Blue Steel: stålet som kan drive et menneske til vanvidd

I disse Batman-tider har jeg sett en annen actiondramathriller som tydelig benytter og bøyer sjangerkonvensjoner- og klisjéer, og dét på en måte som føles mer problematisk underholdende på en positiv måte: Blue Steel av Kathryn Bigelow, fra 1989.

Kort oppsummert handler filmen om ei dame (spilt av Jamie Lee Curtis) som blir suspendert fra politiet etter det en kollega kaller en overreaksjon: å ha skutt en butikkraner i brystet gjentatte ganger. En mann som overvar hendelsen plukker med seg ranerens pistol og begynner å drepe med politikvinnens navn påskrevet kulene. Han presser seg stadig mer inn på livet hennes. Det blir romanse og blod.

Filmen føles litt som noe Abel Ferrara kunne gjort, kanskje som en krysning mellom det moralske alvoret i Bad Lieutenant (1992) og 80-tallsestetikken og sjangermoroa fra en film som The Hitcher (Harmon, 1986). Det var interessant å se Bigelows film noen dager etter å ha lest denne artikkelen, i korte trekk en problematisering av slagordet «Guns don’t kill people. People kill people». I Bigelows verden er pistolen som en magnet, et verktøy som kan drive et menneske til blodsprutende vanvidd. Filmens fortelling drives ikke bare av logikk, men av pistolens lokkende kraft, makt, voldelige utspill.

Jeg liker hvordan Bigelow blander en noenlunde ’nøktern’ stil med noe mer kunstlet, nettopp som Ferrara i Bad Lieutenant – tenk f.eks. på den brutale og kaotiske voldtektscenen bada i skingrende rødt lys, eller scenen der en gråtkvalt Keitel møter Jesus. Fra bildet der politikvinnen går inn i røyken og lar den markere seg som et ikon, mer målbevisst enn noen gang, på vei til gærningen som har plaga henne gjennom hele filmen, skrider filmen ut i noe … mytisk? Iallefall noe som har med en overvirkelighet å gjøre, en filmvirkelighet, en potent sjangerstilisering som gjør virkelighetens oppkast til en klumpfri masse og dermed lar den skride fram i nytt, markert lys, lar volden danse som en John Woo fratatt den rene gleden av leken, opptatt av pistolens virkelige destruksjon, av hvordan våpenet kjennes i hånda (det som er bra med Woo, på sin side, er jo nettopp at han aldri selv har holdt i en pistol) og kan få blodet til å koke.

Den ’nøkterne’ stilen i The Hurt Locker (Bigelow, 2008), av og til sprengt av ekstrem saktefilm, gjorde det kanskje vanskelig å se dens kritikk, eller mer bestemt dens innskytelse i en krigsvirkelighet mediert til millioner. Den destruktive kraften fra et våpen kan fylle et menneske med noe oppløftende, få et menneske i siget. I sin audiovisuelle voldsomhet og bruk og bøying av konvensjoner, uttrykker The Hurt Locker det den suverene amerikanske stand-up-komiker’n George Carlin sa i et show  «We like war». I Blue Steel foregår noe av det samme. Metallet lagd for å ødelegge hud og liv lager underholdning drevet av morbiditeten som drives fram av det.

Er det virkelig sånn at pistoler ikke dreper mennesker? At mennesker dreper mennesker, ferdig snakka? Pistoler er objekter uten mulighet til å handle som et menneske. Men det er et objekt med virkelyst. Et objekt som utøver en kraft på menneskers handlingsmønster. Dette er Blue Steels postulat i sin kinkige thrillerpatos.

 



Din kommentar


Relatert

James Bond – Med rett til å leve

Blogg: I snart 50 år har James Bond preget kinolerretet. Kan Bonds aktualitet forklares med evnen til å tilpasse seg uten å miste sin egenart? Zs Morten Steingrimsen har snakket med Vegard Larsen, Erlend Loe og Bond-entusiast John Berge om fenomenet James Bond.

Oppdrag: Underholdning

Blogg: Det er i hvert fall en ofte fremmet påstand, at actionfilmen har beveget seg inn i sin post-post-postmoderne fase. Vi tar ikke lenger action på alvor, selv om det er usikkert om vi noensinne gjorde det. Et case in point er Mission: Impossible-serien.

Ryûhei Kitamura – Japans fremste action-estetiker

Blogg: År 2000 seilte Ryûhei Kitamura inn som Japans heteste navn i diverse kultmiljøer med Versus, en film som vakte furore blant horror-fantaster og sci-fi-nerder verden rundt.


Fra siste Z

Et spørsmål om å være eller ikke være

To restaurantgjester klager: - Så dårlig denne maten er, sier den ene. Den andre svarer: - Og så små porsjoner! Eller denne: - Hva er forskjellen på en rørlegger og Messias? Jo, Messias kommer nok en dag, men det gjør rørleggeren aldri. Dette låter woody-allensk. Ikke uten grunn. To svenske gubber prater i en park. Den ene forsikrer: - Jag är intellektuell! Så svarer den andre: - Inte jag heller. | kun utdrag

To Be or Not to Be: Traumer, vold og screwballkomedie

Hva kan man le av? Den amerikanske Hollywood-komedien To Be or Not to Be – med handlingen lagt til et naziokkupert Polen - fikk hard medfart da den kom i 1942, men regnes nå som en satirisk komedieklassiker. | kun utdrag

Politikk og satire – mockumentarer fra tidlig stumfilm til nyhetssatire

Hvilken betydning kan mockumentarer og nyhetssatire ha i en verden full av «alternative fakta»? | kun utdrag


Fra arkivet

Om mord og meta

Z #4 1992: Det er ikke alt som blir perfekt. Mord er kanskje noe av det vanskeligste. Nest etter film, da. Og [...] | kun utdrag

Tidsskrifthistorien – et filmkulturelt stafettløp

Z #1 1993: I anledning Zs 10-års jubileum skuer vi tilbake på de norske filmtidsskriftenes historie – [...] | kun utdrag

Samfunnsmoral, filmmoral og grenseflytting mot et nytt årtusen

Z #2 1999: Filmen visualiserer individuelle og kollektive fantasier. Mens de levende bildene i starten av [...] | kun utdrag