Festival del Film Locarno 2012

Ved nordspissen av den italiensk-sveitsiske innsjøen Lago Maggiore ligger lille Locarno, som årlig huser en av verdens eldste og, i følge dem selv, prestisjefylte filmfestivaler. Førsteinntrykket lover godt, for dette er en av de festivalene som evner å virkelig dominere bybildet og involvere butikkeiere, kafédrivere og innbyggere generelt. Byen er tapetsert med festival- og filmplakater, og butikkvinduer, boder og tørkesnorer (!) er fulle av gadgets i festivalens lett gjenkjennelige (og litt tacky) svarte og gule leopardmønster. Enorme mengder unge, smilende frivillige vokter informasjonsboder, søppelsorteringsanlegg og ikke minst festivalens hovedarena, Piazza Grande.

Piazza Grande er Locarnos største torg, hvor det i festivalperioden rigges opp et imponerende lerret og 8000 stoler. Hver kveld er det filmvisning med regissørbesøk i forkant, og gjerne utdeling av en ærespris eller to. Det er i det hele tatt imponerende mange celebriteter som har funnet veien opp til lille Locarno; i år kom Harry Belafonte, Kylie Minogue, Gael García Bernal, Alain Delon og en ganske sur og mutt Leos Carax, bare for å nevne noen.

Filmene på Piazza Grande er stort sett premierefilmer, og mange av dem er langt fra det man gjerne tenker på som vanlige festivalfilmer. Den sveitsiske missekonkurransesplatteren Das Missen Massaker (Michael Steiner, 2012) er for eksempel et ganske pussig valg. Filmen er platt og rasistisk og det hjelper ikke å presentere regissøren som Sveits’ egen Roger Corman. Den amerikanske Bridesmaids-møter-Hangover-komedien Bachelorette (Leslye Headland 2011) er også dessverre en ganske unødvendig film.

En god del av de andre Piazza-filmene var i mellomsjiktet: Ruby Sparks (Jonathan Dayton & Valerie Faris, 2012), fra skaperne av Little Miss Sunshine, er en kaufmansque romantisk komedie med en veldig god, om ikke helt gjennomført idé, og Lore (Cate Shortland, 2012), om nazistdatteren som må flykte gjennom Tyskland i dagene etter Hitlers død og blir venner med en jødisk gutt, kan sikkert bli en publikumsvinner på kino.

Festivalens hovedprogram, Concorso Internazionale, viste seg også å være en litt skuffende samling filmer. Festivalens kunstneriske leder Olivier Père har tidligere kuratert La Quinzaine des Réalisateurs-seksjonen for filmfestivalen i Cannes, men dette var altså ingen garanti for et godt program.

DER GLANZ DES TAGES
Regi: Tizza Covi & Rainer Frimmel. Østerrike 2012

Forholdet ung/gammel var et gjennomgangstema i mange av festivalfilmene. Både Starlet (Sean Baker, 2012), La fille de nulle part (Jean-Claude Brisseau, 2012) og Une estonienne à Paris (Ilmar Raag, 2012) handler om (mer eller mindre) unge mennesker som dukker opp uinvitert hjemme hos eldre mennesker og utvikler et vennskap med dem.

I den østerriske filmen Der Glanz des Tages er det motsatt, her er det en eldre knivkastende sirkusartist av en onkel som en dag banker på døren til sin skuespillernevø. Først er det den gamle som er den trengende i forholdet og som nærmest tigger seg til husly, men etter hvert er både nevøen og nabofamilien avhengige av onkelens nærvær.

Historien er kanskje banal, men dialogene er virkelig gode og skuespillerprestasjonene fine. Måten scener fra skuespillene nevøen spiller i brukes i filmen er også vellykket og gir filmen en ekstra dybde.

Walter Saabel som spiller onkelen vant prisen for beste mannlige skuespiller (Il pardo per miglior interpretazione maschile) under festivalen og filmen fikk FICC-juryens pris for beste film.

Klipp:

LEVIATHAN
Regi: Lucien Castaing-Taylor & Verena Paravel. Frankrike/Storbritannia/USA 2012

Leviathan var en av festivalens store positive overraskelser. Filmen er av alle ting en dokumentar om fisking, helt uten dialog og med lange scener nesten uten kamerabevegelser. Allikevel oppleves filmen som engasjerende og vakker. Hvem kunne tro at blodig, surklende fiskeslo og støyende maskinrom kunne være en estetisk nytelse?

Trailer:

LA FILLE DE NULLE PART
Regi: Jean-Claude Brisseau. Frankrike 2012

Premieseremonien siste kveld i Locarno var nok et sjokk for mange. Hovedjuryen, ledet av regissør Apichatpong Weerasethakul, valgte å gi festivalens hovedpris (Pardo d’oro) til La fille de nulle part, en film som havnet svært langt nede på undertegnedes liste – og som heller ikke vant en eneste pris hos noen av de andre juryene.

I filmen blir forfatter/professor Michel (spilt av regissøren selv) sitt liv forstyrret av at han må redde en vakker ung kvinne som blir banket opp i trappa utenfor leiligheten hans. Hun trenger ham først, og så trenger han henne. De bor sammen, de krangler og diskuterer. Han blir forelsket i henne, og hun kanskje i ham? Samtalene er oppstyltede og usannsynlige, overforklarende og pinlig selvbevisste.

Brisseau har skrevet et merkelig manus og er heller ingen god skuespiller. Når han så i tillegg introduserer overnaturlige elementer til filmen, som skikkelser med laken over hodet og drømmesyner av sin unge gjest naken med en annen kvinne, blir det hele direkte latterlig.

OTTO PREMINGER-RETROSPEKTIV
Som den surmulende festivalgjest jeg etter hvert ble, var det til slutt sideprogrammet viet gode gamle Otto Preminger som måtte til for å rette opp inntrykket av Locarno.

Jeg kårer herved Bonjour Tristesse (1958) til festivalens beste film, tett etterfulgt av Laura (1944), Anatomy of a Murder (1959) og Carmen Jones (1954)!

Klipp:

 

 

 



Din kommentar


Relatert

Rotterdams internasjonale filmfestival 2012

Blogg: Filmåret begynner med flere store festivaler, og mediene har hovedsakelig fokus på de prestisjetunge filmmønstringene i Göteborg og Berlin. Den kule lillesøsteren i Rotterdam hører vi derimot mindre om.

Filmfestivaler i Oslo: Filmfestivaler + filmentusiaster= sant!

Blogg: Har ikke filmkulturen bruk for kunstnere, idealister og amatører som jobber ut fra andre motiver enn økonomiske? Jo, faktisk tror jeg filmkulturen vil degenerere til tanketom underholdning uten dem.

Animerte dager: Animasjonsfestival med rekordoppslutning

Z #3 1996: Tegneseriemediet er på retur. Svært få nye serieblader overlever. Til tross for dette må årets [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Anne Gjelsviks evige øyeblikk

Filmanalyse er en akademisk disiplin, men professor Anne Gjelsvik ser likevel sin subjektive kunstopplevelse som en styrke i arbeidet. | kun utdrag

Kjønnskamp i Edens hage

Lars von Triers Antichrist konstruerer kjønnene som motpoler, og skildrer en opprivende dynamikk mellom de to hovedpersonene. Parets seksuelle dysfunksjonalitet står sentralt i filmens konflikt, som denne artikkelen vil studere med et kjønnskritisk blikk. Hvor tipper vektskålen i filmens «evaluering» av mannen og kvinnen? | kun utdrag

Å abstrahere verden inn i en ny følsomhet: Artavazd Pelesjans Inhabitants

Det er en dominerende oppfatning at film først og fremst er et historiefortellende medium. Verkene til Artavazd Pelesjan viser oss et annet potensial for filmen. De viser, med sin radikale brodd og intense uttrykkskraft, hvordan film like gjerne kan være en sanselig og perseptuell kunstform som kan anspore til en ny oppmerksomhet og følsomhet. | kun utdrag


Fra arkivet

Dobbel Insomnia

Z #1 2006: I 2002 ble den norske thrilleren Insomnia presentert i en Hollywood-versjon med høyt budsjett, [...] | kun utdrag

Fisken Wanda og det komiske

Z #2 1989: John Cleeses komedie En fisk ved navn Wanda er blitt en lattersuksess på kino. Artikkelforfatteren [...] | kun utdrag

«This never happened to the other fellow» – Mitt møte med James Bond

Z #4 2013: Er man fortsatt nerd om man er opptatt av en actionhelt? Jeg må ha vært rundt 6 år gammel da jeg så On Her Majesty's Secret Service for første gang. Opplevelsen gjorde et ufattelig stort inntrykk. Jeg vil anslå at jeg har sett hver eneste Bond-film omtrent 25 ganger. Men Bond-interessen min stopper ikke der. | kun utdrag