Allerede en film! – Gjenfortelling i synet av en sang

I noen musikkvideoer er det videoen selv som er budskapet.

Musikkvideoen  har siden sin tilblivelse markedsført et produkt, og da gjerne musikken i seg selv. Musikkvideoer er ikke bare laget av en musikkopptreden, eller stemninger eller ideer. I noen viktige tilfeller er musikkvideoen det audiovisuelle budskapet i seg selv, dens fortelling selve budskapet. Julien Temples musikkvideo  Into the Great Wide Open, med Tom Petty and the Heartbreakers fra 1991,  åpner med en eventyrlig forteller i form av bandets frontfigur. Han begynner å meddele historien om sangtekstens hovedperson, Eddy, spilt av Johnny Depp i en annen del av fiksjonsuniverset.

Bandet som er blitt til miniatyrmennesker spiller mens Tom Petty nærmest maner frem musikken. En bok åpner seg i nærbilde som i en filmproduksjon av Disney. Deretter rulles fortellingen om figuren gestaltet av Depp opp. Fra midten av åttitallet ble det mer og mer vanlig at musikkvideoer ble brukt til å markedsføre spillefilmer. Klippene med Johnny Depp og resten av rollebesetningen – med Faye Dunaway i spissen – er dels bygget opp på denne måten. Into the Great Wide Open viser likevel ikke til en egen spillefilm slik det faktisk kan virke som. Den refererer til filmklisjeer om den unge rocka rebellen dels synliggjort i tidligere filmer med eksempelvis James Dean, Marlon Brando og Elvis Presley. Disse typiske trekkene henspiller i dette tilfellet på teksten i sangen. Akkurat som regissøren John Landis’ musikkvideo Thriller med Michael Jackson. Den sistnevnte videoen fra 1983 er en liten kortfilm i seg selv, og spiller samtidig på skrekkfilmens regler. Den ble en slags fortettet spillefilm, og var den gang banebrytende i så måte. Regissøren Julien Temple, bak Into the Great Wide Open, var imidlertid selv svært opptatt av spillefilm. Han  ble sett på som et lovende filmregitalent, og hadde deriblant spillefilmen Absolute Beginners med David Bowie fra 1986, på merittlisten. Into the Great Wide Open blir til syvende og sist også en fortettet spillefilm. Musikkvideoen vant i sin tid en pris for beste Concept Video av MVPA,  The Music Video Producers Association.

Det er for øvrig ikke første gangen Tom Petty og bandet refererer til nettopp Disney-filmer, slik de gjør i første del av rammefortellingen i nevnte video. Musikkvideoen Dont’t Come Around Here No More,  regissert av Jeff Stein fra 1985, spiller grunnleggende sett på Disney-selskapets animasjonsfilm Alice in Wonderland fra 1951. Med lignende kostymer og de typiske figurene til stede. Så er det heller ikke tegnseriestilen – i og for seg  – Tom Petty viser til, men selve eventyret i seg selv, og måten å sette fortellingen i gang på.

I Into the Great Wide Open, blir Tom Petty en slags allvitende rammeforteller og trubadur. Vi ser ham med boken, ikledd rødt mens han innleder fortellingen. Fortellingen er som et ungdomsdrama om en« rebel without a clue» slik sangeren betegner den omtalte handlende personen, gestaltet av Depp. Johnny Depp hadde på den tiden gjort det skarpt gjennom en tv-serie, 21 Jump Street, og filmer som John Waters’ Cry-Baby (1990) samt Tim Burtons Edward Scissorhands (Edward Saksehånd, 1990). Da videoen ble spilt inn, var både han og hans veletablerte og kjente medspiller i musikkvideoen, Faye Dunaway, i gang med innspillingen av Emir Kusturicas Arizona Dream – først sluppet i 1994. Det var under en lengre pause mellom opptak til filmen, at Depp og Dunaway fikk medvirket i filmfortellingen som Julien Temple skapte for Tom Petty and the Heartbreakers. Bruken av disse kjente filmansiktene gjør at musikkvideoen i ytterligere grad fremtrer som en ekte filmfortelling mer enn en kort musikkfilm. Det samme gjør regissøren Mary Lambert med pastisjen av en musikkvideo, Material Girl fra 1985 med Madonna. Her spiller Keith Carradine den mannlige rollen, beileren med søkelyset rettet mot heltinnen som uttrykker seg gjennom å imitere Marilyn Monroes kjente musikalnummer i Howard Hawks’ Gentlemen Prefer Blondes fra 1953. Carradine er kjent fra filmer som Ridley Scotts The Duellists (1977) samt Louis Malles Pretty Baby (1978). At videoen viser til Marilyn Monroes sang «Diamonds are a Girl’s Best Friend» og rollefiguren hennes i nevnte musikal, byr på en ironisk vri i Madonnas versjon.

I Into the Great Wide Open kommer bokens bilder til syne, og bildene som åpenbarer seg er kornete som om filmen er skutt på video eller – mest nærliggende: smalfilm. Ved første gjennomsyn virker akkurat dette kanskje noe forstyrrende, siden kan det være å betrakte som et bevisst stilistisk trekk. I og med at filmen er kornete viser klippene til en fortid, og hele videoen blir ytterligere som en gjenfortelling. Gjenfortellingen byr på en fullverdig, lang historie om en stigende og siden dalende rockestjerne ved navn Eddy som søker lykken i Hollywood, stedet der han skaffer seg en nærmest magisk tatovering.

Bandet Smashing Pumpkins’ musikkvideo Tonight! Tonight!, fra 1996 regissert av Jonathan Dayton og Valarie Faris, representerer også en gjenfortelling. Som tilskuere ser vi noe som minner om en antikvarisk film med stil og kostymer fra begynnelsen av århundret. Lyssettingen er flakkende som i en svært gammel film, og opptakene ble dessuten gjort ved bruk av et antikvarisk kamera. Ellers ser bildene ut som om de kunne vært en sort/hvitt-film som har blitt kolorert i ettertid slik enkelte av regissøren og illusjonisten Georges Méliès’ filmer ble. Vi er tilskuere til en iscenesettelse i form av en hyllest til filmkunstneren Méliès, og især hans kortfilm i sort/hvitt Le voyage dans la lune (Reisen til månen, 1902) om en slags gigantisk rakett med passasjerer med reisemål månen.

Denne videoen var egentlig en plan B for regissørene, da ideen om å sitere koreografen Busby Berkeley ble for lik en annen video ved bandet Red Hot Chili Peppers. Filmfortellingen i sluttresultatet er full av farger og magisk klipping. Sminken og kostymene er som hos skuespillere innen stumfilm. Kulissene er teatrale og fantasifullt finurlige som hos Méliès. Som seer blir man bragt til et fortidig univers. En verden som minner om papir- eller dukketeater.  Tidvis bringer iscenesettelsen også tankene til Terry Gilliams The Adventures of Baron Munchausen fra 1989. Tonight! Tonight! er imidlertid også en modernisert gjenfortelling av Le voyage dans la lune, nettopp fordi den viser til det tidligere verket. Dette tydeliggjør også forskjellene mellom originalen og pastisjen. Le voyage dans la lune mangler egentlige protagonister og har færre nærbilder av mennesker som sådan. På denne måneferden er det dessuten øyensynlig bare med menn, mens Tonight! Tonight! har hovedpersoner i form av en mann og en kvinne som opplever noe eventyrlig sammen. Et snev av noe diabolsk, slik Méliès ellers fremviser i kortfilmer som  Le chaudron infernal (1903) og Le locataire diabolique (1909), finnes også i Le voyage dans la lune, men preger ikke musikkvideoen med Smashing Pumpkins.  Samtidig er den nevnte originalfilmen om måneferden ikke spesielt romantisk; det er derimot musikkvideoen Tonight! Tonight! i betydelig grad.

Tradisjonelt har musikkvideoen markedsført et produkt, eksempelvis en spillefilm eller musikken i seg selv. Slik er det imidlertid ikke alltid. En del musikkvideoer har en klar handling, en klar historie. De er ikke bare utgjort av en musikkopptreden, eller stemninger eller ideer, hvilket de også ofte kun er. I noen viktige tilfeller er musikkvideoen det audiovisuelle budskapet i seg selv. Fortellingen om Eddys vekst og fall i musikkvideoen Into the Great Wide Open viste seg eksempelvis som så god at den ble forsøkt kjøpt opp rettighetene til med en utvidet spillefilm for øyet. Tom Petty reagerte med å svare, «It already is. ».

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon