Julens alternative farger: Grønne menn, blodbad og snøhvitt nesesnadder

Det er få årstider som bringer frem den tradisjonsrike siden i nordmenn mer enn førjulsstrien i desember. Når alt mas og kjas tar overhånd er det mange med meg som puster lettet ut til julens klassiske TV-programmer og filmer. Men klassiske julefilmer i disse dager er mer enn Tante Pose, Tre nøtter til Askepott og utvalgte Disney-snutter på svensk. Stadig fler produsenter vet å kapitalisere på høytiden, og juletematikk blir stadig hyppigere slengt mot oss forbrukere. Ikke at dette nødvendigvis er negativt. Det dukker opp stadig flere verdige arvtagere til tittelen juleklassikere. Og det skal ikke sies vonde ord om Tante Pose eller Tre Nøtter … Den ene er norsk komikk på sitt beste, mens den andre på underlig, dubbet vis har infiltrert den norske folkesjelen. Allikevel må jeg innrømme at det for meg er andre juleklassikere tar overhånd når julen ringes inn i 2011.

Når det kommer til selvsagte «nye» juleklassikere kommer man ikke uten om Hjemme Alene (1990). Filmen har da også vært en gjenganger på norske skjermer siden den ble sluppet med braksuksess. Den barnslige humoren, historien om en gjenglemt gutt i et amerikansk julelandskap, og den hjertevarmende lykkelige sluttensmeltet hjertene til en hel verden, ikke minst Ola Nordmann. Oppfølgeren som kom to år senere følger i samme fotspor og er ikke langt unna å gjenskape magien fra den første. Jim Carreys How The Grinch Stole Christmas (2000) og Tim Burtons A Nightmare Before Christmas (1993) er kanskje ikke like opplagte juleklassikere, men disse to blir nok også av mange sett på som obligatorisk filmtitting i juletiden.

A Nightmare Before Christmas er for øvrig ikke den eneste filmen med juletematikk i Burtons regi. Av mer uortodokse julefilmer er både Burtons Batman Returns (1992) og Edward Saksehånd (1992) soleklare kandidater for juleklassiker-stemplet. Særlig sist nevnte har elementer på plass som passer seg en stereotyp julefilm: En sukkersøt kjærlighetshistorie, en utstøtt skikkelsesom må overvinne hindre for å oppnå aksept og en snøfylt lykkelig slutt. At filmen i tillegg har den dystre tonen og mørke humoren til Burton overhengende fra start til slutt har gjort den til en personlig favoritt her i gården.

Når det kommer til mer uvanlige julefilmer finnes det forsøk innen de fleste sjangre. For fans av National Lampoon er Chevy Chase filmen Hjelp, Vi må på juleferie (1989) obligatorisk. Denne filmen er nok mer en klassiker å regne i USA enn i Norge, men at den tilbyr sin egen tvist på julefilmen er det liten tvil om. Innen «crazy komedie» er det få andre tilskudd verdt å nevne. For alle stonere der ute kan det være verdt å merke seg at Harold og Kumar dukker opp i en tredje film denne måneden med tittelen A Very Harold and Kumar Christmas. Uten å ha sett filmen lover det godt for alle som har ledd seg gjennom krumspringene til denne dopduoen i deres to første komedier.

Innen hardbarket action er det Die Hard (1988) og Die Hard 2 (1990) som gjelder. Nå har aldri disse prøvd å være julefilmer på noe som helst vis. Allikevel er det flere og flere som i mellom juleforberedelsene hengir seg til voldsorgier med den «vanlige-mann-i-gata» helten John McClaine, i Bruce Willis’ skikkelse. Die Hard finner sted på et julebord, der kokain snortes, sekretærer nedlegges og kapitalismens depresjoner er overhengende. Bedre blir det ikke avat en gjeng terrorister tar hele julebordet som gisler mens de forsøker å komme til bedriftens verdier. Oppfølgeren går i samme forspor, men er i stedet satt på en amerikansk flyplass i julestriden.

Også grøsserkomedien Gremlins(1984) setter julen i nytt lys. Av de mer alternative julefilmene er nok den den største kandidaten for juleklassikerstemplet. Julelandskapet i filmen må få mye av æren for dette. Når historien i tillegg er ganske søt og underholdende, uten de alt for grafiske lemlestelser og mord, er dette en alternativ julefilm å se opp for. Ikke se den helt uforberedt, den har nemlig en god dose av smågufne monstre løpende løpsk i byens juleidyll. Er disse kanskje julenissens egentlige hjelpere?

Gufne hjelpere er det vitterlig også i den finske julegrøsseren Rare Exports (2010). Her lærer man i filmens begynnelse at julenissen var en sadistisk demon med horn i pannen og hat mot uskikkelige barn. Filmens protagonist, unggutten Pietari, ruster seg med en pappeske teipet til baken da han begir seg ut for å redde de uskikkelige barna som nissens zombieaktige hjelpere har kidnappet.Filmen bæres av en god dose sort humor og er et friskt pust inn i verdenen av sukkersøt julestemning og panisk pakkepress.

Skal man nevne virkelig uortodokse julefilmer er den japanske animefilmen Tokyo Godfathers (2002) et hett tips. Filmen handler om tre uteliggere som i julens hektiske tid finner en nyfødt baby i en søplehaug. Etter å ha ristet av seg det første sjokket setter de tre ut på en reise i storbyens landskap, fast bestemt på å finne babyens foreldre.

Enda lengre ut på viddene av alternativ julefilm finner vi den japanske science fiction-filmen Blue Christmas (1978). I likhet med Die Hard filmene har ikke denne tatt mål av seg å være en julefilm. Handlingen finner bare rett og slett sted i juletiden. Filmen omhandler UFO-vitner og hvordan man oppdager at de som faktisk har sett utenomjordiske objekter utvikler blå farge på blodet sitt. Dette fører til en heksejakt på UFO-vitner som etter hvert får uante proporsjoner. Kanskje ikke juleklassikerstempel verdig, men definitivt en kuriositet for julefantaster.

Det kanskje mest alternative blikk på julen kom gjennom den Coen-produserte, beksvarte komedien Bad Santa(2003). Billy Bob Thornton spiller en alkoholisert, deprimert julenisse på et amerikansk kjøpesenter… og ja… også hater han barn. Han møter opp dritings på jobb, blir tatt på fersken av sjefen mens han har seg med en ekspeditrise i ett prøverom og skjeller ut barna som kommer for å sitte på hans fang. Da en dag et overvektig mobbeoffer vekker en gnist av medlidenhet i nissens mørke sjel, blir han tvunget til å ta ett opprør med seg selv. Kanskje ikke i tråd med alles julepreferanser, men jeg vil nå hevde at juleklassikerstemplet er innen rekkevidde for Bad Santa.

Det samme kan sies om Will Ferrells Elf (2003). Dette er en av Ferrells tidligste hovedroller samtidig som det er en av de best fungerende. For de av dere som ikke kan utstå mannens virke, bør han gis en ekstra sjanse her. Spesielt om man er lei Alene Hjemme og trenger en ny julefilm som er moro for både barn og voksne. Ferrell spiller babyen Buddy som kryper opp i nissens sekk da nissen er på besøk med pakker. Dette medfører at nissen og hans hjelpere adopterer Buddy og oppdrar han som en alv. Da Buddy (i en alder av 35?) skjønner at han ikke er en alv men et menneske, bestemmer han seg for å forlate nordpolen for å søke etter sin biologiske far. Det høres kanskje teit ut, men Ferrell sin typiske komikk gjør seg som aldri før i denne julekomedien som er mitt personlige forslag til virkelig å fortjene juleklassikerstemplet.

Sist på listen må eksplosjonen av TV-serier de siste årene nevnes. Også disse har kastet seg over juletradisjoner med variert resultat. Årets juleepisode av The Office var som de fleste «holiday specials» fra den kanten, ganske så lattervekkende. Årets juleepisode fra Community var blant sesongens beste episoder så langt. En musikal juleepisode som parodierer Glee på det groveste gikk rett hjem her i gården. Også Modern Family trådde til med en juleepisode som var serien verdig. Nå er jo Modern Family i medvind for øyeblikket, så noe annet enn latterkuler på samlebånd var ikke å vente fra den gjengen.

Heller ikke mesteren på politisk ukorrekt satire må glemmes; Seth MacFarlane. Både American Dad og Family Guy har kommet med juleepisoder så drøye at selv den mest utradisjonelle julemotstander vil heve øynebrynene. American Dad sin juleepisode fra i år parodierer Omen og Eksorsisten da Jeff og Hayley tilfeldigvis adopterer en baby som viser seg å være selveste antikrist. Men det er fjorårets juleepisode For Whom the Sleigh Bell Tolls som har blitt gjengangeren denne julen. Der gir Stan ett maskingevær til Steve i julegave, noe som resulterer i at Steve ved et uhell henretter selveste julenissen på åpen gate. Men julenissen viser seg å være en udødelig hevngjerrig gubbe som retalierer ved å bringe en armé av alver for å ta knekken på familien Smith en gang for alle. Det hele ender i en massakre av alver i full Lord of The Rings-parodi. Hoder kuttes av, panneskudd treffer i fleng og tarmer flyter.

Family Guy ser ikke ut til å ha en dedikert juleepisode i år, men de lagde jo den ultimale julesatiren i fjor. Den doble episoden Road to the North Pole har alt som skal til for å ringe julen inn, på klassisk MacFarlane vis. Episoden er en halvveis musikal som starter med en julesang om kokain, Megan Fox naken og Louis sin drøm om heisatur til Mexico. Hovedhistorien starter med Brian og Stewie på et kjøpesenter. Etter to timer i kø stenger julenissen sin stand for dagen, rett foran nesa på Stewie. Dette er starten på en reise der Stewie er fast bestemt drar til nordpolen for å henrette julenissen. Da han endelig kommer frem finner han en suicidal julenisse. Verdens økende krav til presanger har ledet ham inn i depresjon og overarbeid. For å møte kravene måtte verkstedet oppgraderes. Alvene har drevet innavl i årevis, og reinsdyrene har blitt glupske monstre som lever på restene av overarbeidede alvers daukjøtt. Her snur historien. Stewie og Brian setter nå ut på nok en reise, målet nå er å redde julen for alle. Med en skarp satire som får en til å tenke over julens stadig økende mas og jag, leverer Family Guy juleepisoden som varmer alle julegriser med en typisk amerikansk lykkelig (jule)-slutt. Kanskje den eneste serien som leverer en juleepisode verdig et juleklassikerstempel. Episoden lykkes hvert fall i både å kritisere og ivareta julens tradisjoner.

God alternativ juletitting.



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Adjø visualitet

Z #1 2018: – Eller hvordan teknologien som gjorde det mulig å visualisere det umulige lærte meg å slutte å se. | kun utdrag

Den okkulte Kurosawa

Z #3 2002: En ny Kurosawa har våknet i øst. Den japanske regissør Kiyoshi Kurosawas thriller-mutasjoner [...] | kun utdrag

Hinsides meningens tyranni – om Peter Greenaways filmer

Z #3 1984: Norsk Filmklubbforbund har denne høsten den særegne engelske spillefilmen Tegnerens Kontrakt som [...] | kun utdrag