Kontakt søkes

The Future nærmer seg norske kinoer med stormskritt. For å kutte ned ventetiden litt har vi skrudd tiden noen år tilbake, og tatt en titt på regissørens spillefilmdebut. Vi snakker amerikansk forstadsliv, sosialt utilpasse rollefigurer og noen halvperverse elementer. Nei, ikke Todd Solondz. Miranda July!

En stemme, ett medium

Me and You and Everyone We Know fra 2005 var Miranda Julys spillefilmdebut, og hun åpnet med et godt gammeldags hat trick. Hun regisserte, hadde skrevet manus og spilte selv filmens kvinnelige hovedrolle.

Manuset til filmen vokste frem på en workshop ved the Sundance Screenwriting and Filmmaking Laboratories i 2003. Ringen ble sluttet da den i 2005 både hadde sin premiere, og fikk juryens spesialpris, i Sundance. Filmen gjorde seg også bemerket ved en rekke andre festivaler, og reiste hjem med hele fire priser fra filmfestivalen i Cannes – deriblant Gullkameraet.

Selv om July hittil hadde vært et uskrevet blad innenfor spillefilmens verden, var hun på ingen måte ukjent med film som medium. Kortfilmene hennes (Haysha Royko, The Amateurist, Nest of Tens, Getting Stronger Every Day) hadde blitt vist på ærverdige steder som the Museum of Modern Art og Guggenheim.

July er og blir en sann multikunstner, og i tillegg til film har hun også jobbet med performance, fotografi, lyd og tekst. Multimedia-installasjonene hennes har blitt stilt ut på blant annet the Institute of Contemporary Art i London og The Kitchen i New York. Flere av hennes verk har også vært utstilt på Astrup Fearnley-museet her i Norge.

Om sin egen varierte kunstneriske bakgrunn sier hun: «To me it is all one medium, all one voice inside me. The mediums – performance, short stories, radio-plays, movies – are just the voice paired with different sides of me.»  Og den delen av henne som lager film «is thinking big and wants to be in conversation with the whole world.»

En midtsommernatts drøm

«If you really love me, then let’s make a vow. Right here, together. Right here, right now.»

Med disse ordene åpner Miranda July filmen. Til å begynne med kan vi ikke se personen som kommer med denne kjærlighetserklæringen, eller til hvem hun sier det. Vi vet ikke om vi skal ta det som en utfordring eller en trussel. Men så får vi se at det ikke sies til noen person i det hele tatt, men i en mikrofon. Vi har akkurat blitt introdusert for Christine (Miranda July). Hun kjører pensjonist-taxi på dagtid og lager eksperimentell kunstvideo på fritiden. Vi har fått ta del i skapelsen av hennes nyeste prosjekt – å legge stemmer til lånte fotografier, og rautende i mikrofonen gir hun hvert bilde sin unike historie.

Som ledsager for en av sine faste kunder, Michael (Hector Elias), på det lokale varehuset møter hun skoselgeren Richard (John Hawkes). Richard er en nyskilt far til to – klar for, som han sier i en tone som er både selvmotiverende og selvbedragersk, «amazing things to happen.» Men er han egentlig det?

Etter modell av Titania i Shakespeares En midtsommernatts drøm, blir Christine betatt av denne skoselgeren som ikke utstråler annet enn tungsinn. Få, om noen i det hele tatt, kan se det hun ser i ham.

Ved ekteskapets avslutning satte Richard fyr på sin egen hånd – muligens som en seremoni, et dristig stunt for å redde livet han hadde levd frem til nå, behovet for å føle noe ekte eller som en metafor for den falske magiens dårskap? Når Christine spør om den bandasjerte hånden svarer han: «You want the long version or the short version?» «The long one,» sier hun umiddelbart, intuitivt og tørstende etter å bli kjent med ham og høre hans historie.

Ettersom Richard og Christine sakte nærmer seg hverandre, møter vi Julys collage av unge karakterer. Richards sønner, 7 år gamle Robby (Brandon Ratcliff) og 14 år gamle Peter (Miles Thompson), tilbringer dagene online. I praterom på nettet skriver de flittig om henholdsvis bæsj og barmer. Peter blir tidvis forfulgt av de to tenåringsjentene Heather (Natasha Slayton) og Rebecca (Najarra Townsend), som også setter en av naboenes seksuelle fantasi i sving. Den som derimot klarer å fange Peters oppmerksomhet er 10-åringen Sylvie (Carlie Westerman).

Blant Julys snaue dusin av sentrale rollefigurer finnes det også en merkverdig kunstkurator (Tracy Wright), og man kan jo undres hvor selvopplevd denne kuratoren er.

En forskjønnet virkelighet

Christine lyser opp når hun møter Richard, og de flørter under en spasertur til bilen hans. Sammen transformerer de en spasertur på to kvartaler til et romantisk forholds anatomi, livets reise. Det er en vidunderlig scene – morsom, oppfinnsom og litt fjollete – men også uventet rørende. Den viser hvordan de to bruker ord for å snakke rundt følelsene sine. Så tar Christines aggressive entusiasme overhånd, og hun prøver å overføre den tenkte nærheten til den virkelige verden. Grensen Richard har satt mellom seg selv og verden overskrides, og han er ikke med på leken lenger. Han flykter.

Som skuespiller er July vinnende, og som filmskaper har hun en solid følelse for timing og flyt. Hennes virkelige styrke, derimot, er som skribent. Hennes oppbygninger kunne raskt ha blitt korte øyeblikk, men solid karakterbygging og sjokkerende og morsom dialog skaper noe større. Noe med like deler spenning, keitethet og hjertevarme.

July maner frem en forskjønnet virkelighet, drømmerier med begge beina på jorda om du vil, hvor rollefigurene uttrykker tankene, lystene og impulsene sine med ord uten å først anvende de vanlige filtrene. Filmen er like uventet som livet selv. July holder et følelsesmessig forstørrelsesglass opp mot situasjoner og tilfeldigheter som skjer i løpet av helt ordinære dager, og omdanner dem til en serie svært gripende øyeblikk.

Et godt eksempel involverer en gullfisks uunngåelige skjebne. Christine og Michael får øye på en mann som har glemt en gullfisk i en plastpose på biltaket. De ser tragedien skride frem, men innser at fisken er dømt til undergang uansett hva de gjør. Hvis bilen stopper eller senker farten, faller gullfisken av og dør. «The best thing for that fish,» sier Christines passasjer, «would be for him to keep on driving forever.» Det høres ut som en toskete replikk, men i Julys hender blir øyeblikket fintfølende og dypsindig.

En slags vitaminmangel

«E-mail wouldn’t even exist if it weren’t for AIDS,» sier kuratoren i filmen. «Fear of contact, fear of contamination, fear of bodily fluids.» Dette må selvsagt ikke tas helt bokstavelig, men det er mye sant i at den fysiske og emosjonelle distansen i vår daglige kommunikasjon har vokst hurtig det siste århundret. Filmen utforsker hvordan vi kjemper for å få kontakt, selv om både teknologi og engstelse truer med å isolere oss.

July er fascinert av både hvordan vi holder hverandre på avstand, og taktikkene vi bruker for å bryte gjennom til andre. Det umiddelbare budskapet må være at livet skjer akkurat nå. Og å gripe dagen er ytterst viktig, spesielt i et samfunn som selger bilderammer som sier «I love you» til folk som ikke klarer å si det selv.

For mange er ensomheten en kilde til stor skam. Den fornektes og dekkes over. July utfordrer oss til å ikke snu oss bort fra, eller avvise disse individene. Vi oppfordres til å vise empati med deres forsøk på å få kontakt med andre på den måten de kjenner til – være seg gjennom kjærlighet, kunst eller internett.

Psykiateren Edward M. Hallowell skriver i boken Connect: «Like a vitamin deficiency, a human contact deficiency weakens the body, the mind and the soul.» Kanskje lider en rekke av filmens rollefigurer av en slik mangel. Og isolasjonen kan i stor grad være selvpålagt, vi skremmer hverandre daglig inn i ensomheten. Som eksempel kan nevnes scenen hvor Richard forteller en medarbeider på jobben at det kreves en hel landsby for å oppdra et barn. Han får raskt svar tilbake at «some of the villagers are junkies and child molesters.

Rollefigurene er alle klare for «amazing things», og de strekker hendene ut for å vise verden at de er klare. Men er de egentlig det? Vil de velge å slå til om muligheten byr seg?

En optimistisk Todd Solondz

Det lar seg neppe gjøre å skrive om Me and You and Everyone We Know uten å trekke frem regissører som Robert Altman, Paul Thomas Anderson eller Todd Solondz. For det finnes likheter, men forskjellene er både større og viktigere.

I likhet med Altman flyter July elegant inn og ut av livene til sitt ensemble av rollefigurer. Sømløsheten og elegansen dette gjøres med er imponerende. Men hos July slipper rollefigurene å snakke i munnen på hverandre, og tonen er sakte og poetisk.

Både Anderson og July er ikke-dømmende hva angår den menneskelige oppførsel, men hun er mindre stilisert og filosofisk enn han. Og Julys kamera er ikke i konstant bevegelse, noe som skaper en mer avslappet stemning enn i Andersons filmer.

For de som er lei av den kyniske og negative fremstillingen av forstadslivet, som vi kjenner så godt fra Solondz’ filmer, blir Me and You and Everyone We Know et friskt pust. Et pust av optimisme.

For det er Todd Solondz det er mest nærliggende å trekke frem for sammenligningens skyld. Solondz har bygget en hel karriere rundt sine herjinger i forstadslivets avvik, og rollefigurene og en rekke av situasjonene i denne filmen kunne like gjerne fått plass i en Solondz-film. Men her stopper likheten, temaene til tross.

Det er en stor verdi for filmen at July selv ser verden med et barns uskyld, eksploderende av nysgjerrighet og med en tro på at selv våre dypeste lengsler kan tilfredsstilles. Solondz kikker under overflaten og ser falskhet, hykleri og avsky – han kan tidvis være empatisk, men er likevel en kyniker. July er motsetningen. Hun ser håp og magi.

July har stor tro på sine egne rollefigurer, og behandler dem som ekte mennesker – fylt av uskyld og forundring. De handler på eksentriske impulser, fremfor formelaktig forutsigbarhet. Hun nekter å bruke rolefigurene, deres omstendigheter og valg, i moralsk hensikt. Filmens drivkraft er den underliggende troen på restitusjon, og rollefigurenes gode intensjoner fungerer som en ledestjerne for det narrative. Som resultat manes det frem en håpefull og vakker undertone vi på ingen måte finner igjen hos Solondz.

Me and You and Everyone We Know var inspirert av lengselen July opplevde i barndommen, lengselen etter fremtiden. En lengsel «for someone to find me, for magic to descend upon my life and transform everything.»

Med tydelige, trossende skritt går July på tvers av både sjangere og stiler. På mange måter er dette en hybrid av både kunstfilm og klassisk film, gjennomtrengt av både dype tanker og dype rollefigurer. Det er en urolig understrøm i noen av scenene, men likevel blir selv de mest ubehagelige elementene uskyldige og harmløse gjennom Julys godartede livssyn. I hennes troskyldige verden belønnes tillitt med hengivenhet og aksept.

Det er en behagelig verden å leve i, om så bare i 90 minutter.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon