SELLOUT!

Oslo kino er til salgs til høystbydende, men er det egentlig noen ulempe for filmkunstens kår her i landet? Oslo kino er blitt et gjennomført kommersielt tiltak. Det er kanskje ingen vits med kommunal kino så lenge den drives som en hvilken som helst privat, profittorientert bedrift? Vil privatiseringen åpne for alternativ kinodrift i hovedstaden?

Oslo kommunes beslutning om å selge Oslo kino kan bli slutten på det såkalte kommunale kinosystemet i Norge. Det skinner klart gjennom at kommunen har en ideologisk begrunnelse for salget, riktignok pakket inn i bedriftsøkonomisk snikksnakk.

Som jeg har skrevet i tidligere Z-blogger tyder mye på at kapitalsterke utenlandske kinoselskaper gjerne vil tilegne seg indrefileten i det norske kinomarkedet. Den som kjøper Oslo kino vil sikre seg en inngangsbillett til hele det norske kinomarkedet i det selskapet også eier Norsk kinodrift som har kinovirksomhet landet rundt. Ifølge Aftenposten har Oslo kino dessuten nylig lagt inn bud på kjøp av en betydelig aksjepost i det til nå kommunale kinoselskapet i Bergen.

Svensk filmindustri er selskapet som så langt har vist størst interesse for å konkurrere om det norske kinomarkedet. SF har egne planer om store kinosentre i og rundt Oslo, men kan fort komme i et dilemma når Oslo kino nå legges ut for salg. Her må det regnes nøye på hva som lønner seg. Prisen på Oslo kino blir selvsagt en avgjørende faktor i dette regnestykket. Andre interessenter er danske Nordisk film og finske Finnkino samt en del internasjonale kinoaktører. Det er neppe noen norske selskaper som vil interessere seg for å kjøpe Oslo kinoene.

Men hva betyr så avviklingen av den kommunale kinodriften i Oslo? Er det bra eller dårlig for filmkulturen? Eller betyr det ikke noe? Oslo kino har de siste årene, på byrådets instruks, drevet kinoene som et rent kommersielt foretak. Til tross for fine ord om støtte til smal film, festivaler og likende er det egentlig fint lite Oslo kino har bidratt med utover det kommersielle. Festivalene må stort sett klare seg selv, eventuelt med støtte fra andre deler av kommunen enn kinoen, og tanken om for eksempel en egen arthouse-kino har vært fjern for kinobedriften. Selv partier på venstrefløyen i bystyret har vært tilbakeholdne med å stille kinoen til ansvar for annet enn det økonomiske resultatet. Å beholde kinoen som kommunal har vært viktigere for dem enn å sikre at den kommunale kinoen tok et ansvar utover å gi høyeste mulig besøkstall på kort sikt og maksimal inntjening.

Resultatet av denne kinopolitikken er forbløffende. Det viser seg at den kommunale kinodriften, slik den drives i Oslo, og sikkert også i andre større byer med kommunal kino, ikke gir spesielt gode resultater i form av et bredere kinorepertoar eller bedre besøk på den mer kunstnerisk ambisiøse delen av repertoaret. Filmene som settes opp på kino i Sverige, Danmark og Norge i løpet av et år er omtrent de samme og besøket på filmene varierer heller ikke så mye mellom de forskjellige landene. Dette altså til tross for at Norge har et kommunalt kinosystem, at Sverige har et privat kinomonopol og at Danmark har en blanding av større kinokjeder og små private kinoeiere. Litt nedslående egentlig at det ikke synes å gjøre særlig stor forskjell om kinopolitikken er sånn eller slik.

De store pengene i kinodrift, i den grad det fremdeles er stor penger i kino, kommer uansett fra noen få bestselgere. Hovedsakelig av amerikansk opprinnelse. Kino er et globalisert marked og avtaler om filmleie osv. styres av noen få store selskaper. Det er fint lite kinoer og kinopolitikk i forskjellige små land kan endre på dette. Sånn sett er det kanskje bedre at Oslo kino blir spist av et av de større nordiske kinoselskapene, som i større grad enn enkeltkinoer kan forhandle om filmleie og andre vilkår. Kommer det flere stor kinoselskaper på banen kan vi få muligens få en fruktbar konkurransesituasjon. Næringslivet trenger konkurranse og ikke monopoler. Kulturlivet trenger andre former for næring. Kan vi håpe at det i denne prosessen blir en åpning for de små alternativene, arthouse-kinoene som Oslo kommune gjennom sitt monopol på kinodrift effektivt har holdt borte fra markedet?




Relatert

NORSK KINOREVOLUSJON?

Blogg: Det skjer mye i den norske kinobransjen for tiden. Og det er ikke bare det at kinoene blir digitale. Kino-Norge er også på full fart inn i en periode med restrukturering og kjededannelser. Kinoloven er under revisjon. Kommunene tenker kinosalg. En svensk gigant vil ha sin del av markedet og har overtatt direktøren til sin største kommunalt eide konkurrent. Hvordan vil kino bransjen se ut om noen år og vil det være noe igjen av det særnorske kinosystemet?

KAMPEN OM KINO-NORGE

Blogg: Oslo kino styrker seg med innkjøp av filmdistributør. Vi venter spent på neste trekk fra konkurrenter i inn- og utland, staten og kommunene. På kino kan hva som helst skje.

Kinomonopolet privatiseres?

Blogg: Kinoene kjeder seg. En grunnlovsendring har begrenset kommunenes mulighet til å nekte noen kinokonsesjon. Svensk Filmindustri vil erobre det norske kinomarkedet. I Oslo rustes det til kinokamp, og den vil bli dyr.


Fra siste Z

70 år. 106 barnefilmer. Utallige minner fra mørke kinosaler

Det er barnefilmen som får publikum til å kjøpe kinobilletter til norsk film. 7 av de 10 best besøkte norske filmene de siste 5 årene, er barnefilmer. Z har sett på norsk barnefilmhistorie. | kun utdrag

Syndefall og syndebukker – tap av uskyld i Nils Malmros’ filmunivers

Nils Malmros’ skildringer av barn og ungdom utspiller seg i en verden som er utilgjengelig for de voksnes blikk. Her gjenskaper han sine egne erfaringer i levende bilder.

Min barnekamp

De fleste som jobber med film kan stadfeste akkurat hvilken kinoopplevelse i barndommen som gjorde at de bestemte seg for å jobbe med film. Likevel er den største utfordringen for barnefilmens status at så få voksne ser ut til å bry seg. | kun utdrag


Fra arkivet

Deadwood – A hell of a place to make your fortune

Z #1 2007: I HBOs serie om den lille westernbyen Deadwood lever gangstere, horer og gullgravere et tøft liv fylt av sex, vold og sterk drikke, og fritt for innblanding fra den amerikanske stat. To hardbarka sesonger er tilgjengelige på DVD i Norge, og en tredje, avsluttende sesong er underveis.

Fra sivilisasjonen til søppelhaugen – en kritikk av Lasse Glomms “Sweetwater”

Z #3 1988: Romanbearbeidelser har en naturlig plass i det norske filmlandskapet, og har stått for noen av den [...] | kun utdrag

Metropia – Kan du ringje igjen om 30 minutt? Eg sit akkurat i klyppen. Intervju med Tarik Saleh

Z #1 2009: Tarik Saleh er i innspurten av sin tredje film, Metropia, men han er i rute.