Mumlingens magi – Skrivesperre

Er klar diksjon alltid det beste? Nei, ifølge Geir Henning Hopland og resten av teamet bak novellefilmen Skrivesperre. Særlig ikke når du lager en metakomedie om den norske filmbransjen.

Hovedpersonen i Skrivesperre vinner Amandaprisen for beste manus, men sliter med å følge opp suksessen. Egentlig har han jo aldri levert noe originalt, det er i hvert fall hva han tenker selv. Er plottet et bilde på hva som er galt med norsk film? Har et par halvfortjente suksesser gitt oss vansker med å tro at vi kan lage noe nytt og originalt, og er det først og fremst på manussiden norske filmskapere sliter?

– Norsk filmbransje har blitt mer profesjonalisert, sier regissør Geir Henning Hopland. I dag havner fokus gjerne på hvordan du teknisk og fagmessig skal lage en god film. I et lite land er det begrensete ressurser og du kan ende med å bruke den største biten på teknikk og store ting, slik at det blir lite igjen til skuespillet, regien og historiene.

Etter visningen i Grimstad ble regissør Hopland intervjuet på scenen sammen med produsent Erlend Haarr Eriksson og skuespiller Vidar Magnussen, i regi av Kortfilmfestivalens faste programlederne, Einar Aarvig og Aleksander Huser. Z gir deg et sammendrag av samtalen.

Selvironisk bransjekritikk

Hvis manusproblemene i norsk filmbransje skal granskes, hvorfor ikke starte med noen typiske innvendinger? Den vanligste er kanskje etterlysningen av «sterke kvinneskikkelser». Etterlyser vi kompleksitet, må kvinner være sterke på en positiv måte, er poenget å ta kontroll? I Skrivesperre møter vi én viktig kvinnerolle, en skuespillerinne som uten skrupler utnytter andre for å lykkes i bransjen. Dette er en tradisjonsrik kvinnestereotypi og knapt nok nyskapende, men kan hun betraktes som sterk?

– Absolutt! hevder Geir Henning Hopland. Hun manipulerer jo alle de andre. Alle i Skrivesperre vil jo oppnå noe i norsk filmbransje, hun er bare litt mer bevisst enn de andre. Jeg synes det er spennende å se en kvinnerolle som er så kynisk.

Metafilm er nærmest en egen tradisjon, spesielt minst i USA. Var Hopland inspirert av for eksempel Adaptation?

– Jeg tenkte mer på Woody Allens Stardust Memories. Det er nesten en klisjé å lage film om filmbransjen i svart-hvitt, og jeg ville tråkke i den klisjeen.

Han ønsket en bransjekritikk som ikke var ondskapsfull.

– Jeg ville sparke til den norske filmbransjen, men med varme. Intensjonen var å leke seg med det som debatteres.

Mange spark går i hans egen retning, slik at humoren oppleves mest som selvironi. I filmen klager en dansk produsent over den norske trenden med adaptasjoner, men like før innspilling var Hopland var blitt en del av den selv, ved å lage en tv-serie for NRK av Johan Harstads roman Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? At hans neste prosjekt ble en leken lavbudsjettsfilm var ikke tilfeldig. Ifølge produsent Erlend Haarr Eriksson er noe av det beste ved Skrivesperre at fokus ligger på skuespill framfor teknikk.

– Jeg synes det var vellykket at Vidar og Geir Henning kunne fordype seg i spillet uten å ha for mye folk og teknikk omkring seg. Både på manus- og skuespillersiden er det subtilt og smått, og har et enormt detaljnivå. Du kan se filmen om og om igjen uten å få med deg alt.

Samarbeidspartnere

En annen ting som framheves er hovedrolleinnehaver Vidar Magnussens måte å levere replikkene på. Den gir inntrykk av at hovedkarakteren er konstant på gyngende grunn og ser seg om etter letteste utvei.

– Jeg elsker måten Vidar mumler seg gjennom filmen på. Likevel har jeg ikke noe problem med å forstå hva han sier.

Vidar Magnussen avslører at teknikken langt fra er tatt ut av lufta. Den er inspirert av regissør Geir Henning Hopland.

– Dette skulle jo være en historie basert på ekte personer, og da passet det godt å ta en snarvei. Denne regissøren har nemlig en tendens til å mumle seg gjennom det meste.

Programleder Einar Aarvig ber om en demonstrasjon, og regissør Hopland overbeviser oss. Aarvig foreslår at han kan starte en ny skole for instruksjon, og publikum ler, men er det så dumt?

– Det fine er jo, sier skuespiller Vidar Magnussen, at når regissøren sier noe og du ikke helt skjønner hva… da må du bare gjøre et eller annet. Og det kan det komme mye fint ut av.

For Hopland er samarbeidspartnerne viktig, og alle de tre på scenen er gamle venner. I tillegg var musikken så viktig at filmen neppe ville blitt til uten den norsk-australske komponisten Sven Libaek. Han er blitt 73 år, bor i Australia og jobber nå mest for symfoniorkester. Av filmmusikk i nyere tid er han mest kjent for The Life Aquatic with Steve Zissou (2004).

– En av mine forutsetninger for å lage filmen var å få spesialskrevet musikk fra ham. Jeg har likt ham veldig lenge, siden jeg jobbet i NRK og lånte alle platene hans. Libaek lagde musikk til mye B- og C-film på 1950- og 1960-tallet, og stemningen virket perfekt for historien jeg ville fortelle. Jeg var på jakt etter gladtrist musikk som kunne bære filmen.

«Den gode historien»

Egentlig er Skrivesperre 10 minutter lenger enn de 35 minuttene vi fikk se i Grimstad. Den måtte klippes ned til Kortfilmfestivalens makslengde.

– Vi løste det ved å fjerne en hel storyline, forteller produsenten. Jeg vet ikke om dere la merke til at Geir Henning står på rulleteksten som både skuespiller og regissør? Det er fordi han spiller regissør i filmen.

Skuespiller Vidar Magnussen forklarer:

– Tilleggshistorien går ut på at regissøren, som er min kompis…

– … som mumler, skyter regissør Hopland inn.

– … som mumler enda mer enn meg. Han har ikke hatt noen videre suksess i filmbransjen, fordi han sliter med å finne «den gode historien». Nå blir han interessert i det som skjer med min karakter, og snekrer et manus basert på alt som har skjedd. Dermed får han støtte til å lage denne filmen.

– … av Kalle, innskyter Hopland.

– … av Kalle Løchen. Og det slutter med at ikke bare har hovedpersonen mistet dama si, men hele livet hans blir film!

Programleder Aleksander Huser bryter inn med et stort spørsmål:

– Er den største kunsten alltid bygd på egenopplevd smerte?

Filmskaperne ser på hverandre. Ja, sier én. Nei, sier en annen. Programleder Einar Aarvig rister på hodet og fastslår at det er for mange på scenen. Hvem tar ansvar for spørsmålet? Alle nøler. Aarvig konkluderer:

– Ja, nei, vet ikke? Svaret ble mumlet vekk.

 



Relatert

Anmeldt: Norsk kort 2011

Z #3 2011: Z anmelder alle kortfilmene i årets konkurranseprogram i Grimstad. | kun utdrag

Uttalelser og priser

Z #4 2002: | kun utdrag

Årets norske kortfilmer anmeldt

Z #3 1992: Siden kortfilmfestivalen i Trondheim i 1984 har Z hvert eneste år anmeldt samtlige norske [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Nostalgiske absurditeter – Norsk musikkvideo 2014

I krysningspunktet mellom film og musikk ligger musikkvideoen. Med cd-singelens død og strømmetjenestenes inntog, har musikkvideoer blitt enda viktigere for artister som ønsker å stikke seg ut i mengden og vise fram hvem man er.

Smågodt fra hele verden – Internasjonal kortfilm 2014

Kortfilm er kanskje det mest estetisk ambisiøse og grensesprengende uttrykket innen filmmediet. Kortfilm skal på grunn av formatet, men også produksjons- og distribusjonsmodellen, åpne opp for kunstnerisk frihet og dristighet. | kun utdrag

CYRK – Filmbildet og innstillingen

I hvilken grad tematiserer man forskjellen på bildet og innstillingen i den norske filmkulturen? Med utgangspunkt i Jorunn Myklebust Syversens CYRK (2014), som ble vist under Den norske kortfilmfestivalen i Grimstad, reflekterer undertegnede over forskjellige holdninger til filmbildet og dets relasjon til den omliggende virkeligheten. | kun utdrag


Fra arkivet

Animé på hodeputa

Z #4 2013: Det japanske ordet otaku beskriver noen som er sykelig opptatt av det de er interessert i - fortrinnsvis animé og manga. Otakuene bruker all tid og penger på nerdeinteressen og kan ofte bli uglesett i samfunnet. Er otaku bare et annet ord for nerd? | kun utdrag

Det er publikum det er noe galt med!

Z #4 1984: Jeg har tenkt på det lange, men ikke våget å si det. Nå får det bære eller briste. Sannheten [...] | kun utdrag

Humanistisk mediekunnskap – massemedia i fokus

Z #4 1987: Hans Fredrik Dahl intervjues av Richard Alm | kun utdrag