Når mangfold underbygger kvalitet – seriene verden glemte

Dette er artikkelen om tv-seriene som ble avlivet før de fikk slå ut i full blomst. Seriene som rørte de få de nådde ut til, men som ikke hadde den eksplosive seersuksessen de var ute etter å huke. Nå som seriestormen har holdt det gående et drøyt tiår er det på tide å ta fatt i de falne heltene.

Siden tv-apparatet inntok gud og hvermanns hjem på femti og sekstitallet har det vært en uavbrutt krig mellom tv og kino om publikums gunst. Sistnevnte har med nebb og klør holdt seg konkurransedyktig ved hjelp av stadig bedre og større fremvisningsarenaer, stadig nye markedsstrategier (ala siste årenes 3D hysteri) og en god dose nostalgiske følelser hos sitt publikum. Før millenniumsskifte syntes tv å tape terreng i forhold til kinoene. Det vil si… dette var før HBO sin genierklærte seriesuksess.

På tampen av forrige årtusen kom tv-seriesuksessene som perler på en snor. Det definitive gjennombruddet kom med Sopranos (1999), etterfulgt av umiddelbare publikumsfavoritter som Six Feet Under (2001), Band of Brothers (2001), The Wire (2002) og Deadwood (2004). Disse ubestridte seriesuksessene var gnisten som utløste eksplosjonen av serier som dagens sofagriser kan meske seg med. HBO har fortsatt sin suksess med serier som Entourage (2004), Rome (2006), Big Love (2006), John Adams (2008), True Blood (2008), The Pacific (2010), Boardwalk Empire (2010) og Game of Thrones (2011). I tillegg har andre kanaler kastet seg på seriebølgen i kamp om seertallene, noe som har resultert i en tsunami av høykvalitets tv-serier som ustanselig helles over hodene på oss seere.

Min serieavhengighet har tatt av eksponentielt i takt med serietsunamiens eksploderende vekst. En dag uten en episode, eller en dag der jeg kun får døyvet abstinensene med YouTube-morsomheter, er uakseptabelt. For hva er vel YouTube, om ikke en fattig unnskyldning for kvalitetsunderholdning. For oss hardcore seriefantaster holder ikke «YouTube-metadonen», vi vil ha kvalitetsvare, og føde for vårt sug er det ikke mangel på i dagens fri flyt tv-verden. 24 (2001), Dexter (2006), Californication (2007), Mad Men (2007), Breaking Bad (2008), Fringe (2008), Glee (2009), The Walking Dead (2010) og Shameless US (2011) kan tilfeldig trekkes opp av hatten, for å nevne en håndfull serier som har stagget tv-titterabstinenser verden over.

Så hva er det å klage over? Alle får fri tilgang i et fritt marked til å tilfredsstille sine behov og begjær. Vel, jeg synes et par foruroligende skår i gleden kan påpekes. Ikke at jeg mistrives med dagens situasjon. Men fremdeles virker det som HBO er bastionen der kvaliteten opprettholdes i høyeste grad. Boardwalk Empire og Game of Thrones er antakelig de to ubestridte sjefsproduksjonene de to siste år. Ja, jeg synes så klart Mad Men, Dexter og Breaking Bad er fett, men disse virker mer som tilfeldige blinkskudd fra amerikanske nettverk som spyr ut serier i forsøk på å huke massenes avhengighet. Like fort som seriene blir prøvd, blir de kansellert om ikke seertallene lever opp til nettverkets forventning. Dette har også resultert i at en mengde serier av høy kvalitet har blitt tatt av luften før sin tid. Kampen om seere startes med prøvepilotene, og flyr de ikke rett hjem hos seerne, får de knapt fullføre sin jomfrutur før de begraves i nettverkenes kirkegård. En kirkegård fylt til randen av masseprodusert hjerteløst svada, men også en håndfull sjelfulle blinkskudd som ikke leverte i første instans.

Dette er artikkelen om seriene som ble avlivet før de fikk slå ut i full blomst. Seriene som rørte de få de nådde ut til, men som ikke hadde den eksplosive seersuksessen de var ute etter å huke. Nå som seriestormen har holdt det gående et drøyt tiår er det på tide å ta fatt i de falne heltene. Kvalitetsseriene som ble neglisjert før de fikk sin storhetstid er de falne krigerne i krigen om seertallene.

Carnivale

Det kanskje største tapet serieverdenen har lidd (ett tap som har tynget meg personlig siden 2005) var da selveste HBO kansellerte Carnivale (2003) etter kun to sesonger. Ikke siden Twin Peaks hadde verden sett en mer mystisk, mørk, surrealistisk og djevelsk engasjerende serie enn nettopp Carnivale. Serien handler om en gjeng omreisende «carnies» (sirkustropp/freakshow). Ved en tilfeldighet tar disse til seg en foreldreløs gutt som settes i arbeid. Ganske snart viser det seg at gutten omgis av en rekke uforklarlige hendelser.  Lederen for omstreiferne sitter i en vogn bak et forheng og vises aldri. Det blir aldri avslørt, men denne karakteren kan gjerne være personifiseringen av djevelen selv… eller kanskje ikke. Troppen består av skjeggete damer, siamesiske tvillinger, dverger, sigøynere og spåkjerringer. En ung gutt omgitt av mystikk og overnaturlige hendelser passer altså rett inn. Antagonisten speiles i form av en fanatisk prest, sykelig opphengt i å ta opp kampen mot ondskapen selv. Han rammes stadig av vage, forutsiende drømmer, og som serien utvikler seg knyttes hans skjebne sammen med den foreldreløse gutten.

Michael J. Anderson (baklengstalende dverg i Twin Peaks) har en sentral rolle i Carnivale. Han skal ha mye av æren for å bringe en Lynch-aktig atmosfære til serien. Ikke at seriene bør sammenlignes direkte, men det er mange faktorer ved Carnivale som på mange måter gjør serien til Twin Peaks rettmessige arvtaker. Ikke minst surrealismen og uklare skiller mellom virkelighet og drømmer. Nå synes ikke Carnivale å fremstille personligheter på kryss av karakterer og dimensjoner (et særtrekk ved Lynch sine filmer), men allikevel er det mange appellerende trekk ved serien for oss som savner åtti og nittitallets Lynch-magi.

At verden ikke var klar for en ny runde med surrealisme og mystikk på totusentallet er synd, for Carnivale var en stor produksjon med sterke rolletolkninger og en unik atmosfære. At HBO så seg tvunget til å kansellere serien etter andre sesong vitner om at konkurransen fra andre nettverk gjorde seg gjeldende allerede i 2005. Carnivale fikk en ufortjent skjebne, men står sterkt i minne hos fansen fremdeles. At serien ble lagt død er en skam i seg selv, men vi får krysse fingrene og håpe at HBO i hvert fall tilgodeser sitt eget kvalitetsprodukt med en saftig Blu-ray-utgivelse snart.

Freaks and Geeks

Før seriestormen hadde tatt av med Sopranos i 99, led også Freaks and Geeks (1999) en ublid skjebne. James Franco, Seth Rogen, Jason Segel og Martin Starr hadde alle sitt definitive gjennombrudd med denne dramakomedien. Nå har vel ikke serien fått sin egen kultserie-tilhengerskare på nivå med Carnivale, men kvaliteten er ubestridelig. Serien kan godt stå som selve ikonet for glemt seriekvalitet.

Problemet med Freaks and Geeks var at serien trådte til med typisk nittitalls seriestil i en tid da generasjonsskifte på seriefronten tråkket opp nye stier. Freaks and Geeks fulgte i fotsporene av nittitallssuksesser som Beverly Hills 90210 (1990), Party of Five (1994) og My So-Called Life (1994). Serien var riktignok et friskt pust i forhold til nevnte nittitalsserier, med en eim av sort komedie og karakterer gjennomsyret av tenåringsfrustrasjon. Serien fokuserte på utskuddene, på nerdene, på karakterer som frem til da aldri hadde fått en serie dedikert til seg selv. My So-Called Life var muligens en katalysator for seriens tematikk, men fokuset på «outsidere» har sjeldent vært større. Martin Starr gjør sin mest glimrende rolle som en klønete fjortis med høyvannsbukser, colabunn-brilleglass og sitt klassiske fårete smil. Seth Rogen er bad boy-stoner’n som alle fjortisene frykter, mens Franco spiller en sympatiske godhjerta tøffing. Han henger med utskuddene, men mobber ikke nerdene. Han har et forhold til skolens mest beryktede tøs, Kim, men har et godt øye til karakteren Lindsay, som er Kims komplette motstykke.

Når alt kommer til alt, er Freaks and Geeks en «feelgood»-serie der karakterene er engasjerende, tematikken er original og blandingen av drama og komedie fungerer som hånd i hanske. Synd at serien kom akkurat da den gjorde. Hadde den kommet noen få år senere, med stil og produksjon på linje med HBOs bølge av kvalitetsserier, er jeg sikker på at den kunne slått an på et helt annet plan. Dessverre var nittitallsfølelsen som serien hviler på i ferd med å dø ut da det nye millenniet nærmet seg.

Firefly

Joss Whedon arbeidet seg opp et enormt rykte med Buffy (1997) på sent nittitall. Da han i 2002 forsøkte seg på science fiction ble serien kansellert før den knapt hadde fått luft (vakum) under vingene. Serien var noe så originalt som en sci-fi/western-hybrid. Settingen var riktignok langt inn i fremtiden, men serien var tydelig bygd opp etter klassisk westernformler. Tenk deg Bonanza hensatt til verdensrommet.

I Firefly følger vi en bande lovløse dusørjegere som tråler verdensrommet i sitt hjemmesnekrede romskip på jakt etter skatter. De smugler hva det skal være for penger og havner rett som det er i krangel med både lovens håndhevere og rivaliserende gjenger. Vår bande er så klart en karismatisk gjeng som balanserer på grensen mellom lov og forbrytelse, rett og galt, ondskap og godhet. De forsøker rett og slett å overleve med de egenskaper de har, i en kynisk verden der lovlydige borgere blir underkuet og utnyttet, i stedet for å bli belønnet og berømmet.

Sheldon (karakter i The Big Bang Theory) har tatt steget fullt ut, og skrevet ned de ansvarlige for kanselleringen av Firefly på sin liste over erkefiender. Jeg blir neste fristet til å starte min egen lignende liste. Riktignok vil jeg ikke plassere Firefly i samme klasse som verken Carnivale eller Freaks and Geeks, men seriens originalitet var så forfriskende at den virkelig fortjente bedre. Selv om jeg stort sett ikke kan fordra Whedons andre arbeider var det noe uforløst ved Firefly som fenget. Seriens naive sjarm og klumsete kjekkashumor gjorde den til en koselig sci-fi, og dem er det langt i mellom. Karaktersammensetningen og kjemien var styrken i serien, og effektene var heller ikke til å kimse av. Jeg skulle gjerne sett flere sesonger med denne blandingen, a la Fifth Element, Bonanza og Mad Max i en og samme vending. Heldigvis tok Whedon det på egen kappe å avslutte serien med en full spillefilm (Serenity, 2005). Denne filmen løfter serien flere hakk og viser hva den kunne blitt om den ikke hadde blitt kansellert og falt offer i krigen om seere.

Reaper

Hvorfor skrekkomedien Reaper (2007) ikke nådde lenger ut er for meg ett mysterium. I en tid hvor Supernatural (2005), Fringe (2008), True Blood (2008) og The Walking Dead (2011) er i vinden som aldri før, skulle man tro at Reaper også ville passe i det gode selskap. Serien er kanskje den minst kvalitetsstempelverdige i denne artikkelen, og den heller tydelig mer mot komedie enn ovenfor nevnte serier. Samtidig fungerte komedien til tider svært bra. De tre protagonistene hadde en flott kjemi, og hvem kan vel motstå Ray Wise i rollen som djevelen selv.

Serien handler om Sam, hvis foreldre solgte sjelen hans til djevelen da han var nyfødt. Nå, på Sams tjueførsteårsdag, ringer djevelen på døren for å innkreve gjelden. Sam blir satt i arbeid som dusørjeger for djevelen. Det viser seg at sjeler bundet til dødsrike klarer å bryte ut rett som det er, i form av demoner. Sams jobb blir fra denne dag og spore opp slike demoner, for så å tvinge dem tilbake til djevelens rike. Høres corny ut? Det er det også. Effektene er ofte labre, men heldigvis er det ikke mye av dem. Det som bærer serien er komikken mellom Sam og hans to best kompiser; Sock og Ben. Serien fortsetter i fast formel, der en ny demon skal fanges i hver episode. Etter hvert kommer en del tvister i historien som holder engasjementet oppe. Det er uansett de tre kompisenes kjemi som gjør serien nevneverdig. Den må være en av ytterst få serier som faller under kategorien stonerkomedie. Selv om det aldri refereres direkte til dette har serien klare fellestrekk med Harold og Kumar, Pineapple Express og Superbad.

Serien Reaper ble ikke promotert i rett skala. Det var så vidt noen bannere på utvalgte nettsteder, noen trailere og sendetid på mindre kanaler. Dette er en serie som egentlig ikke er produsert på nivå med de større skrekkseriene, men som garantert kunne gjort det stort om folk hadde fått den med seg. Det kan nesten virke som produksjonsselskapet hadde kalde føtter fra starten av. Skal man lykkes med en ny serie etter en ny oppskrift må man vitterlig satse alt og håpe på det beste. Nå skal jeg ikke påstå at dette er den eneste grunnen til at serien ble kansellert, men jeg holder en knapp på at feil promoteringsbudsjett gjorde at Reaper skøyt seg selv i foten før de rakk å hive seg med i striden om berømmelse og ære.

Caprica

Siste serie jeg skal nevne i denne oppsummeringen av kansellert kvalitet, er nok en sci-fi godbit; Battlestar Galactica prequelen Caprica (2009). Jeg har også her en bestemt formening om hvorfor heller ikke denne serien oppnådde den suksessen den definitivt fortjente. For det første, Battlestar Galactica (BSG) var et meget etablert navn i sci-fi kretser før Capricas unnfangelse. BSG hadde opparbeidet seg en solid skare av science fiction fans, men dette var kun en del av science fiction verdenens generelle fanskare. Ikke alle trekkies og star wars fantaster kjøpte BSG-franchisen. Derfor var fanskaren en gjeng lojale kultetterfølgere som elsket serien over all annen sci-fi. Når Caprica kom forventet nok BSG fansen noe litt annet. Caprica er veldig annerledes enn BSG. Serien er lagt til noen hundre år tidligere i tid. Den omhandler utviklingen av internett og hvordan dette hang sammen med utviklingen av A.I. (kunstig intelligens), som til syvende og sist utløser krigen mellom maskiner og mennesker. I motsetning til BSG var Caprica lagt til jorden i et samfunn som virker plausibelt tilknyttet vårt eget. Der BSG fremsto som pur science fiction, med romkriger, laserfighting og fantasy, var Caprica mer aktuell for vår verden, basert på moralske valg og mellommenneskelige forhold. BSG-fansen klarte ikke å svelge det massive gapet mellom hva de forventet seg og det de faktisk fikk. Resten av sci-fi verdenen på den annen side, ga ikke Caprica en sjanse, siden de allerede hadde avblåst BSG tidligere. Personlig finner jeg dette veldig beklagelig. Nå irriterer jeg sikkert på meg en horde med BSG fanatikere, men jeg vil faktisk hevde at Caprica er en langt bedre serie enn BSG noen gang var. Om verdens sci-fi fans hadde gitt serien en sjanse kunne den potensielt blitt vår tids største sci-fi serie.

Serien omhandler Zoe Graystone. Faren hennes er oppfinneren av et virtuelt nettsamfunn hvor mennesker plugger seg inn for å leve sine liv, heller enn å leve i den kjipe virkeligheten og hverdagen som omgir dem. (Hvem har ikke drømt om det?) Zoes far, Daniel Graystone, spilt av Eric Stolz, bruker sin fortjeneste på å jobbe dag og natt med å utvikle den perfekte robotkriger. Ved en tragisk ulykke blir Zoe drept, og Daniel spinnes i en nedadgående spiral mot stadig dypere depresjoner. Disse døyver han ved å drømme seg bort i virtuelle verdener. Så en dag kommer han over Zoes avatar i en virtuell sin city. Denne avataren lever i beste velgående og viser seg å være det første tegn på kunstig intelligens i historien. Det er Zoe selv som har utviklet dette, da det viser seg at hun hadde arvet farens datakyndighet, ganget opp noen hakk. Da Daniel til slutt oppdager hva som har skjedd overfører han avatarens personlighet til sin krigerrobot-prototyp, og vips, så er den første cylon født (kunstig intelligens i en robot, som i BSG utvikler seg til å bli menneskehetens verste mareritt).

Det er hyggelig å se igjen Eric Stolz i Caprica, og mannen gjør da også en av sine beste rolletolkninger noensinne. Resten av castingen står heller ikke noe tilbake for Stolz sin gnistrende tolkning. Effektene er av høy klasse. Særlig den virtuelle verdenen er originalt og imponerende fremstilt. At Caprica ble kansellert etter bare en halv sesong er en skam. Heldigvis tok teamet det på egen kappe å fullføre første sesong. Slik ble en del ideer og tråder, tenkt for senere sesonger, nøstet opp og avsluttet. Caprica er en serie som ikke bør gå upåaktet hen. Det er bare å håpe at også denne serien blir godsett med en saftig Blu-ray-utgivelse.

Det unngåelige kvalitetsforfallet

Seriene som nevnes i denne artikkelen er bare serier som undertegnede har et personlig forhold til. Det finnes mange andre kvalitetsserier som godt kan nevnes i samme åndedrag. Dead Like Me (2003), Deadwood (2004), Rome (2005) og Heroes (2006), for å nevne noen, hadde også passet inn på en slik liste. Nå ble jo tidenes mest innflytelsesrike tv-serie, Twin Peaks, også kansellert, men hva det sier om seriene omtalt her er vanskelig å si. Det er mange serier som blir kansellert fordi de faktisk fortjener å avgå ved døden, men kanskje det er på tide med en bedre filtreringsprosess hos tv-selskapene. Det virker å være mye prøving og feiling, noe som igjen reflekterer hvor vanskelig det er å forutse publikums reaksjoner. Allikevel må visse kanselleringer tas på selskapenes kappe som regelrette tabber. (Reapers promotering/Capricas uheldige utfall kunne kanskje vært unngått om seerne hadde blitt bedre opplyst om seriens premisser på forhånd.) Andre serier var verden rett og slett ikke klar for. At Carnivale led samme skjebne som Twin Peaks synes nesten å være skjebnebestemt. At arvtageren til en av tidenes største seriefenomener falt like fort på slagmarken som sin mentor vitner kanskje om at den fulgte sin forgjenger for tett i sømmene. Det er synd at slik kvalitet må kvestes fordi den ikke appellerer til de helt store massene.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon