Blue Steel: stålet som kan drive et menneske til vanvidd

I disse Batman-tider har jeg sett en annen actiondramathriller som tydelig benytter og bøyer sjangerkonvensjoner- og klisjéer, og dét på en måte som føles mer problematisk underholdende på en positiv måte: Blue Steel av Kathryn Bigelow, fra 1989.

Kort oppsummert handler filmen om ei dame (spilt av Jamie Lee Curtis) som blir suspendert fra politiet etter det en kollega kaller en overreaksjon: å ha skutt en butikkraner i brystet gjentatte ganger. En mann som overvar hendelsen plukker med seg ranerens pistol og begynner å drepe med politikvinnens navn påskrevet kulene. Han presser seg stadig mer inn på livet hennes. Det blir romanse og blod.

Filmen føles litt som noe Abel Ferrara kunne gjort, kanskje som en krysning mellom det moralske alvoret i Bad Lieutenant (1992) og 80-tallsestetikken og sjangermoroa fra en film som The Hitcher (Harmon, 1986). Det var interessant å se Bigelows film noen dager etter å ha lest denne artikkelen, i korte trekk en problematisering av slagordet «Guns don’t kill people. People kill people». I Bigelows verden er pistolen som en magnet, et verktøy som kan drive et menneske til blodsprutende vanvidd. Filmens fortelling drives ikke bare av logikk, men av pistolens lokkende kraft, makt, voldelige utspill.

Jeg liker hvordan Bigelow blander en noenlunde ’nøktern’ stil med noe mer kunstlet, nettopp som Ferrara i Bad Lieutenant – tenk f.eks. på den brutale og kaotiske voldtektscenen bada i skingrende rødt lys, eller scenen der en gråtkvalt Keitel møter Jesus. Fra bildet der politikvinnen går inn i røyken og lar den markere seg som et ikon, mer målbevisst enn noen gang, på vei til gærningen som har plaga henne gjennom hele filmen, skrider filmen ut i noe … mytisk? Iallefall noe som har med en overvirkelighet å gjøre, en filmvirkelighet, en potent sjangerstilisering som gjør virkelighetens oppkast til en klumpfri masse og dermed lar den skride fram i nytt, markert lys, lar volden danse som en John Woo fratatt den rene gleden av leken, opptatt av pistolens virkelige destruksjon, av hvordan våpenet kjennes i hånda (det som er bra med Woo, på sin side, er jo nettopp at han aldri selv har holdt i en pistol) og kan få blodet til å koke.

Den ’nøkterne’ stilen i The Hurt Locker (Bigelow, 2008), av og til sprengt av ekstrem saktefilm, gjorde det kanskje vanskelig å se dens kritikk, eller mer bestemt dens innskytelse i en krigsvirkelighet mediert til millioner. Den destruktive kraften fra et våpen kan fylle et menneske med noe oppløftende, få et menneske i siget. I sin audiovisuelle voldsomhet og bruk og bøying av konvensjoner, uttrykker The Hurt Locker det den suverene amerikanske stand-up-komiker’n George Carlin sa i et show  «We like war». I Blue Steel foregår noe av det samme. Metallet lagd for å ødelegge hud og liv lager underholdning drevet av morbiditeten som drives fram av det.

Er det virkelig sånn at pistoler ikke dreper mennesker? At mennesker dreper mennesker, ferdig snakka? Pistoler er objekter uten mulighet til å handle som et menneske. Men det er et objekt med virkelyst. Et objekt som utøver en kraft på menneskers handlingsmønster. Dette er Blue Steels postulat i sin kinkige thrillerpatos.

 



Din kommentar


Relatert

James Bond – Med rett til å leve

Blogg: I snart 50 år har James Bond preget kinolerretet. Kan Bonds aktualitet forklares med evnen til å tilpasse seg uten å miste sin egenart? Zs Morten Steingrimsen har snakket med Vegard Larsen, Erlend Loe og Bond-entusiast John Berge om fenomenet James Bond.

Oppdrag: Underholdning

Blogg: Det er i hvert fall en ofte fremmet påstand, at actionfilmen har beveget seg inn i sin post-post-postmoderne fase. Vi tar ikke lenger action på alvor, selv om det er usikkert om vi noensinne gjorde det. Et case in point er Mission: Impossible-serien.

Ryûhei Kitamura – Japans fremste action-estetiker

Blogg: År 2000 seilte Ryûhei Kitamura inn som Japans heteste navn i diverse kultmiljøer med Versus, en film som vakte furore blant horror-fantaster og sci-fi-nerder verden rundt.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

En javaneser i en multikulturell verden – Garin Nugrohos filmer og politiske endringer i det nye Indonesia.

Z #1 2010: Garin Nugroho er en av de viktigste ikke-vestlige filmregissørene i nyere tid. Denne teksten gir en gjennomgang av et utvalg av hans til nå ti spillefilmer, og ser også disse i forhold til hans dokumentarfilmproduksjon.

Bokanmeldelse: «Fra Akropolis til Hollywood»

Z #4 1988: Jon-Roar Bjørkvold er professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo, og har stått sentralt [...] | kun utdrag

Måker – Tsjekhov-inspirerte skjebner

Z #2 1991: Hjemløshet og død er hovedtemaer i Vibeke Løkkebergs siste film, mener artikkelforfatteren. [...] | kun utdrag