Musikkvideo – det ypperste av norsk musikkvideo samlet på et lerret

På begynnelsen av 80-tallet hadde alle som betydde noe en mening om musikkvideoen. Brian Eno mente at musikkvideoene var utformet som de var fordi produsentene trodde publikum var dumme. David Bowie så musikkvideoen som en mulighet til å skape en helt ny musikkform som kombinerte det visuelle og det auditive. Noen fant musikkvideoene for effektfylte, mens andre syntes de var kjedelige.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 2011 Bestill nummeret

Relatert

Musikkvideoer som vil noe – norsk musikkvideo 2016

Av Atle Hunnes Isaksen

Z #3 2016: Høyt nivå preger norsk musikkvideo. Årets program i Grimstad viste både musikere og regissører som bruker mediet til å markere temaer de er opptatt av, og at bilder og musikk er en eksplosiv blanding. | kun utdrag

Musikkvideoer på vei – norsk musikkvideo 2018

Av Atle Hunnes Isaksen

Z #3 2018: Musikk og reising hører sammen, og bildene som dannes mens man er på vei, enten de man ser fare forbi eller de som skapes i eget hode, er små musikkvideoer i seg selv. | kun utdrag

Norsk musikkvideo 2012: Noe for enhver smak

Av Kristel Jensen

Z #3 2012: Både kvalitet og bredde skal dekkes i musikkvideoprogrammet i Grimstad. | kun utdrag

Fra siste Z

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Av Jon Iversen

Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982

Av Gunnar Iversen

«Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til "den nye tyske filmen". | kun utdrag

Fra politisk pamflett til klassiker

Av Ellen Lande

Katharina Blums tapte ære fra 1975 er en film som treffer som en knyttneve i magen. | kun utdrag

Fra arkivet

Jeg er nyfiken, blå. Blue Velvet

Av Einar Aarvig

Z #2 2011: I dag, 7. februar 2011, er det over ti år siden mitt forrige møte med Blue Velvet. Hadde den på VHS og så den på Cinemateket. Når jeg ser den igjen i kveld blir det for fjerde eller femte gang, tipper jeg. Men før jeg kommer så langt, tenkte jeg å dele det jeg husker, formidle hvilke minner som knytter seg til den blå fløyelen, hva som sitter igjen snaue tjue år siden vi satt i stua til mora til Arne, en alt for lys vårdag i 1992.