Kortfilmblogg: Etter Grimstad 2012

Hvorfor var folk så lite fornøyd med de norske kortfilmene i Grimstad i år? Skal vi skylde på festivalen, filmskaperne, produksjonsforholdene eller tar kritikerne feil?

Årets kortfilmfestival synes å ha etterlatt publikum og kritikere med en følelse av at den norske kortfilmens kvalitet nå har gått noe tilbake etter mange år med satsing og vekst.

Utdanningsinstitusjoner som NISS, Westerdals, Nordland kunst- og filmfagskole og selvsagt filmskolen på Lillehammer fortsetter å kverne ut større og mindre talenter, men det er fortsatt langt mellom de store filmopplevelsene.  I det norske hovedprogrammet var omtrent 20% av filmene studentfilmer. Mange var også forstudier til andre filmer, eller filmer som filmskaperne, ofte profesjonelle, hadde laget på fritiden med minimale budsjetter. Flere av hobbyproduksjonene hevdet seg riktignok blant de beste, men en må likevel stille seg spørsmål om hvilken vei det bærer. Er det noe i veien med utvelgelsesprosessen til festivalprogrammet, eller er den tilsynelatende satsingen på kortfilm bare et resultat av ny og mer tilgjengelig teknologi.? Er de beste filmene kommet med, eller skjuler det seg mer interessante ting i mengden av produsert audiovisuelt materiale?

Årets program, både kortfilm og dokumentarer ble valgt ut av en komité på tre personer: festivalens kunstneriske leder Torunn Nyen, medieviter, manusforfatter og dramaturg Peter Eisenstein og dokumentarfilmskaperen Line Hatland.  Det er grunn til å tro at det er en ganske kvalifisert forsamling.  Likevel sitter man igjen med en tanke om at det må finnes noe bedre der ute. Er det film laget av fattige filmskapere som ikke synes de har råd til påmeldingsavgiften festivalen nå krever?  Må festivalen gå mer aktivt ut og lete etter film? Er det ikke knyttet nok prestisje til festivalprogrammet i Grimstad? Den norske kortfilmfestivalen har jo tidligere refusert kortfilmer som siden er blitt plukket ut til visning i Cannes. Festivalen er i utgangspunktet åpen for audiovisuelle produksjoner fra mange forskjellige miljøer. Er bevisstheten om festivalmønstringen høy nok i alle? For eksempel blant dem som lager såkalt kunstvideo? Er festivalvisning forresten et riktig forum for slik film?

Mens de norske kortfilmene kanskje ble en liten nedtur i år var de internasjonale programmene i Grimstad desto bedre. Så er da også filmene hentet fra hele verden og skal representere toppen.  For øvrig kan det se ut som om dokumentarfilmen er den sjangeren som trives best i Norge i dag. Både i det norske kortfilmprogrammet og i dokumentarprogrammet fantes adskillige godbiter. Og som jeg nevnte i min forrige kortfilmblogg er norske dokumentarprodusenters samarbeid over landegrensene noe som både gir impulser til den norske filmbransjen og som resulterer i gode, interessante filmer.

Til slutt må jeg også nevne de seks eksamensfilmene fra den norske filmskolen på Lillehammer. Disse ble vist i et eget sideprogram og sto heldigvis i en viss kontrast til mye i det vanlige kortfilmprogrammet. Man lærer tydeligvis sitt fag på den norske filmskolen, men det betyr selvsagt også noe at disse filmene har et budsjett som tillater profesjonalitet i mange ledd, i tillegg til studentenes egen kompetanse, mener jeg.




Relatert

Prisvinnere i Grimstad 2012

Z #3 2012: 1 | kun utdrag

Norsk kort 2012: Årets norske kortfilmer i Grimstad

Z #3 2012: | kun utdrag

Grimstad ’13: Filmbransjens ønskeliste

Blogg: Norsk film har aldri vært bedre. Men, det står mange utfordringer i kø for en entusiastisk filmbransje


Fra siste Z

70 år. 106 barnefilmer. Utallige minner fra mørke kinosaler

Det er barnefilmen som får publikum til å kjøpe kinobilletter til norsk film. 7 av de 10 best besøkte norske filmene de siste 5 årene, er barnefilmer. Z har sett på norsk barnefilmhistorie. | kun utdrag

Syndefall og syndebukker – tap av uskyld i Nils Malmros’ filmunivers

Nils Malmros’ skildringer av barn og ungdom utspiller seg i en verden som er utilgjengelig for de voksnes blikk. Her gjenskaper han sine egne erfaringer i levende bilder.

Min barnekamp

De fleste som jobber med film kan stadfeste akkurat hvilken kinoopplevelse i barndommen som gjorde at de bestemte seg for å jobbe med film. Likevel er den største utfordringen for barnefilmens status at så få voksne ser ut til å bry seg. | kun utdrag


Fra arkivet

Edith Carlmar: Norges første kvinnelige spillefilmregissør

Z #1 1990: Edith Carlmar intervjuet av Ingrid Dokka | kun utdrag

Warren Sonbert: Eksperimenter i strukturell montasje

Z #3 1987: Den amerikanske eksperimentfilmskaperen Warren Sonbert gjestet Cinemateket i sommer. Jon Iversen [...] | kun utdrag

Polakken – intervju med Leiv Igor Devold

Z #3 2008: - Eg sat på ein cafe på Solli plass, då ein kompis av ein kompis kom bort til meg. Han hadde [...] | kun utdrag