Survive Style 5+ – Et sanseovergrep av uante dimensjoner

Hvor ofte dukker det opp regissører som ryster dine forutinntatte oppfatninger om hva film kan være, løs fra grunnen de er plantet i? Gen Sekiguchi – med kultfilmen Survive Style 5+ fra 2004 – er en slik.

Etter to kortfilmer og en håndfull musikkvideoer entret Gen Sekiguchi den japanske filmscenen med et bang: Den debuterende regissørens film kan nemlig best beskrives som en eksplosjon av japansk populærkultur, design og filmreferanser. Med et unikt stilistisk uttrykk setter Sekiguchi sitt navn på listen over regissører som utfordrer gitte filmsjangres paradigmatiske retningslinjer. Postmodernisme er et begrep som i så måte virker aktuelt. På samme liste kan man finne regissører som Quentin Tarantino, David Lynch, Terry Gilliam, Baz Luhrmann og Gaspar Noé, for å nevne noen. En direkte sammenligning mellom disse og Sekiguchi virker derimot ikke forsvarlig. Hvis man skal trekke paralleller, er kanskje Jonas Åkerlunds Spun det nærmeste man kan finne fra amerikanske eller europeiske regissører. I likhet med Sekiguchi hadde Åkerlund kun erfaring fra kortfilmer og musikkvideoer før han utga sin dystopiske amfetaminbefengte syretripp av en film. Selv om historien og stemningen i Spun er av det depressive slaget, mens Survive Style 5+ byr opp til lystige refleksjoner over japanske kulturell eksentrisitet, virker filmene å ha til felles deres lek med film som medium. Tid og rom, fantasi og virkelighet, sjanger og stil, der strikken tidligere var trodd å være strukket til ytterpunktet, tar Sekiguchi uredd tak og spenner den til uante dimensjoner.

Oppbygning

Survive Style 5+’s fortelling består av 5 frittstående historier der karakterenes skjebner sakte men sikkert vikles sammen i et sammensurium av vanvittige tilfeldigheter. Ved første visning: len deg tilbake og nyt galskapen! Ikke let etter sammenhenger, de vil saktens nok avsløre seg selv etter hvert.

Den første historien omhandler ett ungt par der han forsøker å ta livet av henne. Dette skal vise seg å være en nærmest umulig oppgave. Drapsmannen returnerer hjem ett utall ganger for å finne sin utkårede gjenoppstått og hevngjerrig ventende i parets hjem. Jo flere ganger han kveler, skyter eller parterer sin partner, jo større vokser hennes hevngjerrighet og kapasitet til å gjengjelde tjenesten.

En annen historie som stikker seg ut i filmen er om en japansk kjernefamilie som drar på et show med en kjent hypnotisør. Faren i husholdningen blir plukket ut og hypnotisert til å tro at han er en kylling. Denne fortellingen vikles igjen inn i en tredje fortelling, hvor en leiemorder blir bedt om å ta hypnotisøren av dage. Uheldigvis skjer drapet akkurat når faren er under hypnose, og familien må nå tilpasse sin hverdag etter hvordan det er å ha en kylling som patriark.

Casting

Det er tydelig at de rette trådene har blitt trukket i når det gjelder castingen for Survive Style 5+. Sekiguchi har et japansk stjernelag med seg som knapt noen debuterende japansk regissør verken før eller siden kan skilte med: Tadanobu Asano (som dreper sin kjæreste på repeat), Kyôko Koizumi (som bestiller drapet av hypnotisøren), og Ittoku Kishibe (som familiefar/kylling). Disse tre har til sammen vunnet to og blitt nominert til syv japanske Academy Awards. Asano blir ofte referert til som den japanske Johnny Depp, og er muligens den mest populære kontemporære japanske skuespilleren per i dag, kjent fra filmer som Ichi the Killer (Takashi Miike), Zatoichi (Takeshi Kitano) og Last Life in the Universe (Pen-Ek Ratanaruang).

Asano briljerer atter en gang i Survive Style 5+. Koizumi er stødig som alltid. Sammen med sine rolletolkninger i Hanging Garden (Toshiaki Toyoda) og Tokyo Sonata (Kiyoshi Kurosawa) har hun virkelig befestet sin stilling som en av de store kvinnelige talentene i japansk filmverden. Det er allikevel Kishibe som fullstendig stjeler showet da han i større deler av filmen spiller en kylling fanget i en 55 år gammel manns drakt. Overbevisningen er uovertruffen, og selvironien denne middelaldrende skuespilleren viser, er intet mindre enn utallige hakeslipp verdt.

I tillegg er det også morsomt å legge merke til hvordan Sekiguchi krydrer filmen med forskjellige biroller. Legendariske Sonny Chiba spiller konsernsjefen som styrer sitt firma med jernhånd, men som omvandles til tøffelhelt i samme sekund som kona slår på tråden. Vinnie Jones på sin side, er «typecastet» som en importert britisk leiemorder med en eksentrisk fremtoning og holdning som virkelig setter japanske høflighet i ett krysskulturelt perspektiv.

Design

Det første som slår en som tilskuer av Survive Style 5+ er den unike designen som bokstavelig talt blir et overgrep på sanseapparatet. Dette er et overgrep i farger, interiør, kostyme og make up som potensielt kan plage dine drømmer i lang tid fremover. Fargebruken er sterk og fremstår sammen med interiør og kostymedesign som en moderne form for ekspresjonisme. Uten sammenligning for øvrig, kan man muligens trekke paralleller til Tim Burtons fargebruk i Charlie og Sjokoladefabrikken. Burtons dysterhet er dog aldri tilstede i Survive Style 5+. Fortellingen med den gjentatt drepte kjæresten er i så måte kanskje det dystreste presentert. Men her er stort sett hver scene skarpt lyssatt, og hvert rom i parets hus er unikt forskjellig designet.

Når det gjelder interiørdesign har nok de fleste til gode å ha opplevd noe så utsmykket og overdrevent som i denne filmen. Huset til paret er bare ett av en horde med settinger der den ene er mer fargesprakende enn den andre. Kjærlighetshotellet som promotøren (Koizumi) og hypnotisøren besøker er ett eksempel. Huset til kjernefamilien, hvis far blir en kylling til sinns, er et annet. Det blir fåfengt å gjøre forsøk på å beskrive disse da en beskrivelse umulig kan gjøre designen rettferdighet. Det må sees rett og slett.

Kulturell kontekst

Selv om Sekiguchi peker på mang en japansk idiosynkrasi samtidig som han forsiktig tilnærmer seg tabuemner, virker disse å være understilt fortellingen, stilen og designet i filmen. Allikevel er det vanskelig å neglisjere enkelte av disse temaene når de som tydeligst portretteres. Det mannsdominerte hierarkiet i det japanske arbeidsmarkedet utfordres per i dag av sterke krefter innen likestilling, og skildringen av Chiba som konsernleder avbilder denne omveltningen i det japanske samfunnet ved bruk av spissfindig satire. Etter at Chibas karakter har avslørt seg som underkastende ovenfor sin kone per telefon, tar det ikke mange scener før han igjen blir utfordret av sin kvinnelige innleide promotør (portrettert av Koizumi). Det er en morsom scene der den stereotype mannlige topplederen blir satt på plass av en fremadstormende sterk kvinne som flekser muskler da han kritiserer henne innen hennes eget felt. Scenen fungerer som en avbildning på de forandringer kjønnsroller gjennomgår i dagens japanske samfunn.

Survive Style 5+ tar også opp homofili på en måte som knapt nok har vær mer åpenlys i japansk films historie. (Unntaket i så måte er Kitanos samurai/homo/drama Gohatto. Denne avbilder dog emnet på en langt mer subtil måte enn hva som er tilfelle i Survive Style 5+.) Homofili er et tema som ofte er tabu i japansk filmsammenheng. Dette kan fremstå som merkelig da det mannlige idealet blant den yngre garde i dagens Japan ofte er forbundet med androgyn stil der menn ikke er redde for å komme i kontakt med sin feminine side. Men dette idealet knyttes tydeligvis ikke opp mot homofili i japansk populærkulturell kontekst. I denne filmen, på den annen side, treffer vi tre unge innbruddstyver der to av dem har gryende følelser for hverandre gjennom hele fortellingen. Det hele gjøres på en overtydelig måte der musikk, kameraføring og skuespill setter et vanligvis tabubelagt emne innen japansk film i et komisk lys.

De tre innbruddstyvene avbilder også ett annet japansk populærkulturelt fenomen: hvordan amerikansk kultur florerer i det japanske samfunnet. Selv om foreldregenerasjonen i dagens Japan fremdeles har stor forutinntatthet ovenfor Amerika, stopper ikke det den yngre generasjons fascinasjoner fra å styre kapitalismens innføring av amerikansk kultur i det japanske samfunn. McDonald’s, Coca Cola og Disney er mer utbredt i Japan enn i de fleste europeiske land. Designet i Survive Style 5+ understreker dette delvis av seg selv, men best avbildet er dette fenomenet via den ene innbruddstyven. Han går i jeans, har dreads, og hvert tredje ord som kommer ut av munnen hans er enten en japansk anglisisme eller rett og slett engelske fraser og lingo. Hvordan amerikansk populærkultur har påvirket japansk populærkultur er et ganske bisart fenomen, spesielt med tanke på Japans og Amerikas historie. Den japanske fascinasjonen fremstår som komplisert, da de ikke nødvendigvis er like åpne for amerikanerne i seg selv, uansett hvor mye de omfavner deres kultur.

Postmoderne tilknytning

Referanser avbildes i fleng til japanske filmgenre og stilarter. Survive Style 5+ har nok sine influenser fra 60-tallets japanske nybølge film. Men i enda større grad er filmen et vink til den såkalte «nye nybølgen» innen japansk film, fra 70- og 80-tallet. Der nybølgen var et opprør mot de japanske filmtradisjonene fra regissører som Ozu, Mizoguchi og Naruse, var den nye nybølgen, i tråd med den franske nye bølgen, ett opprør mot den klassiske filmens paradigme. Ulineært narrativ, dialog direkte rettet mot publikum og en generell refleksjon over sin tilstand som et filmisk medium er alle stiltrekk som Survive Style 5+ deler med den japanske nye nybølgen. Paralleller kan trekkes til legendariske japanske nybølgeregissører som Nagisa Ôshima og Itami Juzo. Disse står bak grensesprengende produksjoner fra 70- og 80-tallet. Filmer som leker seg med filmen som medium, samtidig som tabuemner ikke skygges unna. Sammenlignet med disse kan man argumentere at Survive Style 5+ bringer den nye nybølgens holdninger inn på 2000-tallet, for deretter å utvikle den videre. Stilen, historien og designen er tilpasset dagens populærkulturelle landskap i Japan.

Selvrefleksivt utrykk innen film knyttes gjerne opp mot postmodernisme. Når filmer refererer til andre filmer, eller eksempelvis benytter seg av parodi og pastisj, kan det argumenteres at postmoderne estetikk gjør seg gjeldende. Andre stikkord i denne forbindelse vil være nostalgi og sjangerblanding. Innen filmteori beskrives ofte oppblomstringen av musikkvideoer på 80-tallet som postmoderne estetikk. Derav kommer naturlig nok den noe flåsete karakteriseringen «MTV-estetikk». I tillegg til nevnte stikkord kan rask klipperytme og spesielt bevisst bruk av musikk legges til listen over postmoderne trekk innen film. Et nærmest perfekt eksempel på dette vil være Baz Luhrmanns Romeo & Julie.

Når det gjelder Survive Style 5+ har den mange fellestrekk med Luhrmanns film. Raske klipp, referanser til andre (i dette tilfellet japanske) filmer, parodi og sjangerblanding blir projisert mot tilskuerne med et maskingeværs hastighet. I tillegg har filmen et spesialdesignet soundtrack, der japanske artister er leid inn for å lage musikk til forskjellige scener og scenarioer. Det er mange trekk som vitner om en postmoderne tilknytning ved filmen. Således føyer den seg inn i en rekke japanske filmer fra det siste tiåret. Eksempelvis Taste of Tea (Katsuhito Ishii), Kamikaze Girls (Tetsuya Nakashima), Yatterman (Takashi Miike) og Samurai Fiction (Hiroyuki Nakano), for å nevne noen av de mer prominente.

Selv om mange av det siste tiårets filmer innbyr til refleksjoner rundt forholdet mellom kontemporær japansk film og postmodernisme, så finnes det fint lite teori rundt dette. Det nevnes fra tid til annen, av filmhistorikere som Donald Richie, Darrel William Davis og Scott Nygren, men temaet er sårt i behov av en seriøs utgreiing. Noe Survive Style 5+ burde fungere som et bra argument for. Det nærmeste man kommer en utgreiing mellom japansk film og postmodernisme er Takayuki Tatsumis refleksjoner rundt filmen Tetsuo (Shinya Tsukamoto), og John Burns’ sammenligning mellom postmodernisme og filmen Tampopo (Juzo Itami). Førstnevnte film er nok et sterkt eksempel på MTV-estetikk, der hele filmen blir presentert til et rytmisk industrielt soundtrack. Sistnevnte film derimot, tilhører 80-tallets nye nybølgefilmer. Tampopo tilhører generasjonen av filmer som Survive Style 5+ virker å referere mest til. Der film som medium utforskes, grenser utfordres og revolusjonerende resultater utløses. Om ikke annet, virker det å være en rød tråd gjennom den nye nybølgen, postmoderne estetikk og Survive Style 5+ sitt utrykk.

Sammendrag

Survive Style 5+ er en film med usedvanlig mange lag. Å bruke den velkjente «et troll er som en løk»-analogien fra Shrek virker ikke være tilstrekkelig i dette tilfellet. Filmen har rett og slett for mange lag på for mange plan. Fortellingen i seg selv er en prøvelse der man må holde tungen rett i munnen om man skal få med seg alle detaljer og sammenhenger. Skal man i tillegg ta inn over seg skuespill, design og tematikk sier det seg selv at dette er en film som nok bør sees mer enn en gang.

Om dette høres ut som et krevende tiltak for en enkelt films skyld, kan undertegnedes opplevelse av filmen fungere som pekepinn på hva som kan forventes. Sanseovergrepet som totalt uforberedt angrep meg ga en umiddelbar følelse av avhengighet. Filmen ble sett på nytt 2 ganger i løpet av den påfølgende uken, og huskes i dag som en av de mest unike opplevelser jeg har hatt når det kommer til Japansk film.

Sekiguchi kom ut av ingen steds i 2005 og gjorde sitt inntrykk på undergrunns filmmiljøer, anime-nerder og japanoholikere verden over. Selv om filmen fremdeles kan regnes som et undergrunnsfenomen, er den uten tvil et unikum både innen japansk film og alternativ film generelt sett. Sekiguchi har kanskje ikke fått den anerkjennelsen han fortjener, men etter kun en film kan heller ikke slikt forventes. Hva fremtiden bringer for denne originalen av en regissør kan vanskelig forutses. Filmens relative suksess tok muligens Sekiguchi på sengen, for det har nå gått seks år uten ett pip fra den kanten. Det vil si… Regissøren ga et bidrag til filmen Sabi Otoko Sabi Onna/Quirky Guys and Gals i Japan tidligere i år. En film satt sammen av forskjellige segmenter. Hvert segment regissert av en separat regissør. Sammen med undertegnede sitter nok horder av Japan-nerder og filmfantaster verden over og biter negler i påvente av en ny fullengder i Sekiguchi’s regi. Enn så lenge får vi klare oss med bidraget til Quirky Guys and Gals, samt gjentatte visninger av filmen vi alle fascineres utrettelig av – Survive Style 5+.

 



Din kommentar


Relatert

Sion Sonos Love Exposure

Blogg: Sion Sonos nesten fire timer lange Love Exposure vises under BIFF i Bergen (den ble også vist under TIFF i Tromsø i januar). Ikke gå glipp av den unike sjansen til å se denne filmen der den hører hjemme, på et stort lerret. Uansett om du kommer til å elske den (som jeg gjør) – eller hate den: Du har garantert aldri sett noe lignende.

Teinosuke Kinugasa og formenes dramatikk

Blogg: Det er snart filmfaglig seminar om japansk film (Filmens hus 29. og 30. september), og den 7. september kan du se den japanske stumfilmen Kurutta Ippêji (A Page of Madness, 1926) under Stumfilmdager i Tromsø. Det er et sprøtt mesterverk av en filmskaper som oftere burde vært nevnt blant de store: Teinosuke Kinugasa.

SHOHEI IMAMURA PÅ BLÅDISK – BALLADEN OM NARAYAMA

Blogg: Z ser på blådiskversjonen av Balladen om Narayama, filmen som gav den japanske regissøren Shôhei Imamura hans første Gullpalme i 1983.


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Kvitebjørn kong Valemon

Z #2 1992: Fortelleformen er eventyrets hemmelighet, uten eventyrets regelbundne former blir [...] | kun utdrag

Hollywood på 2000-tallet – et intervju med Aubrey Wanliss-Orlebar (del I)

Z #4 2007: Dette intervjuet forteller historien om ny Hollywood-film siden 2000 sett fra perspektivet til en [...] | kun utdrag

Den vanskelige dialogen

Z #3 1999: Etter filmen: Et manus av Morten Abrahamsen og Geir Greni. | kun utdrag