Musikkvideoer smidd av stål

Heavyrocken har siden sin fremvekst vært preget av et sterkt visuelt uttrykk. Uredd, nonkomform og grensebrytende er stikkord som alltid har stått sentralt ved sjangerens musikalske uttrykk, visuelle fremtoning og tekstforfatting. Heavyrocken har vedvart som både som musikksjanger og som innovatør innen musikkvideoenes verden.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2012 Bestill nummeret



Relatert

Hva vi snakker om når vi snakker om pop-video

Z #4 1988: Pop-videoen er det perfekte medium i vår gjenbrukskåte tidsalder. Den er i sin bastardiserte form [...] | kun utdrag

Trond Brede Andersen: På et følelsesmessig plan

Z #1 1988: Trond Berde Andersen intervjuet av Trond OlSvendsen | kun utdrag

Musikkvideo: Kortfilm, kunst eller reklame?

Z #3 2007: En musikkvideo er et særegent audiovisuelt uttrykk, der bildene utvikles til en allerede ferdig [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Den siste jenta og det fryktelige stedet – norsk slasherfilm

Fra 2003 har Norge fått sin egen grøssersjanger på kino. En av de viktigste undersjangrene i denne bølgen er en vi kjenner godt fra amerikansk skrekkfilm: Slasherfilmen. | kun utdrag

Wes Craven – skrekkfilmens motvillige mester

I 2015 mistet vi en av vår tids største skrekkfilmskapere: Wes Craven. Han hadde selv i utgangspunktet ingen ambisjoner om å jobbe med skrekkfilm. Hvordan endte han opp som en av sjangerens største auteurer? | kun utdrag

Hva fanden(e) feiler det Warner Bros? Ken Russells The Devils

Det er lett å forstå hvorfor Warner Bros i sin tid lot Ken Russell få lage en overdådig adaptasjon av Aldous Huxleys roman «The Devils of Loudon». Det er ikke fullt så enkelt å skjønne hvorfor de skal være så motvillige til å la oss tilskuere få se filmen nå.


Fra arkivet

En odyssé fra Mardøla til Karachi

Z #1 1989: Oddvar Einaron intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag

Jeg er nyfiken, blå. Blue Velvet

Z #2 2011: I dag, 7. februar 2011, er det over ti år siden mitt forrige møte med Blue Velvet. Hadde den på VHS og så den på Cinemateket. Når jeg ser den igjen i kveld blir det for fjerde eller femte gang, tipper jeg. Men før jeg kommer så langt, tenkte jeg å dele det jeg husker, formidle hvilke minner som knytter seg til den blå fløyelen, hva som sitter igjen snaue tjue år siden vi satt i stua til mora til Arne, en alt for lys vårdag i 1992.

Eit alvorsord med David – intervju med David Reiss-Andersen

Z #3 2007: Etter mange år som produsent, har David Reiss-Andersen debutert som kortfilmregissør. Og det er [...] | kun utdrag