POESI – Om verdighet og å se

Poesi er en av årets vakreste – og sterkeste – filmopplevelser. Det er en film om virkelig å se verden rundt seg, både dens skjønnhet og dens grusomhet.  Tør å se den.

Læreren på et lite poesikurs trekker fram et eple. Har dere sett et eple før? Nei, dere har faktisk aldri virkelig sett et eple før. Og det – å virkelig se – skal dere lære gjennom dette kurset. I Lee Chang-dongs film Poesi ser vi både de vakre øyeblikkene i en rå, kynisk virkelighet, og tre kvinneskjebner i et temmelig mannsdominert samfunn. Og filmens hovedperson, tilsynelatende vimsete Mija, fantastisk spilt av den sørkoreanske veteranskuespilleren Yun Jung-hee, er den sterkeste kvinneskikkelsen, ja skikkelsen i det hele tatt, jeg har sett på film på årevis.

Filmen starter med et bilde av vann som renner, så et nærbilde av en elv. Ved elvebredden leker noen barn. Og flytende ned elven kommer liket av en ung jente.

66 år gamle Mija går til sykehuset fordi hun kjenner prikking i armen, men legen der er mer opptatt av at hun har begynt å glemme viktige ord. På vei ut ser hun liket av jenta, og en mor som er helt fra seg av sorg. Hun får etter hvert vite at jenta har tatt livet av seg etter å ha bli stadig voldtatt i flere måneder av en guttegjeng på seks stykker. Og at hennes eget barnebarn, som hun oppdrar på egenhånd, er en av overgriperne.

Fedrene til de andre guttene kaller inn til et møte, jenta er død (og ikke var hun spesielt pen heller?), nå er det guttenes – og skolens – skjebne som står på spill. Med skolens velsignelse bestemmer de seg for å bestikke jentas mor til å holde kjeft. Og glemske Mija, som er lut fattig og lever på penger hun får fra staten og det lille hun tjener på å pleie en handikappet mann, må også finne et vis å skaffe penger til dette. Samtidig – midt i begynnende Alzheimer – bestemmer hun seg for å forfølge en gammel drøm: Hun melder seg på et voksenopplæringskurs i poesi. På kurset får de i oppdrag å skrive et dikt i løpet av kurset, og Mija tar oppdraget alvorlig. Hun kikker og kikker på eplet, men finner ut at epler egner seg best til å spises.

Mija går – tilsynelatende – inn og ut av kontakt med virkeligheten, samtidig som hun må forholde seg til sitt apatiske og likegyldige barnebarn og til kravene fra fedrene til de andre guttene.  Når hun skulle sittet ansvarsfull og diskutert penger med dem, går hun i stedet ut og ser skjønnheten i fargen på en rød blomst (sorg) og tar notater til diktet hun har fått i oppdrag å skrive. Og som resten av virkeligheten hun nå prøver å virkelig se, klarer hun ikke å gi slipp på den døde jenta. Hun ser henne. Når hun går til kjemisalen, der voldtektene har pågått i månedsvis, og kikker inn i det tomme lokalet, blir denne scenen like sterk for meg som tilskuer som om vi skulle sett jenta bli voldtatt av guttene i den samme salen.

Med et stadig mer sviktende minne, går Mija inn i en erkjennelsesprosess og en utvikling. Aprikosene kaster seg mot bakken og blir knust og tråkket på, for å forberede seg til neste liv, noterer Mija etter å ha smakt på noen aprikoser hun har funnet på bakken. Og på mange måter er det det som skjer med Mija også i det stille opprøret hennes. Den poetiske dimensjonen hun oppdager har andre aspekter ved seg enn lengselen etter det estetisk «vakre», og en større kraft.

Poesi er en sterk humanistisk film, men den blir aldri belærende eller sentimental. Den er vakker og poetisk. Og ikke minst så er det en film om menneskelighet og verdighet.

Det er kanskje vanskelig å dra seg ut av sofakroken for å se en film om seksuelle overgrep, likegyldighet, kynisme, Alzheimer og poesi, og med en bestemor i hovedrollen. Gi den en sjanse.

 



Din kommentar


Relatert

Sion Sonos Love Exposure

Blogg: Sion Sonos nesten fire timer lange Love Exposure vises under BIFF i Bergen (den ble også vist under TIFF i Tromsø i januar). Ikke gå glipp av den unike sjansen til å se denne filmen der den hører hjemme, på et stort lerret. Uansett om du kommer til å elske den (som jeg gjør) – eller hate den: Du har garantert aldri sett noe lignende.

UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL 2012

Blogg: Regn og 14 grader i Italia i slutten av april gjør liksom ikke så mye … hvis man elsker asiatisk film og er på Udine Far East Film Festival. Zs redaktør trekker fram sine favorittfilmer fra denne lille skjulte perlen av en filmfestival.

Comrade Kim Goes Flying – nordkoreansk feelgood

Blogg: Comrade Kim Goes Flying er en skikkelig feelgood-film full av girl power.


Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet

Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag


Fra arkivet

Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger

Z #4 2020: I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag

Rå og raffinert: Mexico i skjæringspunktet mellom film og virkelighet

Z #2 2009: Det går en rød tråd fra Amores Perros (2001) av Alejandro González Iñárritu til Los Bastardos (2008) av Amat Escalante. En blodrød tråd.

Reisen som dokument – om Carl Lumholtz som dokumentarfilmskaper

Z #3 1994: I forbindelse med OLs kulturprogram ble eventyreren og etnografen Carl Lumholtz trukket frem, og en [...] | kun utdrag