En bit av et liv

For noen uker siden var jeg på kino og så Madonnas W.E, filmen som forteller historien om kvinnen den britiske tronarvingen Edward i sin tid mente var verdt å frasi seg krone og imperium for. Madonna byr på en blandet fornøyelse, men filmen er verdt å se, om ikke annet så på grunn av designteamets arbeid med å gjenskape Wallis Simpsons klesstil og miljø. For min del var det også viktig å få krysset av W.E. fordi den tilhører bølgen av biografisk orienterte spillefilmer som i løpet av de siste årene i stadig økende grad har satt sitt preg på kinotilbudet.

Det virkelige livet fascinerer

Det er nok mange som har merket seg alle de biografisk orienterte filmene som har hatt premiere etter nyttår, filmer som Moneyball, My Week With Marilyn, Jernkvinnen, J. Edgar, og foreløpig sist ut: W.E. Alle er spillefilmer som forteller historier om tildels svært kjente personer, men med store forskjeller seg imellom i måten å fortelle på. Biografiske spillefilmer, eller biopics som ble merkelappen Hollywood satt på filmene da sjangeren etablerte seg i løpet av 1930-tallet, er i seg selv et merkelig fenomen. Filmene balanserer mellom det historisk korrekte og oppdiktet vås, oftest med stjerner i rollene som personene det fortelles om. Etter at sjangeren hadde sin første storhetstid i under Hollywoods studioregime, for så å miste en del av sin popularitet da fjernsynet kom, har den biografiske spillefilmen nå for alvor fått en oppsving igjen. Utallige nominasjoner, fjorårets Oscar for beste mannlige hovedrolle til Colin Firth som Kong Georg VI og årets pris til Marilyn Streep som Margaret Thatcher, viser at sjangeren gir gode vinnerodds for skuespillere med Oscar-pretensjoner.

Vårens filmer roper nærmest etter noen som vil gjøre en studie av den biografiske spillefilmen som sjanger, som de siste i rekken av et stort antall biografiske filmer vi har sett komme de siste årene. Samlet sett viser filmene hvordan mange av konvensjonene som ble etablert med Hollywoods biopics i studiotiden fremdeles brukes flittig av dagens filmskapere. Samtidig viser de også med all tydelighet hvordan sjangeren konstant er i endring og hvordan den stadig finner flere måter å fortelle historiene og forholde seg til personene på, og flere personer og typer av personer å fortelle om.

’Slice of a life’-filmen – et nytt tilskudd til biopic-sjangeren

I det jeg håper skal bli en serie blogginnlegg om den nye biografiske spillefilmen her på Z-blogg, skal jeg rette blikket mot det jeg mener er noen nye tendenser innenfor sjangeren. Én slik tendens er det å konsentrere filmens fortelling om et kortere utsnitt av en kjent persons liv og gå i dybden på dette utsnittet, i stedet for å forsøke å ta for seg hele, eller store deler av livet. En annen går på en mer eksperimenterende bruk av flashbacket enn det vi har sett tidligere. My Week with Marilyn (Simon Curtis) er et talende eksempel på det første, mens Jernkvinnen (Phyllida Lloyd) og J. Edgar (Clint Eastwood) er eksempler på det siste. De sikter begge mot å dekke store deler av livet til den historiske skikkelsen det fortelles om, her Margaret Thatcher og J. Edgar Hoover. En utstrakt bruk av flashback som fortellergrep gjør det mulig å dekke et langt liv uten nødvendigvis å følge det kronologisk, men heller presentere det gjennom strukturerte tilbakeblikk og assosiative sprang. Flashbacket er en konvensjon som har fulgt biopic-sjangeren siden studiotiden. Selv om Jernkvinnen og J. Edgar forsøker å bruke den på en ny måte, blir de begge eksempler på filmer av den gamle skolen – med de utfordringer og problemer som ligger i det. Akkurat det har jeg tenkt å komme tilbake til i et senere innlegg …

Selv om den amerikanske filmviteren Robert Rosenstone mener at den biografiske spillefilmen generelt bør forstås som «slices of lives», og ikke som komplette portretter, finnes det etter min mening en dreining i retning av stadig flere filmer som forteller kortere deler av et liv. Denne tendensen til å konsentrere filmens skildring om en kortere utsnitt manifesterer seg med all tydelighet i My Week With Marilyn, men filmer med en handling begrenset til kun noen uker utgjør unntakene. Det er mer fruktbart å snakke om at filmene presenterer en episode fra en persons liv, en episode som kan ses på som en delvis avsluttet helhet, men som – fordi den tilhører livet personen levde – inngår i en livslang sammenheng. Det filmen presenterer er ’a slice of a life’. Å begrense skildringen av et liv til en bestemt del av det, gjør nødvendigvis noe med framstillingen. Det kan ligge flere hensikter bak det å konsentrere seg om en periode eller en episode fra en persons liv, og i neste innlegg skal jeg gå nærmere inn på noen av disse. Her og nå vil jeg heller gi en kort presentasjon av det jeg har valgt å kalle «slice of a life»-filmens kjennetegn, eksemplifisert av et utvalg filmtitler hentet fra de siste årene.

1. Tett, detaljert skildring av person og livsverden. 

Det som går tapt av helhetsperspektiv i det å skildre en persons liv med et tettere utsnitt og over en kortere periode av levd tid, blir veid opp av muligheten til å gå i detalj i skildringen av personens livsverden, og i skildringen av de menneskene som betyr noe for ham eller henne. Det biografiske subjektet vil alltid være hovedperson i en biopic, men i de spesifikke filmene jeg har i tankene her vil han eller hun bli framstilt som en person i samspill med mer likeverdige deltakere, presentert som såkalte runde karakterer. Dette er tilfelle om det dreier seg om familie, venner eller konkurrenter. I en film som Den unge Jane Austen (Julian Jarrold, 2007), for eksempel, blir familielivet skildret i stor detaljrikdom, og særlig søsteren Cassandra blir framstilt med en kompleksitet som gir historien om Janes møte, forelskelse og forhold til unge Tom Lefroy større dybde enn om den hadde blitt fortalt uten Cassandras historie som bakteppe.

2. To eller flere biografiske subjekter.

I flere av filmene som kan sies å være en del av den nye grenen på biopic-stammen ser man at en mer relasjonell skildring også skaper muligheten for å fortelle historien ikke bare til ett, men til to biografiske subjekter som står i en forbindelse til hverandre, i hvert fall gjennom den perioden filmen skildrer. I en film som Stephen Frears The Queen (2006) blir vi presentert for både dronningens, Elisabeth II, og den nylig utnevnte statsministeren Tony Blairs historier. Filmen skildrer i detalj det dramaet de to blir en del av i dagene fra Prinsesse Diana forulykker og dør i Paris, og til begravelsen hennes i St James-katedralen i London en uke senere. Filmen opererer med en dobbel fortellermessig fokalisering, og går tett inn på de to personene i skildringen av både handlinger og følelsesliv. Det som gjør filmen til en ekstraordinær biografisk framstilling er filmens måte å fortelle de to menneskenes historier i parallell gjennom den ene dramatiske uken i 1997 – den unge statsministeren og den aldrende, satte dronningen – og hvordan deres fortellinger blir vevd i hverandre i fortellingen om det britiske folks reaksjon på prinsessens død.

Den doble fokaliseringen som vi finner i The Queen, finner vi også til en viss grad i en film som Coco & Igor (Jan Kounen 2009), historien om det korte, men intense forholdet mellom Coco Chanel og Igor Stravinsky. Et annet, nyere eksempel på en slik biografisk skildring med to subjekter er Simon Curtis My Week With Marilyn (2011), der vi blir fortalt historien til den da ukjente unge filmarbeideren Colin Clark (som seinere skulle komme til å bli en relativt kjent britisk dokumentarfilmskaper), og hans møte med, og intime forhold til, Marilyn Monroe under innspilling av The Prince and the Showgirl i 1956. Selv om vi først og fremst opplever Clark som et medium for Monroes historie, så forteller filmen uansett hans fortelling om bakgrunnen for møtet mellom de to, og om forholdet som utviklet seg.

En dreining mot en mer relasjonell framstilling vil kunne gi mulighet for en styrking av dramaet i historien, og kanskje også gjøre tilskueren mer engasjert i historien som blir fortalt. I filmen om møtet mellom Clark og Monroe er det vel i utgangspunktet hennes historie som interesserer, mer enn hans – fordi vi totalt sett vet langt mer om hennes enn hans liv før vi setter oss ned og ser filmen. Samtidig fascinerer hans historie oss: hvordan han, helt ut av det blå, for en stund var den viktigste personen i hennes liv.

 

3. Tilfeldige hendelser og flyktige møter

Den bitvise typen biografiske skildringer det her er snakk om, kan rette oppmerksomheten mot hendelser eller møter som kanskje ikke passer inn i hovedfortellingen om en persons liv. Hendelser som skjer mer eller mindre tilfeldig og som kanskje der og da blir opplevd som et sidespor i livet, eller en avsporing fra veien mot det målet personen ønsker å oppnå. Hendelsen eller møtet det blir fortalt om kan i noen tilfeller også utgjøre en biografisk detalj som seinere biografer har ment ikke passer inn i den store sammenhengen, eller som de kanskje ikke visste noe om. My Week With Marilyn er et slikt eksempel, basert utelukkende på Colin Clarks memoarer, og dermed prisgitt hans minner og eventuelle kreative tillegg til historien om de to.

Hvilke hendelser og møter som ender opp som sidespor og avsluttede episoder kan man jo aldri vite når de inntreffer, og dette kjennetegnet ved den nye tendensen står i nær forbindelse med en etablert konvensjon innenfor sjangeren – dannelsesberetningen. I denne får vi innblikk i den kjente personens liv i årene fra ungdom til voksen, ofte basert på møter og innflytelse som skal forme voksenlivet. Her er det mange filmer å trekke fram som eksempler fra de senere årene, slik som Coco før Chanel (Anne Fontaine 2009), Den unge Jane Austen (Julian Jarrold 2007), og Den unge Victoria (Jean-Marc Vallée, 2009), alle filmer som kan sies å stå i fortellermessig forbindelse med The Young Mr. Lincoln (John Ford 1939) som et klassisk eksempel.

4. Episoden gir perspektiv til livet som helhet

Filmens fokus på en enkelthendelse eller et møte, og hva som oppstår i forlengelsen av det, gir perspektiv til livet som helhet, og det personen som sådan er kjent for. En film som Den unge Jane Austen, for eksempel, forteller om en kortere episode da hun tidlig i 20-årene traff den unge, ubemidlede advokaten Tom Lefroy og ble dypt forelsket i ham. Det ble aldri noe varig av forholdet deres, av samme grunner som karakterene i romanene hun skrev opplevde i sine liv.  Episoden filmen forteller om gir slik et biografisk perspektiv til å forstå hennes livslange opptatthet av de temaene hun arbeidet med som forfatter, men den gir også en forklaring på hvorfor hun endte opp som ugift. En film som Miss Austen Regrets (Jeremy Lovering, 2008) tar opp nettopp det, fortalt med den godt voksne Jane Austens blikk på livet hun har levd, når hun må forholde seg til sin egen nieses famlende jakt etter livspartner.

5. En episode – ikke en avsluttet fortelling.

En ’slice of a life’-biopic vil ofte ende i en epilog, enten i form av tekstplakat(er) som forklarer hva som skjedde videre med det biografiske subjektet, slik vi finner det i for eksempel Den unge Victoria, eller i W.E. Dette grepet er imidlertid langt fra eksklusivt for en ’slice of a life’-biopic, det er mer å betrakte som en konvensjon for sjangeren i sin helhet, ja for den historiske spillefilmen som sådan.

En annen variant av epilogen – mer typisk for denne grenen av biopics – er frampeket, et flashforward, lik det vi ser i for eksempel Coco før Chanel (Anne Fontaine 2009): Den aldrende Coco sitter tilbaketrukket i kulissene og betrakter modellene som viser fram hennes foreløpig siste kolleksjon på catwalken. En tredje måte å presentere en epilog på, som understreker at livet, og historien, fortsetter etter at episoden i seg selv er avsluttet, er å føye til ytterligere ett møte mellom de to personene episoden har dreid seg om. Dette finner vi eksempel på både i Den unge Jane Austen, der Austen møter Lefroy og datteren hans i en siste scene, og den aldrende og syke forfatteren leser høyt for den lille jenta, og i The Queen, der Blair og Dronning Elisabeth II ved en senere anledning møtes og kommenterer episoden som nå tilhører fortiden.

Bit av et kvinneliv?

Denne raske, innledende gjennomgangen viser trekk som er typiske for den nye tendensen i retning av å fortelle en del av et liv heller enn livet i sin helhet. Noen av dem er mer framtredende i enkelte av eksempelfilmene enn andre, men samlet sett gir de en dekkende beskrivelse av den nye tendensens måte å fortelle på. Virker det som om det ble veldig mange filmer om kvinner blant eksemplene jeg nevnte? Vær sikker, akkurat det kommer jeg tilbake til i et seinere innlegg!



Din kommentar


Relatert

Å LEVE FOR KAMERAET – JEG ER INGRID

Blogg: Stig Björkmans film om Ingrid Bergman, skuespilleren og stjernen som realiserte sine drømmer, og levde sitt liv til fulle – er blitt til en vakker og innsiktsfull film som anbefales. Både som en fin filmopplevelse - og som et innblikk i et fascinerende liv. Selv om jeg kanskje er litt overrasket over den melankolske undertonen filmen gir livet hennes som helhet.

Mapplethorpe – den ufrivillige fotografen

Blogg: Til tross for et kort og intenst liv rakk fotografen Mapplethorpe å produsere et imponerende antall bilder. Han rakk også å provosere det amerikanske samfunn med sine verk, basert på den homoseksuelle subkulturen han var en del av i New York på 1970- og 80-tallet. Z anbefaler dokumentaren om ham, på kino nå.


Fra siste Z

Videovold, virkelighet og The Sultan of Splatter

For effektmesteren Tom Savini handler realisme om mer enn en overfladisk likhet med virkeligheten. | kun utdrag

Blockbusteravantgarden

Om digitale effekter i Transformers: Age of Extinction. | kun utdrag

En løsere form for indeksikalitet

– Rachel, Benjamin Button og Botox | kun utdrag


Fra arkivet

God film skal provosere

Z #2 1989: Australieren John Hillcoats film Ghost… of the Civil Dead ble vist på filmfestivalene i [...] | kun utdrag

Norsk films jet-set’ere

Z #3 1983: Er det mulig å tenke seg norske filmfolk i arbied på Star-wars og Superman-filmene? Er det blant [...] | kun utdrag

Taste of fear – historien om Hammer Film

Z #1 1994: Det er lenge siden den britiske filmindustrien gikk med økonomisk overskudd. Det mest suksessrike [...] | kun utdrag