Tim Burton i høyoppløst herlighet

Hvordan gjør filmene til en av vår samtids mest formstrenge regissører seg på Blu-ray? Zs blogger tar for seg Blu-ray-utgivelsene av Tim Burtons filmer.

Det er ikke mange regissører som kan skilte med en lignende konsistent signatur, samtidig som stilen er kontrollert med kirurgisk presisjon. Hver detalj i hver eneste rute er finslipt og tilpasset Burtons underfundige smak, og han har utviklet et formalistisk stilspråk som krever stødig kameraføring og klare avbildninger. Burtons filmer har i flere sammenhenger blitt sammenlignet med filmene fra den tyske ekspresjonismen: Det er bildet som står i fokus når filmmediets muligheter til å utnytte fantasifulle ideer brukes til det fulle. Selv om filmene hans stort sett har vært prikkfrie på tidligere formater, så virker detaljrikdommen i hans unike stil perfekt for vårt nye høyoppløselige format. Jeg vil derfor ta en kikk på hvordan et knippe av Burtons filmer gjør seg på blådisk-formatet.

Burton kan på mange måter sies å ha funnet seg selv da han lagde Batman (1989). Gotham city gjenskapes i tro stil til tegneserien og byens fantasifulle arkitektur drar tankene mot den ekspresjonistiske perlen Metropolis (Lang, 1927). Filmen har ikke blitt restaurert for Blu-ray, men ser allikevel meget bra ut. Som med så mange andre filmer fra sent åttitall/nittitall, skaper visse avlegse dataeffekter noen skår i gleden, men dette er heldigvis kun et par steder. Alt i alt viser Burton allerede her at hans stilspråk var forut for sin tid. Batman har nemlig ikke fått vist seg i sin fulle pomp og prakt før den kom på blådisk.

Det samme kan sies om oppfølgeren Batman Returns (1992). Filmene er relativt jevnverdige når det kommer til høyoppløst kvalitet. I Batman Returns er i tillegg dataeffektene mer sømløse og gjør seg bedre på Blu-ray. Alt er tatt et steg videre når det kommer til design i Batman Returns. Gotham er mer overdådig, Batmobilen er mer porno. For ikke å snakke om drakten til Batman. At det er Keaton som gjemmer seg bak masken av pur maskulinitet er nesten ikke til og tro. Da er det godt at han jekkes ned noen hakk av Catwoman, som i Pfeiffers drakt er vel så potent. Begge Burtons Batman-filmer kan med trygghet skaffes på Blu-ray.

I mellom flaggermusfilmene rakk Burton å lage filmen som i manges øyne blir stående som hans magnum opus. Edward Saksehånd så i og for seg krystallklar ut på dvd, men den er hakket kvassere på Blu-ray. Selv om filmen er glassklar kunne jeg faktisk ønske meg denne i restaurert form, kun fordi den er en overmenneskelig klassiker som fortjener all den kjæling og flikking den kan få. Filmen er selvsagt i en hver seriøs filmsamling, og på Blu-ray er der denne gjør seg best. Den fargerike forstaden, antrekkene til husfruene og tilbakeblikkene til Edwards barndom er alle prikkfrie. Hver scene er en nytelse, der fargesprakende sett og kostymer vitterlig hopper mot deg som tilskuer. Filmen er som sagt bare et hakk eller to skarpere på Blu-ray enn på dvd, men når det kommer til Edward Saksehånd teller alle hakk som syvmils-steg. Filmen er umulig å gå lei, noe som i seg selv burde være grunn nok til å anskaffe blådisken.

Som så mange andre Burton-filmer, så A Nightmare Before Christmas (1993) prikkfri ut før den ble gitt ut på Blu-ray. Ærlig talt legger man ikke merke til store forskjeller mellom dvd og blu-ray utgivelsen. Sistnevnte ser så klart sylskarp ut og gjør seg godt i høyere oppløsning, men i stop motion-formatet var Burton så klart i sitt ess da han virkelig kunne kontrollere utsnittene hundre prosent. Derfor var det også fint lite å utsette på kvaliteten i utgangspunktet. Visstnok skal filmen være en triumf i 3D, så de av dere som har anskaffet seg 3D hjemmekino kan jo sjekke ut gothmusikalen vekket til liv i nok en dimensjon.

Burtons siste nittitallsfilm Sleepy Hollow (1999) gjør seg også gnistrende på Blu-ray. I likhet med Edward Saksehånd så også denne temmelig skarp ut på dvd, men igjen vil jeg påstå at Blu-ray -utgaven yter filmen en respekt den ikke har fått tidligere. Detaljrikdommen kommer mer til sin plass i denne kanskje dystreste av Burtons filmer. Jeg skal ikke påstå at forskjellen mellom Blu-ray og dvd er enorm, men er du Burton-fan vil ikke Blu-ray-utgivelsen skuffe.

Hva som har skjedd med Planet of the Apes (2001) er jeg usikker på, men denne  Blu-ray-utgivelsen er en skamplett på Burtons ellers så plettfrie rulleblad. Jeg snakker ikke om filmen i seg selv, som jeg synes har fått ufortjent mye negativ kritikk. Sett i lys av når filmen ble lagd synes jeg den fungerer ganske greit som en homage til originalen. På Blu-ray er filmen en skam fordi den konstant bærer preg av å ha blitt direkte overført fra dvd. Igjennom hele filmen er kvaliteten på Blu-ray-utgivelsen under par. Mange steder kan man tydelig se omrisset av bluescreen i bakgrunnen, noe som fullstendig ødelegger illusjonen og bryter med filmuniversets logiske oppbygning. Om filmen ikke var fullstendig uglesett før, vil den i hver fall bli det med en slik halvhjertet utgivelse. Styr unna denne til den har blitt restaurert for Blu-ray.

Big Fish (2003) er nok den første Burton-filmen som utnytter det høyoppløste format til det fulle. Selv om filmene nevnt tidligere i teksten gjør seg meget godt på Blu-ray, er det tydelig at det gjøres ett hopp i opptaksutvikling etter millenniumsskiftet. Nå var ikke Big Fish lagd med tanke på Blu-ray-utgivelse, men filmen gnistrer allikevel i fantastiske farger og glassklare bilder. Kanskje Burtons mest undervurderte. Uansett en fantastisk eventyrfilm som gjør seg godt i høyoppløst herlighet.

Selve kronen på Burtons verk av høyoppløste herlighet er Charlie og sjokoladefabrikken (2005). Lagd for høyoppløst format er dette filmen du skal bruke når du skal vise frem hjemmekinoanlegget til kompisgjengen. Charlie og sjokoladefabrikken utnytter det nye mediet for hva det er verdt og ser intet mindre enn frapperende ut på Blu-ray. Stilspråket og lekenheten i denne filmen tilsvarer utrykket Burton utviklet med Edward Saksehånd. Hver eneste scene er som et fargesprakende bilde der sanseapparatet må jobbe på spreng for å ta inn over seg detaljrikdommen. Med Charlie og sjokoladefabrikken virker Burton å vende tilbake til sine røtter. Ekspresjonistiske tendenser har aldri vært større, og minner om hans strikte regi på både Batman-filmene og Edward Saksehånd. Det er her Burton har sin forte, og regissøren har da også laget sin beste film på over ti år med Charlie og sjokoladefabrikken. Filmen er et selvsagt kjøp på Blu-ray.

Siste film som omtales i denne sammenheng blir Sweeney Todd (2007). På mange måter viser denne filmen hva Sleepy Hollow kunne blitt om den hadde blitt restaurert. Den dystre stemningen og de makabre sangene gjør dette til tidenes skarpeste musikal, bokstavlig talt. Detaljene avbildes perfekt på blådisk, der skyggespill og mørkets nyanser i hver eneste krik og krok kommer frem så klart som den største selvfølgelighet. På mange måter er filmen klarere enn virkeligheten selv. Men siden vi snakker om Burton, spiller dette ingen rolle. Hans kontrollerte verdensbilder har aldri hatt som mål å avbilde virkeligheten, og nettopp derfor er hans filmer som skapt for å avbildes i uvirkelig klarhet. Sweeney Todd er intet unntak. Den er på høyden med de beste blådiskene på markedet. I tillegg bør det nevnes at filmen fortjener mer oppmerksomhet enn den fikk. Undertegnede var blant dem som ble en smule skuffet ved første gjennomkikk, men må etter gjentatte gjensyn innrømme at Sweeney Todd vokser på en som en kjøttetende plante i brunst. Filmen krever nok et par runder, men er definitivt verdt det, og kan selvsagt også anskaffes med trygghet på Blu-ray.

For å oppsummere: Alle Burtons filmer som er utgitt på Blu-ray kan sies å gjøre seg godt på blådisk, med unntak av Planet of the Apes som burde ignoreres og glemmes i stillhet. Mange av filmene er det imidlertid ikke er gjort noe annet med enn å skru opp oppløsningen. Batman-filmene, Edward Saksehånd, Sleepy Hollow og Big Fish er alle feiende flotte i høy oppløsning, men forskjellen fra dvd til Blu-ray er heller ikke noe mer enn det. (Den tydeligste forbedringen i så måte kan sees på Batman-filmene.) Men Charlie og sjokoladefabrikken og Sweeney Todd  er filmer som også er lagd for Blu-ray.. og som uten tvil bør ses i høyoppløsning av høyeste rang. Burton-fanatikere kan trygt handle hele bakkatalogen på blådisk, men de to sistnevnte filmene hører hjemme i alle seriøse Blu-ray-samlinger. Dermed basta.

 



Din kommentar


Relatert

Gotham – nattens by

Z #2 2012: Når «The Dark Knight» igjen sprer vingene over norske kinolerreter den 25. juli, ser vi hans evige paradoks: Desto mer Batman bekjemper kriminaliteten, desto mer utfordrer han Gotham Citys eksistens.


Fra siste Z

Anne Gjelsviks evige øyeblikk

Filmanalyse er en akademisk disiplin, men professor Anne Gjelsvik ser likevel sin subjektive kunstopplevelse som en styrke i arbeidet. | kun utdrag

Kjønnskamp i Edens hage

Lars von Triers Antichrist konstruerer kjønnene som motpoler, og skildrer en opprivende dynamikk mellom de to hovedpersonene. Parets seksuelle dysfunksjonalitet står sentralt i filmens konflikt, som denne artikkelen vil studere med et kjønnskritisk blikk. Hvor tipper vektskålen i filmens «evaluering» av mannen og kvinnen? | kun utdrag

Å abstrahere verden inn i en ny følsomhet: Artavazd Pelesjans Inhabitants

Det er en dominerende oppfatning at film først og fremst er et historiefortellende medium. Verkene til Artavazd Pelesjan viser oss et annet potensial for filmen. De viser, med sin radikale brodd og intense uttrykkskraft, hvordan film like gjerne kan være en sanselig og perseptuell kunstform som kan anspore til en ny oppmerksomhet og følsomhet. | kun utdrag


Fra arkivet

Eleganse og fare. Ekstremsportfilmen, den nye rockumentaren?

Z #1 2008: Ekstremsportfilmene hører i dag til de mest populære dokumentarfilmene. Det er imidlertid skrevet lite om disse filmene, som få synes å ville se som dokumentar. I denne artikkelen presenteres genren nærmere, og disse elegante filmene om snowboard eller skateboard sammenlignes med dokumentarer om rockeartister og deres musikk. Kanskje er ekstremsportfilmen den nye rockumentaren?

Drømmen om Europa – Audrey Hepburn på vift i Roma og Paris

Z #2 2012: Hollywoods bilde av Roma og Paris forteller mye om amerikaneres ambivalente forhold til Europa. Men aller mest om amerikaneres forhold til seg selv.

Bare moro – spektakulært spetakkel

Z #2 2001: På ett punkt er Lara Croft og jeg ganske like: Vi kan alltids ta oss tid til litt reinspikka moro. [...] | kun utdrag