Rotterdams internasjonale filmfestival 2012

Filmåret begynner med flere store festivaler, og mediene har hovedsakelig fokus på de prestisjetunge filmmønstringene i Göteborg og Berlin. Den kule lillesøsteren i Rotterdam hører vi derimot mindre om.

Man kan godt si at den internasjonale filmfestivalen i Rotterdam, heretter omtalt som IFFR, er den kule lillesøsteren til Berlinalen. Mellom slutten av hver januarmåned, og begynnelsen av hver februar, avvikles den internasjonale filmfestivalen i Nederlands nest største by. Festivalen som anser seg selv som nyskapende, utfordrende og modig, trekker til seg mange besøkende fra hele verden. Både bransje og publikum. Som førstegangsbesøkende og invitert gjest, fant jeg fort ut at dette er en filmfestival jeg vil besøke hvert år. Overraskelsen over hvor stort, fyldig og nøye gjennomtenkt filmprogrammet er, gjorde festivalopplevelsen min enda bedre. Denne magiske festivalstemningen er noe IFFR selv skryter av, og som enda flere bekrefter. Festivalen har et stort lokalt publikum bestående av både unge og gamle, men også svært mange besøkende fra hele verden. Det er derfor overraskende at få norske filmarbeidere og -journalister prioriterer, eller i det hele tatt besøker Rotterdam-festivalen.

Festivalens symbol, tigeren, fargelegger hele byen gjennom festivaluken. Den er ofte malt på asfalten, og er fremtredende på plakater og bannere overalt. Festivalgjengere med tigerlogo på vesker og t-skjorter er mange under uken, og man kan tydelig se hvem som er på festival. Gjennom symbolet framstår Rotterdam som en riktig festivalby. Det er trygt å si at den internasjonale filmfestivalen i Rotterdam, klarer det mange festivaler ikke klarer: å være en publikumsfestival med stor bransjekredibilitet.

IFFR er definitivt ikke en filmfestival som baserer seg på røde løpere, kjendisfaktor og festpremierer. Det er mitt inntrykk at det er den viktige filmsamtalen, og det kunstneriske prosjektet som er agendaen for både programkuratorene og gjestene, når de setter sammen herligheten. Mitt helhetsinntrykk av IFFR er at dette er en grensesprengende og viktig festival, som flere bør være del av.

Hubart Bals fondet
Å produsere film er viktig. Å produsere film i utviklingsland som ikke har de samme økonomiske støttesystemene til filmproduksjon, er enda mer viktig. IFFR har derfor et fokus på dette og tilrettelegger økonomisk hjelp gjennom sitt filmfond Hubert Bals Fund, som er en viktig del av IFFRs arbeid. Fondet støtter utviklingen av nye filmprosjekter fra filmskapere representert i Sør-land (Midt-Østen, Afrika, Latin-Amerika og Asia). Foruten dette støtter Hubert Bals Fund også prosjekter fra Øst-Europa. Fondet ble opprettet i 1988 til minne om Hubert Bals, som var IFFR grunnlegger, og som døde brått samme år. En viktig og profilert del av IFFR sitt program, er nettopp filmene som fondet har støttet. Under årets festival ble det vist hele 17 filmer som ble støttet av HBF, der fem av dem var i hovedkonkurransen, Tiger Awards.

Øyne mot Asia.
Festivalprofilen til IFFR består av smale titler, independent og film fra andre verdensdeler. Både spillefilm og kortfilm. I mange år har IFFR fremhevet både koreanske og japanske filmer, og årets festival var det intet unntak, med flere asiatiske titler i konkurranseseksjonene. Til min store forlystelse.

Jeg må være så ærlig og innrømme, at jeg først og fremst dro til Rotterdam for å få med meg det nyeste på den asiatiske fronten, samtidig som jeg skulle sjekke ut en festival og et land jeg aldri hadde besøkt tidligere. Mitt stadige fokus når jeg er på filmfestival er Japan, Sør-Korea og Filippinene. Sistnevnte et land med liten filmproduksjon. Gledelig da at den filippinske filmen var sterkt representert i programmet.

Fokuset på Asia er alltid tilstedeværende skal man tro gamle festivalkataloger og presseomtaler. I år kunne man også legge merke til flere profilerte asiatiske gjester og besøkende på festivalen, inkludert kjente fjes som regissører Garin Nughuro, Erik Khoo og Anosha Suwichakornpong, som alle tidligere har besøkt Norge med sine filmer. Og enda mer positivt var det faktum at nesten samtlige asiatiske filmer jeg fikk sett på IFFR 2012, var på det gode 35mm-formatet. Et format som blir mer og mer sjeldent på europeiske filmfestivaler.

Fem høydepunkter fra programmet.

Women on the Edge
Regi: Masahiro Kobayashi
Japan 2011
Filmens første scene er på over 35 minutter og skutt i en tagning. I forkant av visningen, møtte regissøren personlig opp for å “advare” publikum om at de måtte holde ut gjennom denne scenen. En film med og om tre kvinner i Japan, etter tsunamiens ødeleggelser. Filmen lovet godt i introduksjonen, og jeg har ikke noe å utsette på den psykologiske utforskningen av følelseslivet til disse tre kvinnene. Men der jeg trodde at dette skulle være en film om tre sterke kvinner (og til dels er den jo også det), var det ikke lenge før det “japanske kvinneproblemet” dukket opp. Velger man å fortelle en historie med utelukkende kvinner, og ingen menn, så er det klart at kvinnene skal være ustabile og hysteriske. Women on the Edge er som filmen tilsier, en historie om tre kvinner som nettopp er ustabile, av mange årsaker. Selv om jeg ikke synes at de 35 første minuttene av filmen var utholdelige, kan jeg godt innrømme at kvinnefremstillingen i denne filmen var nettopp det. Jeg ønsker å trekke denne filmen frem som et høydepunkt fordi den er sterkt provoserende på dette plan. Jeg går rundt og venter på virkelig sterke kvinnelige rollefigurer i japansk film, og blir stadig skuffet.

Ace Attorney
Regi: Takashi Miike
Japan, 2012
Du tror absolutt du er inne i en manga når du leser, jeg mener, når du ser denne filmen. Kostymene, hårfrisyrene til hovedkarakterne og væremåtene bryter med normene og konvensjonene i øvrige japanske filmer. Ace Attorney stiller med sterke og morsomme rolletolkninger, som virkelig tar plass på lerretet. Ispedd en dose spesialeffekter, blir dette en morsom film. En selvstendig filmatisering av et japansk Nintendo-spill. Ace Attorney hadde verdenspremiere i Rotterdam, og er definitivt et morsomt innspill i Takashi Miikes produktive regissørkarriere.

The Day He Arrives
Regi: Sang Soo Hong
Sør-Korea, 2011
En av 2011s beste koreanske filmer. The Day He Arrives ble vist for et norsk publikum på Oslo internasjonale filmfestival i 2011. Filmen handler om Sang-Joon, en filmregissør som ikke lenger lager film. Som en person som ikke klarer å lage film lenger, må han forholde seg til dette og andres forventinger av ham som filmskaper. Skutt i sort-hvitt, i dokumentarstil, er denne filmen et intimt og interessant individportrett. Koreanske filmer har en tendens til å etterlate deg litt molefonken, men jeg følte at dette ble mer av en feelgood-film.

A Fish
Regi: Hong-min Park
Sør-Korea, 2011
En Sør-Koransk representant i hovedkonkurransen Tiger Awards. Skutt på 3D, er dette en film med en mystisk fisk i sentrum. Er du interessert i koreansk sjamanisme er denne filmen definitivt noe for deg. Regissøren selv hevdet i etterkant av visningen, at det ikke er viktig å faktisk forstå hva som skjer i denne filmen. Kanskje er det til og med meningen at du og jeg ikke skal begripe det som egentlig skjer med hovedkarakterene i historien. Det interessante, og det som fenger meg mest er tematikken: sjamanisme. Hong-min Park kunne selv fortelle om hvordan koreanske menn og kvinner (i hovedsak kvinner), får et sjamanistisk kall som omvelter hverdagen. At scenene i filmen er hverdagskost i Korea, gjør filmen enda mer interessant, men jeg kunne ikke på noe tidspunkt skjønne historien.

Twilight Portrait.
Regi: Angelina Nikonova
Russland, 2011
En russisk spillefilm av regissør Angelina Nikonova. Filmen forteller historien om middelklassekvinnen Marina som har fin leilighet, mann og jobb. En dag blir hun voldtatt av tre politimenn, og etter gruppevoldtekten opplever hun at hverdagen blir satt på hodet. Hun opplever en identitetskrise, har hun egentlig noensinne vært lykkelig? Filmen beskriver konsekvensene av voldtekt på en interessant måte. Den viser at verden og mennesker har flere gråtoner, og at skurken ikke alltid er en skurk. Filmens egen manusforfatter Olga Dykhovichnaya, spiller selv hovedrollen Marina. Både Dykhovichnaya og Nikonova var på IFFR for å møte publikum etter filmvisningene, og filmen ble svært godt mottatt av publikum, på tross av at den tar opp tabubelagte temaer.

IFFR fakta:

– IFFR arrangeres mot slutten av januar hvert år.

– Festivalen drifter filmfondet Hubart Bals Fund, som to ganger årlig støtter prosjekter og filmskapere i utviklingsland.

– Festivalen er både bransjerettet, samtidig som den er svært publikumsvennelig. Det er svært vanlig at regissøren av en film, kan være hun som sitter på kinosetet ved siden av deg.

– Har spillefilm- og kortfilmkonkurranser.

– Festivalen sitt hovedformål er å vise film som ellers ikke blir vist andre steder, dette inkluderer film fra Asia og Øst-Europa, og indiefilmer.

(Foto: IFFR 2012)

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon