Festival del Film Locarno 2012

Ved nordspissen av den italiensk-sveitsiske innsjøen Lago Maggiore ligger lille Locarno, som årlig huser en av verdens eldste og, i følge dem selv, prestisjefylte filmfestivaler. Førsteinntrykket lover godt, for dette er en av de festivalene som evner å virkelig dominere bybildet og involvere butikkeiere, kafédrivere og innbyggere generelt. Byen er tapetsert med festival- og filmplakater, og butikkvinduer, boder og tørkesnorer (!) er fulle av gadgets i festivalens lett gjenkjennelige (og litt tacky) svarte og gule leopardmønster. Enorme mengder unge, smilende frivillige vokter informasjonsboder, søppelsorteringsanlegg og ikke minst festivalens hovedarena, Piazza Grande.

Piazza Grande er Locarnos største torg, hvor det i festivalperioden rigges opp et imponerende lerret og 8000 stoler. Hver kveld er det filmvisning med regissørbesøk i forkant, og gjerne utdeling av en ærespris eller to. Det er i det hele tatt imponerende mange celebriteter som har funnet veien opp til lille Locarno; i år kom Harry Belafonte, Kylie Minogue, Gael García Bernal, Alain Delon og en ganske sur og mutt Leos Carax, bare for å nevne noen.

Filmene på Piazza Grande er stort sett premierefilmer, og mange av dem er langt fra det man gjerne tenker på som vanlige festivalfilmer. Den sveitsiske missekonkurransesplatteren Das Missen Massaker (Michael Steiner, 2012) er for eksempel et ganske pussig valg. Filmen er platt og rasistisk og det hjelper ikke å presentere regissøren som Sveits’ egen Roger Corman. Den amerikanske Bridesmaids-møter-Hangover-komedien Bachelorette (Leslye Headland 2011) er også dessverre en ganske unødvendig film.

En god del av de andre Piazza-filmene var i mellomsjiktet: Ruby Sparks (Jonathan Dayton & Valerie Faris, 2012), fra skaperne av Little Miss Sunshine, er en kaufmansque romantisk komedie med en veldig god, om ikke helt gjennomført idé, og Lore (Cate Shortland, 2012), om nazistdatteren som må flykte gjennom Tyskland i dagene etter Hitlers død og blir venner med en jødisk gutt, kan sikkert bli en publikumsvinner på kino.

Festivalens hovedprogram, Concorso Internazionale, viste seg også å være en litt skuffende samling filmer. Festivalens kunstneriske leder Olivier Père har tidligere kuratert La Quinzaine des Réalisateurs-seksjonen for filmfestivalen i Cannes, men dette var altså ingen garanti for et godt program.

DER GLANZ DES TAGES
Regi: Tizza Covi & Rainer Frimmel. Østerrike 2012

Forholdet ung/gammel var et gjennomgangstema i mange av festivalfilmene. Både Starlet (Sean Baker, 2012), La fille de nulle part (Jean-Claude Brisseau, 2012) og Une estonienne à Paris (Ilmar Raag, 2012) handler om (mer eller mindre) unge mennesker som dukker opp uinvitert hjemme hos eldre mennesker og utvikler et vennskap med dem.

I den østerriske filmen Der Glanz des Tages er det motsatt, her er det en eldre knivkastende sirkusartist av en onkel som en dag banker på døren til sin skuespillernevø. Først er det den gamle som er den trengende i forholdet og som nærmest tigger seg til husly, men etter hvert er både nevøen og nabofamilien avhengige av onkelens nærvær.

Historien er kanskje banal, men dialogene er virkelig gode og skuespillerprestasjonene fine. Måten scener fra skuespillene nevøen spiller i brukes i filmen er også vellykket og gir filmen en ekstra dybde.

Walter Saabel som spiller onkelen vant prisen for beste mannlige skuespiller (Il pardo per miglior interpretazione maschile) under festivalen og filmen fikk FICC-juryens pris for beste film.

Klipp:

LEVIATHAN
Regi: Lucien Castaing-Taylor & Verena Paravel. Frankrike/Storbritannia/USA 2012

Leviathan var en av festivalens store positive overraskelser. Filmen er av alle ting en dokumentar om fisking, helt uten dialog og med lange scener nesten uten kamerabevegelser. Allikevel oppleves filmen som engasjerende og vakker. Hvem kunne tro at blodig, surklende fiskeslo og støyende maskinrom kunne være en estetisk nytelse?

Trailer:

LA FILLE DE NULLE PART
Regi: Jean-Claude Brisseau. Frankrike 2012

Premieseremonien siste kveld i Locarno var nok et sjokk for mange. Hovedjuryen, ledet av regissør Apichatpong Weerasethakul, valgte å gi festivalens hovedpris (Pardo d’oro) til La fille de nulle part, en film som havnet svært langt nede på undertegnedes liste – og som heller ikke vant en eneste pris hos noen av de andre juryene.

I filmen blir forfatter/professor Michel (spilt av regissøren selv) sitt liv forstyrret av at han må redde en vakker ung kvinne som blir banket opp i trappa utenfor leiligheten hans. Hun trenger ham først, og så trenger han henne. De bor sammen, de krangler og diskuterer. Han blir forelsket i henne, og hun kanskje i ham? Samtalene er oppstyltede og usannsynlige, overforklarende og pinlig selvbevisste.

Brisseau har skrevet et merkelig manus og er heller ingen god skuespiller. Når han så i tillegg introduserer overnaturlige elementer til filmen, som skikkelser med laken over hodet og drømmesyner av sin unge gjest naken med en annen kvinne, blir det hele direkte latterlig.

OTTO PREMINGER-RETROSPEKTIV
Som den surmulende festivalgjest jeg etter hvert ble, var det til slutt sideprogrammet viet gode gamle Otto Preminger som måtte til for å rette opp inntrykket av Locarno.

Jeg kårer herved Bonjour Tristesse (1958) til festivalens beste film, tett etterfulgt av Laura (1944), Anatomy of a Murder (1959) og Carmen Jones (1954)!

Klipp:

 

 

 



Din kommentar


Relatert

Rotterdams internasjonale filmfestival 2012

Blogg: Filmåret begynner med flere store festivaler, og mediene har hovedsakelig fokus på de prestisjetunge filmmønstringene i Göteborg og Berlin. Den kule lillesøsteren i Rotterdam hører vi derimot mindre om.

Filmfestivaler i Oslo: Filmfestivaler + filmentusiaster= sant!

Blogg: Har ikke filmkulturen bruk for kunstnere, idealister og amatører som jobber ut fra andre motiver enn økonomiske? Jo, faktisk tror jeg filmkulturen vil degenerere til tanketom underholdning uten dem.

Animerte dager: Animasjonsfestival med rekordoppslutning

Z #3 1996: Tegneseriemediet er på retur. Svært få nye serieblader overlever. Til tross for dette må årets [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Stumfilmens krasj og bang og Connie fra Hønefoss

Om Connie fra Hønefoss som jobbet som ambulerende kinomusiker i Buskerud og omegn under stumfilmperioden. | kun utdrag

Sangen forblir ikke den samme

Boom-ba-boom-pah! Bom-ba-boom-pah! Filmprismet Dirty Dancing (1987) spaltet The Ronettes-perlen «Be my baby» (1963) til et fargerikt spekter i berøringene film, rille og stift. Jeg ble aldri den samme. | kun utdrag

Norsk populærmusikk på film

Populærmusikk kan ha en svært interessant symbiose med film, enten den er skrevet spesielt til den enkelte film, eller man inkluderer en tidligere skrevet melodi. Her er en liten gjennomgang av den norske filmhistorien og bruken av populærmusikk i den. | kun utdrag


Fra arkivet

Norsk kortfilm sett med polske øyne – Grzegorz Krolikiewicz kommenterer årets norske kortfilmer

Z #3 1991: For tredje år på rad inviterte kortfilmfestivalen en utenlandsk filmekspert til å vurdere de nye [...] | kun utdrag

Hyllest til en grå eminense

Z #4 2002: Ved årets kortfilmfestival ble veteranen Carsten E. Munch hyllet. I tillegg til et filmportrett av [...] | kun utdrag

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.