SELLOUT!

Oslo kino er til salgs til høystbydende, men er det egentlig noen ulempe for filmkunstens kår her i landet? Oslo kino er blitt et gjennomført kommersielt tiltak. Det er kanskje ingen vits med kommunal kino så lenge den drives som en hvilken som helst privat, profittorientert bedrift? Vil privatiseringen åpne for alternativ kinodrift i hovedstaden?

Oslo kommunes beslutning om å selge Oslo kino kan bli slutten på det såkalte kommunale kinosystemet i Norge. Det skinner klart gjennom at kommunen har en ideologisk begrunnelse for salget, riktignok pakket inn i bedriftsøkonomisk snikksnakk.

Som jeg har skrevet i tidligere Z-blogger tyder mye på at kapitalsterke utenlandske kinoselskaper gjerne vil tilegne seg indrefileten i det norske kinomarkedet. Den som kjøper Oslo kino vil sikre seg en inngangsbillett til hele det norske kinomarkedet i det selskapet også eier Norsk kinodrift som har kinovirksomhet landet rundt. Ifølge Aftenposten har Oslo kino dessuten nylig lagt inn bud på kjøp av en betydelig aksjepost i det til nå kommunale kinoselskapet i Bergen.

Svensk filmindustri er selskapet som så langt har vist størst interesse for å konkurrere om det norske kinomarkedet. SF har egne planer om store kinosentre i og rundt Oslo, men kan fort komme i et dilemma når Oslo kino nå legges ut for salg. Her må det regnes nøye på hva som lønner seg. Prisen på Oslo kino blir selvsagt en avgjørende faktor i dette regnestykket. Andre interessenter er danske Nordisk film og finske Finnkino samt en del internasjonale kinoaktører. Det er neppe noen norske selskaper som vil interessere seg for å kjøpe Oslo kinoene.

Men hva betyr så avviklingen av den kommunale kinodriften i Oslo? Er det bra eller dårlig for filmkulturen? Eller betyr det ikke noe? Oslo kino har de siste årene, på byrådets instruks, drevet kinoene som et rent kommersielt foretak. Til tross for fine ord om støtte til smal film, festivaler og likende er det egentlig fint lite Oslo kino har bidratt med utover det kommersielle. Festivalene må stort sett klare seg selv, eventuelt med støtte fra andre deler av kommunen enn kinoen, og tanken om for eksempel en egen arthouse-kino har vært fjern for kinobedriften. Selv partier på venstrefløyen i bystyret har vært tilbakeholdne med å stille kinoen til ansvar for annet enn det økonomiske resultatet. Å beholde kinoen som kommunal har vært viktigere for dem enn å sikre at den kommunale kinoen tok et ansvar utover å gi høyeste mulig besøkstall på kort sikt og maksimal inntjening.

Resultatet av denne kinopolitikken er forbløffende. Det viser seg at den kommunale kinodriften, slik den drives i Oslo, og sikkert også i andre større byer med kommunal kino, ikke gir spesielt gode resultater i form av et bredere kinorepertoar eller bedre besøk på den mer kunstnerisk ambisiøse delen av repertoaret. Filmene som settes opp på kino i Sverige, Danmark og Norge i løpet av et år er omtrent de samme og besøket på filmene varierer heller ikke så mye mellom de forskjellige landene. Dette altså til tross for at Norge har et kommunalt kinosystem, at Sverige har et privat kinomonopol og at Danmark har en blanding av større kinokjeder og små private kinoeiere. Litt nedslående egentlig at det ikke synes å gjøre særlig stor forskjell om kinopolitikken er sånn eller slik.

De store pengene i kinodrift, i den grad det fremdeles er stor penger i kino, kommer uansett fra noen få bestselgere. Hovedsakelig av amerikansk opprinnelse. Kino er et globalisert marked og avtaler om filmleie osv. styres av noen få store selskaper. Det er fint lite kinoer og kinopolitikk i forskjellige små land kan endre på dette. Sånn sett er det kanskje bedre at Oslo kino blir spist av et av de større nordiske kinoselskapene, som i større grad enn enkeltkinoer kan forhandle om filmleie og andre vilkår. Kommer det flere stor kinoselskaper på banen kan vi få muligens få en fruktbar konkurransesituasjon. Næringslivet trenger konkurranse og ikke monopoler. Kulturlivet trenger andre former for næring. Kan vi håpe at det i denne prosessen blir en åpning for de små alternativene, arthouse-kinoene som Oslo kommune gjennom sitt monopol på kinodrift effektivt har holdt borte fra markedet?



Din kommentar


Relatert

NORSK KINOREVOLUSJON?

Blogg: Det skjer mye i den norske kinobransjen for tiden. Og det er ikke bare det at kinoene blir digitale. Kino-Norge er også på full fart inn i en periode med restrukturering og kjededannelser. Kinoloven er under revisjon. Kommunene tenker kinosalg. En svensk gigant vil ha sin del av markedet og har overtatt direktøren til sin største kommunalt eide konkurrent. Hvordan vil kino bransjen se ut om noen år og vil det være noe igjen av det særnorske kinosystemet?

KAMPEN OM KINO-NORGE

Blogg: Oslo kino styrker seg med innkjøp av filmdistributør. Vi venter spent på neste trekk fra konkurrenter i inn- og utland, staten og kommunene. På kino kan hva som helst skje.

Kinomonopolet privatiseres?

Blogg: Kinoene kjeder seg. En grunnlovsendring har begrenset kommunenes mulighet til å nekte noen kinokonsesjon. Svensk Filmindustri vil erobre det norske kinomarkedet. I Oslo rustes det til kinokamp, og den vil bli dyr.


Fra siste Z

Anne Gjelsviks evige øyeblikk

Filmanalyse er en akademisk disiplin, men professor Anne Gjelsvik ser likevel sin subjektive kunstopplevelse som en styrke i arbeidet. | kun utdrag

Kjønnskamp i Edens hage

Lars von Triers Antichrist konstruerer kjønnene som motpoler, og skildrer en opprivende dynamikk mellom de to hovedpersonene. Parets seksuelle dysfunksjonalitet står sentralt i filmens konflikt, som denne artikkelen vil studere med et kjønnskritisk blikk. Hvor tipper vektskålen i filmens «evaluering» av mannen og kvinnen? | kun utdrag

Å abstrahere verden inn i en ny følsomhet: Artavazd Pelesjans Inhabitants

Det er en dominerende oppfatning at film først og fremst er et historiefortellende medium. Verkene til Artavazd Pelesjan viser oss et annet potensial for filmen. De viser, med sin radikale brodd og intense uttrykkskraft, hvordan film like gjerne kan være en sanselig og perseptuell kunstform som kan anspore til en ny oppmerksomhet og følsomhet. | kun utdrag


Fra arkivet

Film i grenseland – en ny realisme?

Z #4 2004: I dagens filmbilde presser det seg fram en rekke filmer som provoserer gjennom sin framstilling av [...] | kun utdrag

Filmkunst – eller barne- og ungdomsarbeid?

Z #3 1996: Skal offentlig støtte til filmproduksjon være øremerket film for utvalgte målgrupper eller må [...] | kun utdrag

Del 2: På kino

Z #4 2012: Marius Øfsti: - Kinoane hadde ikkje noko val | Sveinung Golimo: - Kinosjefane har fått større makt | Anne Marthe Nygaard: - Programmeringa held stort sett fram som før | Ann Karin Atterås: - På Voss har vi hatt ei auke i besøket på 79 prosent | Morten Skallerud: - Eg tykkjer at 3D er morosamt, men ein skal vera klår over dei svake sidene | Dag Johan Haugerud: - Me som lagar filmer meir opptatt av at alt skal vere rett enn dei som som syner film | kun utdrag