Musikkvideo – det ypperste av norsk musikkvideo samlet på et lerret

På begynnelsen av 80-tallet hadde alle som betydde noe en mening om musikkvideoen. Brian Eno mente at musikkvideoene var utformet som de var fordi produsentene trodde publikum var dumme. David Bowie så musikkvideoen som en mulighet til å skape en helt ny musikkform som kombinerte det visuelle og det auditive. Noen fant musikkvideoene for effektfylte, mens andre syntes de var kjedelige.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 2011 Bestill nummeret



Relatert

Musikkvideoer som vil noe – norsk musikkvideo 2016

Z #3 2016: Høyt nivå preger norsk musikkvideo. Årets program i Grimstad viste både musikere og regissører som bruker mediet til å markere temaer de er opptatt av, og at bilder og musikk er en eksplosiv blanding. | kun utdrag

Norsk musikkvideo 2012: Noe for enhver smak

Z #3 2012: Både kvalitet og bredde skal dekkes i musikkvideoprogrammet i Grimstad. | kun utdrag

Nostalgiske absurditeter – Norsk musikkvideo 2014

Z #3 2014: I krysningspunktet mellom film og musikk ligger musikkvideoen. Med cd-singelens død og strømmetjenestenes inntog, har musikkvideoer blitt enda viktigere for artister som ønsker å stikke seg ut i mengden og vise fram hvem man er.


Fra siste Z

Videovold, virkelighet og The Sultan of Splatter

For effektmesteren Tom Savini handler realisme om mer enn en overfladisk likhet med virkeligheten. | kun utdrag

Blockbusteravantgarden

Om digitale effekter i Transformers: Age of Extinction. | kun utdrag

En løsere form for indeksikalitet

– Rachel, Benjamin Button og Botox | kun utdrag


Fra arkivet

Fisken Wanda og det komiske

Z #2 1989: John Cleeses komedie En fisk ved navn Wanda er blitt en lattersuksess på kino. Artikkelforfatteren [...] | kun utdrag

«Netherlandscapes» – en åpning mot et lite lands filmhistorie

Z #1 1990: Nederlenderne har latt amerikanske filmeksperter gå løs på sin filmhistoriske arv. Resultatet er [...] | kun utdrag

Martin Asphaug: En humorist med «stil»

Z #1 1987: Martin Asphaug intervjuet av Sissel Sundby | kun utdrag