Blue Steel: stålet som kan drive et menneske til vanvidd
I disse Batman-tider har jeg sett en annen actiondramathriller som tydelig benytter og bøyer sjangerkonvensjoner- og klisjéer, og dét på en måte som føles mer problematisk underholdende på en positiv måte: Blue Steel av Kathryn Bigelow, fra 1989.
Kort oppsummert handler filmen om ei dame (spilt av Jamie Lee Curtis) som blir suspendert fra politiet etter det en kollega kaller en overreaksjon: å ha skutt en butikkraner i brystet gjentatte ganger. En mann som overvar hendelsen plukker med seg ranerens pistol og begynner å drepe med politikvinnens navn påskrevet kulene. Han presser seg stadig mer inn på livet hennes. Det blir romanse og blod.
Filmen føles litt som noe Abel Ferrara kunne gjort, kanskje som en krysning mellom det moralske alvoret i Bad Lieutenant (1992) og 80-tallsestetikken og sjangermoroa fra en film som The Hitcher (Harmon, 1986). Det var interessant å se Bigelows film noen dager etter å ha lest denne artikkelen, i korte trekk en problematisering av slagordet «Guns don’t kill people. People kill people». I Bigelows verden er pistolen som en magnet, et verktøy som kan drive et menneske til blodsprutende vanvidd. Filmens fortelling drives ikke bare av logikk, men av pistolens lokkende kraft, makt, voldelige utspill.
Jeg liker hvordan Bigelow blander en noenlunde ’nøktern’ stil med noe mer kunstlet, nettopp som Ferrara i Bad Lieutenant – tenk f.eks. på den brutale og kaotiske voldtektscenen bada i skingrende rødt lys, eller scenen der en gråtkvalt Keitel møter Jesus. Fra bildet der politikvinnen går inn i røyken og lar den markere seg som et ikon, mer målbevisst enn noen gang, på vei til gærningen som har plaga henne gjennom hele filmen, skrider filmen ut i noe … mytisk? Iallefall noe som har med en overvirkelighet å gjøre, en filmvirkelighet, en potent sjangerstilisering som gjør virkelighetens oppkast til en klumpfri masse og dermed lar den skride fram i nytt, markert lys, lar volden danse som en John Woo fratatt den rene gleden av leken, opptatt av pistolens virkelige destruksjon, av hvordan våpenet kjennes i hånda (det som er bra med Woo, på sin side, er jo nettopp at han aldri selv har holdt i en pistol) og kan få blodet til å koke.
Den ’nøkterne’ stilen i The Hurt Locker (Bigelow, 2008), av og til sprengt av ekstrem saktefilm, gjorde det kanskje vanskelig å se dens kritikk, eller mer bestemt dens innskytelse i en krigsvirkelighet mediert til millioner. Den destruktive kraften fra et våpen kan fylle et menneske med noe oppløftende, få et menneske i siget. I sin audiovisuelle voldsomhet og bruk og bøying av konvensjoner, uttrykker The Hurt Locker det den suverene amerikanske stand-up-komiker’n George Carlin sa i et show «We like war». I Blue Steel foregår noe av det samme. Metallet lagd for å ødelegge hud og liv lager underholdning drevet av morbiditeten som drives fram av det.
Er det virkelig sånn at pistoler ikke dreper mennesker? At mennesker dreper mennesker, ferdig snakka? Pistoler er objekter uten mulighet til å handle som et menneske. Men det er et objekt med virkelyst. Et objekt som utøver en kraft på menneskers handlingsmønster. Dette er Blue Steels postulat i sin kinkige thrillerpatos.
Tweet
Relatert

James Bond – Med rett til å leve
Blogg: I snart 50 år har James Bond preget kinolerretet. Kan Bonds aktualitet forklares med evnen til å tilpasse seg uten å miste sin egenart? Zs Morten Steingrimsen har snakket med Vegard Larsen, Erlend Loe og Bond-entusiast John Berge om fenomenet James Bond.

Ryûhei Kitamura – Japans fremste action-estetiker
Blogg: År 2000 seilte Ryûhei Kitamura inn som Japans heteste navn i diverse kultmiljøer med Versus, en film som vakte furore blant horror-fantaster og sci-fi-nerder verden rundt.

James Bond er en uoffisiell Lemmy Caution
Blogg: Så er det på’n med Bond igjen. Men, hvor hadde Bond røttene sine? Er den franske Giftblomsten (1953) med Eddie Constantine den første «uoffisielle» Bond-filmen eller er Bond en uoffisiell Lemmy Caution?
Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet

Den likegyldige middelvei
Z #3 2003: Artikkelforfatteren har både i fjor og i år fortløpende kommentert Kortfilmfestivalen i Grimstad [...] | kun utdrag

Årets norske kortfilmer
Z #3 1995: Hovedprogrammet til Grimstadfestivalen inneholdt i år 73 filmer, hvorav én ikke ble vist og én [...] | kun utdrag

Gangsterfilm og genrebegrepet – eller korleis bonden vart banditt i Amerika
Z #3 1986: «Gangsterfilmane fekk si eiga form av datidas produksjonsforhold og sosiale hendingar, men i [...] | kun utdrag