Norsk filmkanon

Nylig tok Rushprint initiativet til å etablere og problematisere en norsk filmkanon. Som de selv skriver på sine nettsider: «I anledning den norske filmens 100 år inviterte Rushprint et utvalg filmkritikere og filmvitere til å sette sammen hver sin liste over tidenes beste norske kinofilmer». Ved siden av å sette sammen en liste, skulle kanonens jurymedlemmer drøfte oppdraget. Du kan se de individuelle listene (med kommentarer) her, og den endelige lista her.

Dette er et godt initiativ, som muligens kan stimulere til diskusjoner om det blant annet Joachim Trier har etterlyst: estetiske kriterier i norsk film. Det er viktig at ikke argumenter om det Trier kaller «fordelingsnøkler» og publikumstall overskygger diskusjonen om estetiske kriterier og muligheter. Det er lett å være enig med ham i at vi har et mangelfullt språk til å snakke om film. Vi trenger en levende filmkultur med sinn og penner som ser på film som kunst og ikke bare kultur. Som i film ser en mediespesifikk kunstart med en potensielt omveltende kraft, og ikke bare en historie pakka inn i bilde og lyd, gjerne tydeliggjort av hvit tekst, fortalt på en sosial arena.

Derfor tror jeg det er viktig å ikke la publikumstall spille inn i vurderinga av en filmkanon (som skal representere de beste filmene gjennom tidene) – noe jeg tror de fleste er enig i, til og med jurymedlem Gunnar Strøm som skriver: «De fleste filmene på lista mi har hatt et stort publikum selv om publikumsuksess ikke har vært et viktig kriterium for meg.» Var det altså et kriterium?

Som flere av jurymedlemmene antyder, tror jeg det er viktig at en kanon blir noe levende, noe i bevegelse – og ikke et museum uten temperatur, noe som fryser fast og blir dødt i sin egen isglans. At den blir inspirerende like mye som belærende. Og at den ikke blir nostalgisk tilbakeskuende, ikke tilbakegående bare for å gi historien et klapp på skuldra, men at den snarere løfter historiske verk opp fra ensomme bøker og støvete plasser, viser hvordan det historisk gamle fortsatt er friskt, kan leve med oss og i oss. De beste filmene har ofte kvaliteter som umyndiggjør spørsmålet: har den tålt tidens tann? De beste filmene har ofte noe som unngår tidens tann, og glefser med sine egne tenner.

En ting er iallefall sikkert: en kanon må nødvendigvis være noe annet i vår tid enn den var før i tida – for eksempel i det antikke Hellas, da bra kunst var lettere å måle. Det var visse bestemte kriterier, som ideen om symmetri, som sørga for at verk kom med i kanonen. I vår tid er det kanskje de kriteriene vi på forhånd bare ser horisonten av, eller ikke kjenner til i det hele tatt, som blir mest verdsatt (det ubalanserte kan være like bra som det balanserte; det asymmetriske er for lengst like bra som det symmetriske). Om den antikke kanonen var en steintavle, rigid og symmetrisk, bør kanskje en norsk filmkanon i vår tid være som et bål man kan samles rundt, og som kan spre seg – et leirsted for filmelskere i den usikre skogen, stadig utsatt for små opprør av små, ukontrollerbare skogsbeist?

Ett spørsmål til, før jeg går over til det jeg egentlig skal fram til: Blir det en kortfilmkanon etter hvert? Det hadde vært noe.

Men til det jeg egentlig skulle fram til her.

Per Blom.

Dette er et navn jeg savner på listene. Per Blom. Da snakker vi om en som klipper som med sine egne åndedrag, en som gir sitt dedikerte, urolige avtrykk i kameraøyet! Har dessverre bare sett Is-slottet (’87), men der viser Blom en helt unik evne til å forme og formidle med film (jeg vet ikke om det er tilfellet, men den vitner jo om at han har hatt full kontroll under innspillinga og i etterarbeidet). Der mange tekniske valg føles som valg (og tekniske valg kan være bra, som hos Løchen i Jakten), føles Bloms klipp som innpust og utpust, hvert utsnitt som en pressende nødvendighet (som Triers i Oslo, 31. August). Lange tagninger i forstemt stillhet, rolige kjøringer som hvisker, og en ekstrem varhet og presisjon i skiftninga mellom intime nærbilder og like eller mer intime mediumbilder – audiovisuelt er filmen som et lavmælt gjærende drønn.

Hvorfor ble den aldri nevnt?

Et par raske hypoteser om hvorfor Is-slottet ikke er mer omfavna og kanskje har blitt opplevd som korny:

1) Det er noe gammelmodig over den; den er innstendig og nesten innadvendt.

2) Den har noe kunstig over seg. Dialogen er sparsom, nesten ubetydelig (selvfølgelig en løgn – de få orda blir betydelige nettopp fordi de er så få). Og en skulle tro Blom lagde snøspor for skuespillerne, som en norsk variant av Bressons krittmerker.

3) En praktisk grunn (og kanskje den mest sannsynlige): Filmenes utilgjengelighet.

Har forøvrig sett de første minuttene av Mors hus, men måtte gi opp pga. manglende lyd. Jeg har kun kommet over en VHS på biblioteket i Bergen. Er det noen som vet hvorfor filmene hans ikke er mer tilgjengelig? Hvorfor Is-slottet ikke er nevnt en eneste gang i denne kåringa? Hvorfor Per Blom synes å være et glemt navn?



Din kommentar


Relatert

”Norsk film dårligere enn noensinne”

Blogg: Hele 11 norske filmer har hatt premiere i første halvår 2015. Ingen av dem ble den helt store suksessen publikumsmessig. Er norsk film på et bunnivå, igjen?

Izer Aliu: Multinasjonal norsk filmskaper

Blogg: En albansk filmregissør fra Makedonia som snakker svensk og er norsk statsborger. Z har møtt Izer Aliu, mannen bak kortfilmen Å vokte fjellet som gjorde rent bord på kortfilmfestivalen i 2013, og vant både Amanda-statuett og en rekke andre priser. I høst ble Aliu tildelt Anders Jahres Kulturpris for unge talentfulle kunstnere. Nå er han snart klar for kino med spillefilmen Hunting Flies.

Privat: Filmmoro på norsk

Z #1 2002: Norsk filmmoro, med filmer som Elling, Get Ready to be Boyzvoiced, Budbringeren og Eggs, feirer for [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Hinsides bra og dårlig

Z #2 2016: Det å skrive filmanmeldelser for norske dagsaviser er en veldig enkel oppgave som det i 2016 er veldig vanskelig å utføre med æren i behold. | kun utdrag

Fordi jeg elsker film

Z #2 2016: «En god anmeldelse åpner filmverket for den som leser. Den forholder seg til tradisjonen verket er en del av. Den går inn og undersøker verkets premisser, dets sjanger og tema, og ser kritisk på hva som er godt og hva som ikke fungerer. Og den forteller oss om – eller hvordan – vi kan bruke det verket formidler, om det er bra eller dårlig, og på hvilken måte det handler om våre liv i dag.» Nicolai Scherfig | kun utdrag

Historier blant ruinene – et blikk på film fra Sørøst-Asia

Z #1 2010: Et våkent blikk for å skape fortellinger av historiens ruiner synes å være et fellestrekk hos det siste tiårets ledende sørøstasiatiske filmskapere.