gått ut på dato. | kun utdrag
Fra arkivet
Skrekkfilmens hemmelighet: Den halvåpne døra
Z #2 1983: Dette sette, skrekkrekvisittene som er fullt beskrevet, forklart og definitivt stedt til hvile i [...] | kun utdrag
Ronin noir – Desillusjonerte menn og falne kvinner i Hideo Goshas føydale Japan
Z #4 2011: Slik westernfilmen har sine underkjente mestere, som Budd Boetticher og Anthony Mann, byr også den erkejapanske chanbarasjangeren («samuraifilm») på begravde skatter som venter på å bli oppdaget. Hideo Gosha er en av disse. | kun utdrag
