SELLOUT!

Oslo kino er til salgs til høystbydende, men er det egentlig noen ulempe for filmkunstens kår her i landet? Oslo kino er blitt et gjennomført kommersielt tiltak. Det er kanskje ingen vits med kommunal kino så lenge den drives som en hvilken som helst privat, profittorientert bedrift? Vil privatiseringen åpne for alternativ kinodrift i hovedstaden?

Oslo kommunes beslutning om å selge Oslo kino kan bli slutten på det såkalte kommunale kinosystemet i Norge. Det skinner klart gjennom at kommunen har en ideologisk begrunnelse for salget, riktignok pakket inn i bedriftsøkonomisk snikksnakk.

Som jeg har skrevet i tidligere Z-blogger tyder mye på at kapitalsterke utenlandske kinoselskaper gjerne vil tilegne seg indrefileten i det norske kinomarkedet. Den som kjøper Oslo kino vil sikre seg en inngangsbillett til hele det norske kinomarkedet i det selskapet også eier Norsk kinodrift som har kinovirksomhet landet rundt. Ifølge Aftenposten har Oslo kino dessuten nylig lagt inn bud på kjøp av en betydelig aksjepost i det til nå kommunale kinoselskapet i Bergen.

Svensk filmindustri er selskapet som så langt har vist størst interesse for å konkurrere om det norske kinomarkedet. SF har egne planer om store kinosentre i og rundt Oslo, men kan fort komme i et dilemma når Oslo kino nå legges ut for salg. Her må det regnes nøye på hva som lønner seg. Prisen på Oslo kino blir selvsagt en avgjørende faktor i dette regnestykket. Andre interessenter er danske Nordisk film og finske Finnkino samt en del internasjonale kinoaktører. Det er neppe noen norske selskaper som vil interessere seg for å kjøpe Oslo kinoene.

Men hva betyr så avviklingen av den kommunale kinodriften i Oslo? Er det bra eller dårlig for filmkulturen? Eller betyr det ikke noe? Oslo kino har de siste årene, på byrådets instruks, drevet kinoene som et rent kommersielt foretak. Til tross for fine ord om støtte til smal film, festivaler og likende er det egentlig fint lite Oslo kino har bidratt med utover det kommersielle. Festivalene må stort sett klare seg selv, eventuelt med støtte fra andre deler av kommunen enn kinoen, og tanken om for eksempel en egen arthouse-kino har vært fjern for kinobedriften. Selv partier på venstrefløyen i bystyret har vært tilbakeholdne med å stille kinoen til ansvar for annet enn det økonomiske resultatet. Å beholde kinoen som kommunal har vært viktigere for dem enn å sikre at den kommunale kinoen tok et ansvar utover å gi høyeste mulig besøkstall på kort sikt og maksimal inntjening.

Resultatet av denne kinopolitikken er forbløffende. Det viser seg at den kommunale kinodriften, slik den drives i Oslo, og sikkert også i andre større byer med kommunal kino, ikke gir spesielt gode resultater i form av et bredere kinorepertoar eller bedre besøk på den mer kunstnerisk ambisiøse delen av repertoaret. Filmene som settes opp på kino i Sverige, Danmark og Norge i løpet av et år er omtrent de samme og besøket på filmene varierer heller ikke så mye mellom de forskjellige landene. Dette altså til tross for at Norge har et kommunalt kinosystem, at Sverige har et privat kinomonopol og at Danmark har en blanding av større kinokjeder og små private kinoeiere. Litt nedslående egentlig at det ikke synes å gjøre særlig stor forskjell om kinopolitikken er sånn eller slik.

De store pengene i kinodrift, i den grad det fremdeles er stor penger i kino, kommer uansett fra noen få bestselgere. Hovedsakelig av amerikansk opprinnelse. Kino er et globalisert marked og avtaler om filmleie osv. styres av noen få store selskaper. Det er fint lite kinoer og kinopolitikk i forskjellige små land kan endre på dette. Sånn sett er det kanskje bedre at Oslo kino blir spist av et av de større nordiske kinoselskapene, som i større grad enn enkeltkinoer kan forhandle om filmleie og andre vilkår. Kommer det flere stor kinoselskaper på banen kan vi få muligens få en fruktbar konkurransesituasjon. Næringslivet trenger konkurranse og ikke monopoler. Kulturlivet trenger andre former for næring. Kan vi håpe at det i denne prosessen blir en åpning for de små alternativene, arthouse-kinoene som Oslo kommune gjennom sitt monopol på kinodrift effektivt har holdt borte fra markedet?



Din kommentar


Relatert

NORSK KINOREVOLUSJON?

Blogg: Det skjer mye i den norske kinobransjen for tiden. Og det er ikke bare det at kinoene blir digitale. Kino-Norge er også på full fart inn i en periode med restrukturering og kjededannelser. Kinoloven er under revisjon. Kommunene tenker kinosalg. En svensk gigant vil ha sin del av markedet og har overtatt direktøren til sin største kommunalt eide konkurrent. Hvordan vil kino bransjen se ut om noen år og vil det være noe igjen av det særnorske kinosystemet?

KAMPEN OM KINO-NORGE

Blogg: Oslo kino styrker seg med innkjøp av filmdistributør. Vi venter spent på neste trekk fra konkurrenter i inn- og utland, staten og kommunene. På kino kan hva som helst skje.

Kinomonopolet privatiseres?

Blogg: Kinoene kjeder seg. En grunnlovsendring har begrenset kommunenes mulighet til å nekte noen kinokonsesjon. Svensk Filmindustri vil erobre det norske kinomarkedet. I Oslo rustes det til kinokamp, og den vil bli dyr.


Fra siste Z

Kampen og krigeren på film

Vi beklager sterkt at side 10 og 14 av denne artikkelen har byttet plass i papirutgaven av Z nr. 1 2014. Her ligger artikkelen på nett i sin helhet.

Det politiske er personlig: Personfokuset i Zero Dark Thirty, Jarhead og Poster Girl

Det har etter hvert blitt laget mange filmer om konfliktene USA har vært involvert i de siste årene, og svært så mange av dem fokuserer på de amerikanske enkeltsoldatenes skjebner. | kun utdrag

Yrke: Krigsfotograf

Forfatter og soldat Ernst Jünger skrev i 1930 at "det er ingen krig uten fotografering" og sammenlignet det å "skyte" et motiv med å skyte et menneske. Artikkelforfatter Truls Lie diskuterer krigsfotografens betydning, med utgangspunkt i Erik Poppes Tusen ganger god natt | kun utdrag


Fra arkivet

Også filmklubber begynte i det små – Om filmklubbenes historie

Z #3 1983: Med nokså stor rett blir det hevdet at norske filmarbeidere er historieløse. Det samme kan også [...] | kun utdrag

Norsk musikkvideo 2012: Noe for enhver smak

Z #3 2012: Både kvalitet og bredde skal dekkes i musikkvideoprogrammet i Grimstad. | kun utdrag

En tilsynelatende ubetydelig historie

Z #4 1985: Nicolas Roeg har i løpet av de siste 10 år befestet sin stilling som en av Storbritannias mest [...] | kun utdrag