Blue Steel: stålet som kan drive et menneske til vanvidd

I disse Batman-tider har jeg sett en annen actiondramathriller som tydelig benytter og bøyer sjangerkonvensjoner- og klisjéer, og dét på en måte som føles mer problematisk underholdende på en positiv måte: Blue Steel av Kathryn Bigelow, fra 1989.

Kort oppsummert handler filmen om ei dame (spilt av Jamie Lee Curtis) som blir suspendert fra politiet etter det en kollega kaller en overreaksjon: å ha skutt en butikkraner i brystet gjentatte ganger. En mann som overvar hendelsen plukker med seg ranerens pistol og begynner å drepe med politikvinnens navn påskrevet kulene. Han presser seg stadig mer inn på livet hennes. Det blir romanse og blod.

Filmen føles litt som noe Abel Ferrara kunne gjort, kanskje som en krysning mellom det moralske alvoret i Bad Lieutenant (1992) og 80-tallsestetikken og sjangermoroa fra en film som The Hitcher (Harmon, 1986). Det var interessant å se Bigelows film noen dager etter å ha lest denne artikkelen, i korte trekk en problematisering av slagordet «Guns don’t kill people. People kill people». I Bigelows verden er pistolen som en magnet, et verktøy som kan drive et menneske til blodsprutende vanvidd. Filmens fortelling drives ikke bare av logikk, men av pistolens lokkende kraft, makt, voldelige utspill.

Jeg liker hvordan Bigelow blander en noenlunde ’nøktern’ stil med noe mer kunstlet, nettopp som Ferrara i Bad Lieutenant – tenk f.eks. på den brutale og kaotiske voldtektscenen bada i skingrende rødt lys, eller scenen der en gråtkvalt Keitel møter Jesus. Fra bildet der politikvinnen går inn i røyken og lar den markere seg som et ikon, mer målbevisst enn noen gang, på vei til gærningen som har plaga henne gjennom hele filmen, skrider filmen ut i noe … mytisk? Iallefall noe som har med en overvirkelighet å gjøre, en filmvirkelighet, en potent sjangerstilisering som gjør virkelighetens oppkast til en klumpfri masse og dermed lar den skride fram i nytt, markert lys, lar volden danse som en John Woo fratatt den rene gleden av leken, opptatt av pistolens virkelige destruksjon, av hvordan våpenet kjennes i hånda (det som er bra med Woo, på sin side, er jo nettopp at han aldri selv har holdt i en pistol) og kan få blodet til å koke.

Den ’nøkterne’ stilen i The Hurt Locker (Bigelow, 2008), av og til sprengt av ekstrem saktefilm, gjorde det kanskje vanskelig å se dens kritikk, eller mer bestemt dens innskytelse i en krigsvirkelighet mediert til millioner. Den destruktive kraften fra et våpen kan fylle et menneske med noe oppløftende, få et menneske i siget. I sin audiovisuelle voldsomhet og bruk og bøying av konvensjoner, uttrykker The Hurt Locker det den suverene amerikanske stand-up-komiker’n George Carlin sa i et show  «We like war». I Blue Steel foregår noe av det samme. Metallet lagd for å ødelegge hud og liv lager underholdning drevet av morbiditeten som drives fram av det.

Er det virkelig sånn at pistoler ikke dreper mennesker? At mennesker dreper mennesker, ferdig snakka? Pistoler er objekter uten mulighet til å handle som et menneske. Men det er et objekt med virkelyst. Et objekt som utøver en kraft på menneskers handlingsmønster. Dette er Blue Steels postulat i sin kinkige thrillerpatos.

 



Din kommentar


Relatert

Oppdrag: Underholdning

Blogg: Det er i hvert fall en ofte fremmet påstand, at actionfilmen har beveget seg inn i sin post-post-postmoderne fase. Vi tar ikke lenger action på alvor, selv om det er usikkert om vi noensinne gjorde det. Et case in point er Mission: Impossible-serien.

Unstoppable – Tony Scotts siste forestilling

Blogg: «Hey, don’t be sentimental. It makes me think I’m gonna die.» Inspirert av Notebooks Tony Scott-prosjekt har Zs blogger sett Tony Scotts siste film og skrevet noen få ord om den.

James Bond er en uoffisiell Lemmy Caution

Blogg: Så er det på’n med Bond igjen. Men, hvor hadde Bond røttene sine? Er den franske Giftblomsten (1953) med Eddie Constantine den første «uoffisielle» Bond-filmen eller er Bond en uoffisiell Lemmy Caution?


Fra siste Z

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982

«Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til "den nye tyske filmen". | kun utdrag

Fra politisk pamflett til klassiker

Katharina Blums tapte ære fra 1975 er en film som treffer som en knyttneve i magen. | kun utdrag


Fra arkivet

Hvilken filmkritikk trenger vi?

Z #2 1988: Innenfor all kunstkritikk er det en tradisjon at også selve kritikken settes under debatt. Ikke [...] | kun utdrag

Kristin Lavransdatter fra en synsers vinkel

Z #4 1995: Vi skriver nitten nittifem. Filmen har hatt bursdag og jeg gidder ikke å nevne hvor gammel [...] | kun utdrag

Er film løgn og bedrag? Og er vi tilfreds med det?

Z #3 1994: Omkring filmteknologien og filmkunstens hundreårsjubileum er det betimelig å tørke støvet av [...] | kun utdrag