Kinomonopolet privatiseres?
Kinoene kjeder seg. En grunnlovsendring har begrenset kommunenes mulighet til å nekte noen kinokonsesjon. Svensk Filmindustri vil erobre det norske kinomarkedet. I Oslo rustes det til kinokamp, og den vil bli dyr.
De norske kinoene ser ut til å ha fått et løft med digitaliseringen, og spesielt de mindre kinoene melder om bedre besøk når de ikke lenger må vente i månedsvis for å få premiere på nye storfilmer. Det er dessuten rekordmange norske filmer på kino i år og mye tyder på at andelen publikummere på norske filmer kan bli rekordhøyt. Suksess på flere felter altså.
Og mange vil delta i suksessen. Som jeg har beskrevet i flere blogger her i Z (Norsk kinorevolusjon og Kampen om kino-Norge) kjemper sterke krefter for endringer i kinolandskapet. Kommunale og private kinoselskaper kjemper om markedsandeler og samtidig diskuterer politikerne graden av offentlig styring og eierskap.
Nylig har kampen spisset seg i Oslo der Svensk Filmindustri (SF) har annonsert at de vil bygge nytt kinokompleks ved Akershus festning. Kommunalt eide Oslo kino protesterte høylytt mot planene, så for seg en overetablering av kinoer og fryktet nedlegging av egne kinoer som resultat.
Nylig ble det avholdt et møte i Filmens hus i Oslo, der de to partene, Oslo kino og SF kino diskuterte fremtiden for kino i hovedstaden. Som en innledning til møtet viste de to selskapene klipp fra filmer som skulle være representative for deres profil. SF hadde valgt barnefilmen Ronja røverdatter og Bergmans Fanny og Alexander, mens Oslo kino viste Hodejegerne og Thailandske Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv. Begge ønsket tydeligvis å markere bredde og kulturelt ansvar. Ingen spekulative og profitthungrige aktører her, nei.
Oslo kinos første reaksjon på konkurrentens byggeplaner hadde vært entydig negativ. På møtet presenterte den kommunale kinoen en ny strategi og ønsket konkurransen velkommen. Her skulle inntrengeren bli møtt av en konkurrent med stor tro på egen strategi og utvikling, nedleggelse og annen styggedom var ikke lenger tema. Oslo kino skulle utvikles og forbli det ledende kinoselskapet i hovedstaden.
SF kino planlegger ny storkino under Akershus festning i Oslo
Spørsmålet er likevel om den kommunale kinoen kan makte en slik oppgave. Å konkurrere mot SF betyr å konkurrere mot Nordens ledende kinoselskap, et selskap som har tilnærmet kinomonopol i vårt naboland og som er eid av Bonnier, en av Sveriges mest kapitalsterke foretak. SF kan altså mønstre finansielle muskler som det er vanskelig å se for seg at kommunalt eide Oslo kino kan matche. Er Oslo kommune, som kinoeier, villig til å gå inn med den kapitalen som trengs for å møte konkurransen? Og det dreier seg ikke bare om Oslo-markedet. Både Oslo kino og SF er allerede engasjert med kjededrift rundt om i landet. Vi ser allerede konturene av en situasjon der maks to aktører står igjen som eiere av flesteparten av de norske kinoene. Vil en av dem forbli i kommunalt eie? Bergen kino har allerede annonsert salget av 49% av sin kommunale kino. Aurora kino driver kino i Tromsø og flere andre plasser i Nord-Norge, med underskudd. Aurora er nå kommunalt eid, men kanskje en ny mulig oppkjøpskandidat?
Fokus Aurora kino i Tromsø, oppkjøpskandidat?
Hva med selve ”det norske kinosystemet” i en situasjon der kinoene blir private og kanskje eid av ett eneste selskap? Organisasjonen Film & kino, som forvalter Norsk kino- og filmfond, har vært en klippe i kinolandskapet og styres hovedsaklig av representanter for kommuner med kino. Hvem skal styre når kommunene ikke lenger driver kino? Ja, etter revisjon av grunnlovens bestemmelser om ytringsfrihet (§100) har kommunene knapt rett til å sette betingelser for utdeling av kinokonsesjon en gang. Hvilke konsekvenser får det for norske kinoer når dette går opp for politikerne? Trenger vi konsesjonsbestemmelser for kino? Skal det fortsatt være et norsk kino- og filmfond basert på avgiftsbelagte kinobilletter og DVD salg? Og hvorfor er det avgift på kino og DVD, men ikke på filmsalg via nettet?
TweetRelatert
NORSK KINOREVOLUSJON?
Blogg: Det skjer mye i den norske kinobransjen for tiden. Og det er ikke bare det at kinoene blir digitale. Kino-Norge er også på full fart inn i en periode med restrukturering og kjededannelser. Kinoloven er under revisjon. Kommunene tenker kinosalg. En svensk gigant vil ha sin del av markedet og har overtatt direktøren til sin største kommunalt eide konkurrent. Hvordan vil kino bransjen se ut om noen år og vil det være noe igjen av det særnorske kinosystemet?
KAMPEN OM KINO-NORGE
Blogg: Oslo kino styrker seg med innkjøp av filmdistributør. Vi venter spent på neste trekk fra konkurrenter i inn- og utland, staten og kommunene. På kino kan hva som helst skje.
Popcorn eller kalv i formalin? Kunst og underholdning
Blogg: Avstanden mellom kunstfilm og underholdningsfilm er ikke alltid så stor som den framlegges. Mange filmer som presenteres som norske arthouse-hits, er (ofte middelmådige) publikumssuksesser i opphavslandet. Og, virkelige kunstfilmer kan også trekke publikum. Om en ny arthouse-kino i Oslo skal kunne appellere til et bredt publikum, må ordene som brukes i den offentlige debatten forandres.
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
De Palma-glimt I
Z #4 2015: Vi har spurt et knippe cineaster fra inn- og utland om å velge ut tre favorittscener eller -øyeblikk fra Brian De Palmas filmografi.
Martin Asphaug: En humorist med «stil»
Z #1 1987: Martin Asphaug intervjuet av Sissel Sundby | kun utdrag
En håndverksmessig filmskole
Z #2 1991: Oddvar Bull Tuhus intervjuet av Marianne Solberg | kun utdrag