Fenomenet Takashi Miike

Mens du leser dette har sikkert Takashi Miike laget en ny film. Og mens jeg arbeidet med denne korte artikkelen lagde han helt sikkert en annen film. Takashi Miike er mer enn en av de mest kjente filmregissørene i Japan i dag. Han er et fenomen.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2011 Bestill nummeret



Relatert

Takashi Miikes 13 Assassins

Blogg: Blodige, gjørmete føtter i blodgjørme. Det stinker blod, svette og – nei, ikke tårer – hele verdens raseri. Et nærbilde av disse føttene, i bevegelse, klar til siste dødelige duell. Det er det jeg husker aller best fra denne filmen. Disse nære dødens føtter i bevegelse.

Kamikaze-cinema – et blikk på Nakashima Tetsuyas filmer og ny japansk popgenrefilm

Z #4 2011: Årets seminar om japansk film finner sted 29. og 30. september. Den japanske filmen er blitt en del av en felles tverrmedial popkultur, skriver Brynjar Bjerkem med blikket rettet mot det siste tiårets japanske filmproduksjon. Undergrunnsfilmen har snudd fokuset fra de relasjonsgranskende og samfunnskritiske dramaene, mens den japanske popkulturelle filmgalskapen viser en vitalitet og en filmkultur som blomstrer.

Den okkulte Kurosawa

Z #3 2002: En ny Kurosawa har våknet i øst. Den japanske regissør Kiyoshi Kurosawas thriller-mutasjoner [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Anne Gjelsviks evige øyeblikk

Filmanalyse er en akademisk disiplin, men professor Anne Gjelsvik ser likevel sin subjektive kunstopplevelse som en styrke i arbeidet. | kun utdrag

Kjønnskamp i Edens hage

Lars von Triers Antichrist konstruerer kjønnene som motpoler, og skildrer en opprivende dynamikk mellom de to hovedpersonene. Parets seksuelle dysfunksjonalitet står sentralt i filmens konflikt, som denne artikkelen vil studere med et kjønnskritisk blikk. Hvor tipper vektskålen i filmens «evaluering» av mannen og kvinnen? | kun utdrag

Å abstrahere verden inn i en ny følsomhet: Artavazd Pelesjans Inhabitants

Det er en dominerende oppfatning at film først og fremst er et historiefortellende medium. Verkene til Artavazd Pelesjan viser oss et annet potensial for filmen. De viser, med sin radikale brodd og intense uttrykkskraft, hvordan film like gjerne kan være en sanselig og perseptuell kunstform som kan anspore til en ny oppmerksomhet og følsomhet. | kun utdrag


Fra arkivet

Buñuel: Mitt siste sukk

Z #1 1984: “Jag älska gräddtårtor, den sorten som på spansk kallas pastelazo. Vid flera tilfällen [...] | kun utdrag

Hard core circus or Deep Throat on thin ice in Norway

Z #4 2000: When in the fall of 1998 bookers for two theatres in Bergen and Oslo, Norway, began to draw up bold [...] | kun utdrag

Maktens anatomi – Om Francesco Rosis filmproduksjon

Z #2 1987: Francesco Rosi er en av etterktigstidens fremste filmskapere. Han er først og fremst [...] | kun utdrag