Norsk dokumentarfilm anno 2012: Kamera som vitne og våpen

Årets dokumentarfilmer fortalte mange sterke historier, lot tilskuerne møte sterke og modige mennesker, og henvendte seg like mye til hjertet som til hodet. Samlet sett kan programmet imidlertid antyde at norsk dokumentar er litt for forsiktig og litt for lunken.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 2012 Bestill nummeret

Relatert

Å gripe virkeligheten – Norsk dokumentarfilm anno 2014

Av Gunnar Iversen

Z #3 2014: Dokumentarfilm handler om å gripe virkeligheten. Med bilder, ord og lyd fanger man inn deler av vår mangfoldige verden, og gjør disse delene forståelige. Slik at vi kan begripe dem, og slik at vi kan bli grepet; av stemmer, mennesker, historier og argumenter. | kun utdrag

Gruppebilder – Norsk dokumentarfilm anno 2002

Av Gunnar Iversen

Z #4 2002: | kun utdrag

Jakten på mennesket – norsk dokumentarfilm anno 2009

Av Gunnar Iversen

Z #3 2009: Norsk dokumentarfilm jakter rastløst på mennesker som kan fortelle sin historie, eller som kan [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.