Musikkvideo – det ypperste av norsk musikkvideo samlet på et lerret

På begynnelsen av 80-tallet hadde alle som betydde noe en mening om musikkvideoen. Brian Eno mente at musikkvideoene var utformet som de var fordi produsentene trodde publikum var dumme. David Bowie så musikkvideoen som en mulighet til å skape en helt ny musikkform som kombinerte det visuelle og det auditive. Noen fant musikkvideoene for effektfylte, mens andre syntes de var kjedelige.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 2011 Bestill nummeret

Relatert

Musikkvideoer som vil noe – norsk musikkvideo 2016

Av Atle Hunnes Isaksen

Z #3 2016: Høyt nivå preger norsk musikkvideo. Årets program i Grimstad viste både musikere og regissører som bruker mediet til å markere temaer de er opptatt av, og at bilder og musikk er en eksplosiv blanding. | kun utdrag

Musikkvideoer på vei – norsk musikkvideo 2018

Av Atle Hunnes Isaksen

Z #3 2018: Musikk og reising hører sammen, og bildene som dannes mens man er på vei, enten de man ser fare forbi eller de som skapes i eget hode, er små musikkvideoer i seg selv. | kun utdrag

Norsk musikkvideo 2012: Noe for enhver smak

Av Kristel Jensen

Z #3 2012: Både kvalitet og bredde skal dekkes i musikkvideoprogrammet i Grimstad. | kun utdrag

Fra siste Z

Alfred Hitchcock og Bernard Herrmann: Mestere i spenning

Av Nanette Nielsen

Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen. | kun utdrag

Å se og høre landskaper: Ry Cooder møter Wim Wenders

Av Peter Larsen

Regissøren Wim Wenders og gitaristen Ry Cooder har bare samarbeidet om to spillefilmer. Den ene filmen skapte filmhistorie, den andre er stort sett glemt i dag. To filmer – og to diametralt forskjellige filmmusikalske løsninger. | kun utdrag