Blue Steel: stålet som kan drive et menneske til vanvidd

I disse Batman-tider har jeg sett en annen actiondramathriller som tydelig benytter og bøyer sjangerkonvensjoner- og klisjéer, og dét på en måte som føles mer problematisk underholdende på en positiv måte: Blue Steel av Kathryn Bigelow, fra 1989.

Kort oppsummert handler filmen om ei dame (spilt av Jamie Lee Curtis) som blir suspendert fra politiet etter det en kollega kaller en overreaksjon: å ha skutt en butikkraner i brystet gjentatte ganger. En mann som overvar hendelsen plukker med seg ranerens pistol og begynner å drepe med politikvinnens navn påskrevet kulene. Han presser seg stadig mer inn på livet hennes. Det blir romanse og blod.

Filmen føles litt som noe Abel Ferrara kunne gjort, kanskje som en krysning mellom det moralske alvoret i Bad Lieutenant (1992) og 80-tallsestetikken og sjangermoroa fra en film som The Hitcher (Harmon, 1986). Det var interessant å se Bigelows film noen dager etter å ha lest denne artikkelen, i korte trekk en problematisering av slagordet «Guns don’t kill people. People kill people». I Bigelows verden er pistolen som en magnet, et verktøy som kan drive et menneske til blodsprutende vanvidd. Filmens fortelling drives ikke bare av logikk, men av pistolens lokkende kraft, makt, voldelige utspill.

Jeg liker hvordan Bigelow blander en noenlunde ’nøktern’ stil med noe mer kunstlet, nettopp som Ferrara i Bad Lieutenant – tenk f.eks. på den brutale og kaotiske voldtektscenen bada i skingrende rødt lys, eller scenen der en gråtkvalt Keitel møter Jesus. Fra bildet der politikvinnen går inn i røyken og lar den markere seg som et ikon, mer målbevisst enn noen gang, på vei til gærningen som har plaga henne gjennom hele filmen, skrider filmen ut i noe … mytisk? Iallefall noe som har med en overvirkelighet å gjøre, en filmvirkelighet, en potent sjangerstilisering som gjør virkelighetens oppkast til en klumpfri masse og dermed lar den skride fram i nytt, markert lys, lar volden danse som en John Woo fratatt den rene gleden av leken, opptatt av pistolens virkelige destruksjon, av hvordan våpenet kjennes i hånda (det som er bra med Woo, på sin side, er jo nettopp at han aldri selv har holdt i en pistol) og kan få blodet til å koke.

Den ’nøkterne’ stilen i The Hurt Locker (Bigelow, 2008), av og til sprengt av ekstrem saktefilm, gjorde det kanskje vanskelig å se dens kritikk, eller mer bestemt dens innskytelse i en krigsvirkelighet mediert til millioner. Den destruktive kraften fra et våpen kan fylle et menneske med noe oppløftende, få et menneske i siget. I sin audiovisuelle voldsomhet og bruk og bøying av konvensjoner, uttrykker The Hurt Locker det den suverene amerikanske stand-up-komiker’n George Carlin sa i et show  «We like war». I Blue Steel foregår noe av det samme. Metallet lagd for å ødelegge hud og liv lager underholdning drevet av morbiditeten som drives fram av det.

Er det virkelig sånn at pistoler ikke dreper mennesker? At mennesker dreper mennesker, ferdig snakka? Pistoler er objekter uten mulighet til å handle som et menneske. Men det er et objekt med virkelyst. Et objekt som utøver en kraft på menneskers handlingsmønster. Dette er Blue Steels postulat i sin kinkige thrillerpatos.

 



Din kommentar


Relatert

Oppdrag: Underholdning

Blogg: Det er i hvert fall en ofte fremmet påstand, at actionfilmen har beveget seg inn i sin post-post-postmoderne fase. Vi tar ikke lenger action på alvor, selv om det er usikkert om vi noensinne gjorde det. Et case in point er Mission: Impossible-serien.

Unstoppable – Tony Scotts siste forestilling

Blogg: «Hey, don’t be sentimental. It makes me think I’m gonna die.» Inspirert av Notebooks Tony Scott-prosjekt har Zs blogger sett Tony Scotts siste film og skrevet noen få ord om den.

James Bond er en uoffisiell Lemmy Caution

Blogg: Så er det på’n med Bond igjen. Men, hvor hadde Bond røttene sine? Er den franske Giftblomsten (1953) med Eddie Constantine den første «uoffisielle» Bond-filmen eller er Bond en uoffisiell Lemmy Caution?


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

Årets norske kortfilmer

Z #3 1995: Hovedprogrammet til Grimstadfestivalen inneholdt i år 73 filmer, hvorav én ikke ble vist og én [...] | kun utdrag

Verdenskort

Z #3 2018: Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Derfor er vi hekta på Lynch – norske filmfolks bekjennelser

Z #2 2011: David Lynch er kanskje den regissøren i dag som vekker den sterkeste hengivenheten hos filmelskere. Samtidig er det få filmkunstnere som rommer så mange forskjellige opplevelser og innfallsvinkler. For å få belyst fenomenet Lynch fra mange forskjellige kanter, har Z stilt fire spørsmål til et knippe norske filmpersonligheter for å fravriste dem deres egne personlige erfaringer.