THE BIG BANG LORD OF THE MATRIX – NERDENES SØTE HEVN

Etter millenniumsskiftet har nerdekulturen sakte men sikkert erobret film- og tv-verdenen: Superhelter, hobbiter, sci-fi og nevrotiske professorer står øverst på stjernelisten når boxoffice-resultater og seertall skal sammenlignes. For bare et drøyt tiår siden var saken en ganske annen. Datidens største sitcom, Friends (1994-2004), understrekte dette perfekt, da den politisk korrekte trenden var å gjøre narr av professor Geller på grunn av hans akademiske interesse. I dag kunne han passet perfekt som gjest i serien The Big Bang Theory (2007-…), der samtlige fire hovedkarakterer lett kunne vært basert på nettopp Geller, i David Schwimmers skikkelse.

Star Trek (1966-…) har siden sin opprinnelse vært offer for sjikane og blitt uthengt som nerdeinteresse nummer en. I 2009 fikk serien sin velfortjente revansje da den fostret en av vår samtids klart beste science fiction-filmer. Suksessen var uunngåelig og sammen med filmer og serier som Moon (2009), District 9 (2009), Iron Man (2008-), Batman (2005-2012), X-Men (2000-) og Fringe (2008-) viser Star Trek alle sci-fi hatere og nerdemobbere hvor skapet skal stå. Vi lever i nerdenes æra.

I denne artikkelen gjøres noen refleksjoner rundt utviklingen, historikken og medaljens bakside. Visst er det moro og la barndommens barnslige fetisjer gjenoppstå i en rus av nostalgi. Samtidig kapitaliseres det vilt på fenomenet som i dagens tilstand virker basert mer på spesialeffekter enn på sterke historier og karakterer. Som jo tross alt var det som fenget all verdens nerder i utgangspunktet.

Vendepunktet

Det er umulig å påpeke det eksakte vendepunktet da nerdekultur på film gikk fra å være mobbeofrenes virkelighetsflukt til å bli blant de mest selgende sjangerne på tv og kino. Utviklingen av spesialeffekter har utvilsomt hatt en finger med i spillet, men flere faktorer gjør seg gjeldende. Matrix-trilogien (1999-2003) hadde nok sitt og si for å bringe sci-fi og fantasy inn i allmennhetens kollektive bevissthet. I Matrix-filmene leder menneskenes oppfinnelse av kunstig intelligens til neste steg i evolusjonen der maskinene tar over. Lignende scenarioer har vært sentrale i science fiction siden sjangerens morgen. Dybden og den intrikate oppbygningen i Matrix-trilogien skulle ikke tilsi at filmen ville appellere til massene slik den gjorde. Men, som med så mange andre populærkulturelle fenomener, ble trilogien lagd på til rett tid og sted. Matrix-trilogien blir i dag husket som en av tidenes største sci-fi suksesser, noe som i stor grad må sies å være grunnet spranget filmen gjorde i bruk av storslagne spesialeffekter.

Otaku pride

I rettferdighetens navn må det understrekes at science fiction-sjangeren alltid har kommet opp med storfilmer fra tid til annen. Alien (1979), Blade Runner (1982), Terminator 2 (1991), Independence Day (1996) og The Fifth Element (1997), for å nevne en håndfull, vil alle bli husket som noen av tidenes største suksesser både på kino og hjemmevideomarkedet. Også Steven Spielberg bør bli, og blir, med rette forgudet av all verdens nerder for hans insisterende pågangsmot innen sci-fi sjangeren. Mannen står da også bak en rekke av tidenes største sci-fi suksesser, blant annet; Nærkontakt av tredje grad (1977), E.T. (1982), Jurassic Park (1993) og Minority Report (2002). Ovenfor nevnte enkeltvise sci-fi suksesser tatt i betraktning, står allikevel science fiction og fantasy  nå generelt sterkere enn noensinne. Siden millenniumsskiftet har vi sett en stadig oppbygning av et populærkulturelt marked bugnende av sci-fi, fantasy, superhelter, dataspill, anime og manga.

Det er forøvrig interessant å se på linken mellom trender i japansk populærkultur og nerdekulturens fremvekst på det norske og vestlige markedet. Som med det meste annet her i verden, var Japan tjue år tidligere ute og var de første som omfavnet nerdekulturen fullstendig. På tidlig åttitall oppsto uttrykket «otaku» blant japanske anime- og manga-fans. Et uttrykk som best kan beskrives som en ekvivalent til det engelske «geek», eventuelt det norske «nerd». I løpet av åttitallet sirkulerte utrykket gjennom de japanske anime- og manga-miljøene og gikk så etter hvert ifra å være en undergrunnsbetegnelse til å bli et populærkulturelt fenomen. Utover nittitallet tok hele nasjonen til seg uttrykket, det ble sett på som trendy å stemple seg selv som otaku. Husmødre, kontorarbeidere, skolejenter og idrettstilhengere brukte alle beskrivelsen otaku om seg selv. Betegnelsen ble nå gjeldende for alle som hadde en interesse innen et smalt felt, noe jo stort sett de fleste har. Nå har ikke nerdeestetikk og interesser nådd lignende proporsjoner i det norske samfunnet, men at japansk populærkultur er en viktig del av nerdekulturens fremvekst også her, er det liten tvil om.

Medaljens bakside

Mange av oss nerder sliter nå med en emmen smak i vår kollektive gane. Filmene og kulturen vi sluker med hud og hår har så til de grader blitt omfavnet av kapitalistiske krefter, og kvalitetskontrollen gjør seg gjeldende i stadig mindre grad. Etter The Matrix (1999) sin revolusjonerende bruk av spesialeffekter satte standarden, tok det ikke mange årene før standarden skulle heves ytterligere av Peter Jackson med Lord of the Rings Trilogien (2001-2003). Også disse filmene utnyttet spesialeffekter på revolusjonerende vis,  beklageligvis satte de samtidig i gang ballen der originalmanus og velskrevne historier ble neglisjert til fordel for visuelt vissvass og tanketomme actionsekvenser. Visst er det moro med superhelter og barndommens nostalgi gjenopplivet. Men når historiene er tynnere enn kreppapir hjelper det fint lite at Optimus Prime visuelt sett overgår alle nerders villeste fantasier.

Det skal ikke på noen måte påstås at alt håp er ute. Filmmarkedet har aldri sett nerdekulturen høyere økonomisk prioritert enn akkurat nå, der mange knallgode filmer står i sentrum. Både J.J. Abrams og Christopher Nolan leverer kvalitet over en høy sko. Samtidig sliter Hollywood med idétørke. Brorparten av nye filmprosjekter består av bokadapsjoner eller amerikanske kopier av utenlandske suksessfilmer. Kroneksemplet på spesialeffekter fremfor manus i så måte må sies å være storsatsningen Avatar (2009), som antakelig hadde den heftigste spesialeffektbruken siden Lord of the Rings. Det er synd at en slik visuelt strålende film skal trekkes ned i søla av et håpløst forutsigbart manus. Skulle de lage sci-fi utgaven av Pocahontas burde de vel kanskje opplyse om det på forhånd? Følgende synopsis er hentet fra www.roddenberry.com:

Uansett. Medaljens bakside må vel sies å være at selv om alle oss nerder enes om hvor avsindig fett det er å se våre villeste fantasier på kino uke etter uke, så er det ikke til å skyve under en stol at vår favorittsjangre er spesielt egnet for å utnyttes visuelt sett. Fantasy og sci-fi er som skapt for å utdypes med store effekter, det er bare synd at fokuset i bransjen lett havner på kvantitet fremfor kvalitet.

Fremtiden

Hva kan fremtiden bringe? Vår umiddelbare fremtid vel og merke. At vi har mye stort å se frem i mot er det liten tvil om. Hobbiten står for døren, Batman går på kino, og neste år kommer oppfølgeren til den fantastiske Star Trek gjenopplivingen fra 2009. Vi har mye bra i vente, men sikkert mye tvilsomt også. At en ny generasjon har tatt over bør vi vel alle ha innfunnet oss med nå, og at endelig interessene til oss skapnerder har blitt offentlig legitime kan man ikke annet en å applaudere. Det begynte nemlig å bli farlig lite plass i skapet, der 3D-Tv, PS3, Xbox, lyssabler, Star Trek-kostymer, D&D & Warlords of Ka’a skulle få plass. Lenge leve nerdeånden.

 

 

 

 

 

 

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon