Visual Kei – med anime som inngangsport til rampelyset

«Visual Kei» – de japanske bandene med stort hår og overdreven sminke og kostymer – har utvilsomt et gjenkjennelig image. I stedet for å benytte seg av de tradisjonelle musikkvideoene bruker disse bandene animesjangeren for å fronte musikken. Visual Kei og anime danner en popkulturell symbiose, med fargerike karakterer i fokus.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2012 Bestill nummeret

Relatert

Animé på hodeputa

Av Sandra Mileo

Z #4 2013: Det japanske ordet otaku beskriver noen som er sykelig opptatt av det de er interessert i - fortrinnsvis animé og manga. Otakuene bruker all tid og penger på nerdeinteressen og kan ofte bli uglesett i samfunnet. Er otaku bare et annet ord for nerd? | kun utdrag

Anime – Japans hemmelige våpen

Av Joakim Pedersen

Z #4 2011: Japansk animasjon og tegneserier (manga) er tett tilknyttet japansk historie og kultur, inkludert politikk, familie, religion og kjønn, og for å kunne begynne å forstå hva som gjør japansk animasjon spesiell, er det derfor nødvendig med en viss kjennskap til og forståelse av Japans moderne historie og kultur.

Japansk animasjon: Nye visjoner med tradisjoner

Av Kaj André Apeland

Z #4 1995: Visste du at fjernsynsserien og filmen om Mummitrollet var laget i Japan? Landet har en stor [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.