6 kortfilmskapere om norsk kortfilm

Z har spurt noen av de kortfilmskaperne vi synes var mest spennende i Grimstad i år om synspunkter på norsk film og kortfilm, og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

1. Ser du noen tendenser i norsk kortfilm, ut fra filmene du så i Grimstad?
2. Hva er den største utfordringen når du selv skal lage en film?
3. Hva ser du som de største utfordringene for norsk film generelt?

HÅKON LARSSEN – regissøren av Gresshoppen.
Det er en stund siden sist jeg var i Grimstad, og jeg fikk sett litt færre filmer enn jeg hadde håpet på. Men det etterlatte hovedinntrykket fra Kortfilmfestivalen er at det egentlig ikke er så mye «nytt siden sist jeg var der selv om det var mange nye fjes å se på Hestetorvet. Det er fortsatt en salig blanding av ulike format og uttrykk, med variabel kvalitet og innhold. Og det er vel sånn det skal være. Om jeg kan se noen tendens i norsk kortfilm, så er det vel kanskje at flere filmskapere i større grad enn tidligere våger mer. Flere av filmene har et friere og autentisk formspråk, hvor den tekniske gjennomføringen ikke alltid er like avgjørende, både i positiv og negativ forstand. Det er ikke alltid like enkelt å definere hva en kortfilm egentlig er. Og kanskje det er noe av poenget med sjangeren.

2. Den første utfordringen er å skaffe midler til å lage film. Med novellefilmen var dette en lengre prosess. Tidligere kortfilmkonsulent Kalle Løchen har uttalt at Kjell Askildsen er en forfatter han av forskjellige årsaker mente ikke burde filmatiseres. Filmen min er basert på en novelle av ham. Dette var en indirekte årsak til at en produsent som tidligere var inne i prosjektet plutselig fikk kalde føtter og forsvant ut. Da mistet jeg selv litt av motet, og det tok litt tid før jeg kom i gang med en annen produsentkonstellasjon og fikk sendt inn en søknad til Norsk filminstitutt, etter først å ha fått tilskudd fra Fond for lyd og bilde. Da var jeg på forhånd klar over Løchens holdning til filmatiseringer av Askildsen. Men jeg var selv overbevist om at dette måtte bli film, og hadde ikke tenkt å gi meg før jeg fikk sjansen til å bevise det for ham. Dette ble starten på en lengre prosess med flere møter og samtaler mellom kortfilmkonsulenten og meg, hvor jeg ofte fikk «hjemmelekser» med forskjellige oppgaver jeg skulle løse til neste gang for å se om manuset og jeg som regissør hadde det som skulle til. En nyttig prosess jeg er glad for å ha vært gjennom, og som bidro til å styrke manuset og definere flere viktige ting i forhold til hvordan jeg skulle omsette det jeg hadde skrevet til film. Det resulterte heldigvis i at Løchen til slutt endret oppfatning og innvilget produksjonsmidler til filmen. All ære til ham for det!

Når produksjonsmidlene først er på plass, er den største utfordringen for meg som regissør å forsøke å ivareta en overordnet filmatisk intensjon og kunstnerisk integritet i møte med andres meninger, påvirkninger og produksjonsrelaterte utfordringer underveis i prosessen. Det er krevende å holde fokuset på riktig sted over lengre tid og samtidig forsøke å holde engasjementet oppe hos andre. Spesielt når en opererer med et lite budsjett som ikke alltid strekker til, og i tillegg har flere roller ut over regioppgaven som krever ekstra tid og energi.

I mitt filmunivers er detaljene viktige. Men i møtet med realitetene rundt en lavbudsjett filminnspilling, er det dessverre ofte detaljene som står i fare for å ryke først. Det er ikke alltid like lett å argumentere i en presset situasjon mot påstander om at «detaljene er jo ikke så viktige». Men om man gir etter for disse påvirkningene og ikke kjemper for sitt syn, står man i fare for å lage en film uten egenart og signatur. Da kan man heller overlate roret til noen andre.

3. En positiv utvikling for norsk film er at pakkefinansieringen gir noen langfilmskapere anledning til å få kontinuitet i arbeidet sitt med å lage kvalitetsfilmer som treffer et publikum og skaper en interesse for norsk film her hjemme og ute. Det er med på å heve kvaliteten på norsk film og bane vei for andre. Men å få kontinuitet i arbeidet på denne måten er foreløpig forbeholdt noen få utvalgte. Jeg håper det kan være starten på en utvikling som kan føre til at flere filmskapere vil bli gitt den samme muligheten. Kanskje det kan være en idé å etablere en tilsvarende ordning for kortere filmformater også? På den måten vil en kunne sikre tilveksten bakfra og skape kontinuitet i arbeidet for kortfilmskapere som ønsker å jobbe mot lengre formater som spillefilm, dokumentarer og tv-serier, som for mange er målet.

Jeg har derimot ikke tro på å samle norsk film til «et filmrike» med et felles opphøyd mål for hva norsk film skal være. Ingen andre kunstformer forsøker vel å gjøre det samme? Begrepet «norsk film» oppleves som utdatert, som et etterslep fra fortiden som det kanskje er på tide å frigjøre seg fra?

For å kunne dyrke fram gode talenter og lage bra filmer, bør filmskaperne og prosjektene betraktes isolert, og med det som utgangspunkt jobbe for at hver enkelt film skal kunne oppnå sitt fulle potensial. Det er viktig å løfte fram filmskaperne på deres egne premisser, og ikke forsøke å skyve dem gjennom en «trakt» hvor resultatet som kommer ut i den andre enden blir formatert og forutsigbart. Noen filmskapere/produsenter forsøker å tilpasse søknaden sin i forhold til hva de tror filmkonsulentene er ute etter eller liker. Dette undergraver prosjektets og filmskaperens integritet. Filmkonsulentene har en vanskelig oppgave når de skal velge de rette prosjektene å satse på, og jeg tror vi også i fremtiden må leve med at ikke alle filmer som får tilskudd blir innertiere som trekker et større publikum. Det er en naturlig del av det å våge å satse på noe. Det er viktig at vi ikke avskriver filmskapere som ikke lykkes umiddelbart. Ikke alle vinner gull på første forsøk. Noen trenger tid til å finne sin fortellerstemme og utvikle et formspråk. I enkelte tilfeller kan det være verdt å gi dem en sjanse til, eller to.

Til slutt ønsker jeg å slå et slag for det korte formatet. Jeg savner en nasjonal visningsarena for kortfilm og novellefilm i de mer etablerte kanalene som tv og kino. Det finnes unntak som «Kort på Ringen» og enkelte visninger av kortfilm og novellefilm på tv. Men det er ikke nok. Etter flere år i filmbransjen er det et spørsmål jeg fortsatt ofte får: «Hvor kan man se kortfilm?». På internett selvsagt. Det er likevel ikke sidestilt med å få vist filmen sin på tv eller kino, og potensielt nå ut til et større publikum. Jeg tror at det korte formatet vil kunne finne et trofast publikum i disse kanalene også, dersom en våger å satse på det over tid. Det må langsomt opp i bevisstheten til folk for at de skal kunne venne seg til å se kortere filmer. Rydd plass i statskanalen og slipp filmskaperne til, gjerne i et eget kortfilmprogram i brukbar sendetid. Det er mange bra korte filmer som fortjener et større publikum!

Jannicke Låker – regissøren av Når du leser dette
1 & 3. I forhold til det lille jeg fikk med meg (hadde vernissasje i Berlin dagen før egen film på søndag) så var det veldig ulike filmer som ble vist. Jeg er nok opptatt av de dype spørsmålene, de som forteller noe viktig. Vinnerfilmen No sex just understand er en bra, ubehagelig, humoristisk og betydningsfull liten film, uten dramaturgiske gjengangere. Selv om jeg synes at filmen Jenny hadde en fantastisk sterk åpning så tror jeg ikke helt på at taperen får vinneren. Så har du La Gran Carrera, den spanske filmen, fullstendig kompromissløs og eksperimentell som på en subtil måte setter fokus på menneskenes kollektive hukommelse – en stor film med en sylskarp svart humor som gjennomsyrer både idé og form.  Den skulle vært forfilm på Elsa Kvammes vakre dokumentar Legenes krig som vant Gullstolen dette året. For en fantastisk kombinasjon; en politisk bombe! For i kortfilm har man sjansen til å være kompromissløs og det hadde vært fint om fler filmskapere benyttet seg av denne viktige muligheten.

 2. I mine egne arbeider ønsker jeg alltid å gjøre noe som folk tror på – noe man som publikum må ta stilling til. Filmene får ikke skape passivitet, de må befinne seg nær virkeligheten og fremkalle følelsen; at dette gjelder også meg. Men den største utfordringen er å holde seg tro til innholdet. Når du leser dette skulle fortelle om en tristesse som utfolder seg i stillhet. Det handler om dagene før et menneske tar livet av seg, ikke om grunnene til hennes elendighet eller om selve selvmordet. Det var nesten smertefullt å ikke skulle bruke mer dramatiske virkemidler, men fortelle historien kun i et monotont handlingsforløp. Men det var et kick også, man må være uhyre fokusert; ingenting får være slapt og ingenting får glippe. Alt må brenne av tilstedeværelse, spill, kamera, interiør og rekvisita, lyd og lys. Alt er like viktig. Hele filmen er faktisk en test i prestasjon (ja, særlig når man ikke har mulighet til å klippe i scenene).

Nettopp ved å jobbe med denne delen av en historie, som ikke beskriver årsak eller bruker dramatikk, åpner en mulighet for å eksperimentere med form og innehold. Vi forteller om en stillstand, med et statisk kamera i en statisk tilværelse. Og her ønsker jeg også å oppnå noe annet; jeg mener og påstår at man kan fange folks oppmerksomhet gjennom stillhet, at detaljer og meninger oppstår når man tar seg tid til å se dem. Dette er en taus men inderlig protest mot konsumsamfunnet, som også er en årsak til at folk blir ulykkelige. Når vi overkonsumerer ting og inntrykk, så tømmes verdien av det vi konsumerer.  Som ved dopen Extacy, som først stimulerer og siden tømmer gledesentret i hjernen; og livet blir meningsløst.

 JAKOB RØRVIK – regissøren av My Friend Kills Time
1. Under festivalen var det mye snakk om filmer som eksisterer i brytningspunktet mellom (den tradisjonelle) forståelsen av fiksjon og det dokumentariske. Selv om det kun var et knippe filmer som virkelig nærmet seg dette området, tror jeg dette er en tendens vi vil fortsette å se mer av de neste årene. Vi kan da snakke om casting hvor karakter og person ligger nært hverandre, hvor dokumentariske bilder blir rekontekstualisert i en fiktiv ramme (eller omvendt) og prosjekter hvor man jobber med et manus som gir større rom for at «virkelighet» og iscenesettelse møtes under innspillingen.

Ellers ser jeg med glede at det er en rekke regissører som etablerer tydelige visuelle og tematiske signaturer. Jenny, Asyl og Everything Will Be Ok er noen av de filmene jeg husker best fra festivalen.

2. Det varierer fra prosjekt til prosjekt. Det er alltid et element av noe nytt, noe som for meg er ugjort, som styrer valget mitt av hva som blir det neste prosjektet og som blir definerende for hele prosessen.

I My Friend Kills Time jobbet jeg ut i fra en tematisk intensjon, men med et veldig løst manus, og innspillingen handlet mye om å finne et råstoff som jeg så kunne bearbeide videre i klippen. Det var både befriende og utfordrende. Uten et tradisjonelt narrativ i bunn fikk jeg et veldig fokus på hvordan man kan behandle tematikk i lyd, klipperytme og voice-over.

3. Vi må fortsette å skape arenaer for diskusjon rundt film og utvide det språket vi bruker til å diskutere film. Det handler om å dyrke fram en seriøs og engasjert filmkultur.

Vi må stille høyere krav både til den såkalte kommersielle og smale filmen. Jeg vil se romantiske komedier som lar seg inspirere av hvordan Woody Allen gjenoppfant sjangeren med Annie Hall eller actionfilmer som er like rike på ideer som filmene til Park Chan-wook. Norge har nå relativt sjenerøse ressurser til å lage film. Hvis vi ønsker å bli en filmnasjon som virkelig viser igjen på de store, internasjonale festivalene, må vi nå våge å lage flere filmer med uttalte kunstneriske ambisjoner og tydelige regisignaturer. 

INGVILD SØDERLIND – regissøren av Jenny
 1. Jeg fikk sett ¾ av de norske kortfilmene, og ut fra det var jeg svært fornøyd med at var at det var mange solide filmer som har noe på hjertet og prøver å berøre seeren. I disse filmene synes jeg at jeg ser en tendens til at filmene tør å være litt mer subtile i formen og ikke så «konkludert» dramaturgisk. Selv om mange av disse filmene var mer åpne, ofte med åpen slutt, følte jeg at de hadde et sterkt ønske om å nå ut og berøre seeren med sine budskap og få oss til å tenke. Jeg synes jeg ser mer tendens til realisme, men med poetisk tilsnitt.

En annen tendens i år var at mange filmer omhandlet temaer rundt innvandring til Norge og asylpolitikk. Dette var alle gode filmer med svært ulik bruk av form og sjanger for å formidle sitt budskap. Men felles for dem alle var at temaet ble omhandlet fra et humanistisk ståsted og på en kompleks måte. Det at det i alle disse filmene var de som kommer «utenfra» selv som er hovedkarakterene i filmene, og vi ser Norge og nordmenn gjennom deres øyne, var fint.

2. Jeg prøver alt jeg kan å nå fram til seeren, men samtidig ikke å være for opptatt av å forklare. Jeg vil prøve å «gi» seeren en stemning og en følelse og mitt høyeste ønske er å berøre. Jeg prøver å lage filmer som er subtile og litt spennende i formen hvor det ofte er bilder og ikke ord som forteller historien. Den største utfordringen da er å vite hva seeren får med seg. Jeg er opptatt av mennesker – og skildringer av dem. I prosessen fram mot en film er det utfordrende å ikke prøve å forenkle en karakter, for at den skal passe inn i historien. For vi mennesker gjør rare og uventede ting som ikke nødvendigvis «passer in i historien».

3. (NB. Jeg snakker her bare om fiksjonsfilm – dette gjelder ikke dokumentar). Jeg synes fortsatt at det er for få komplekse kvinnelige hovedkarakterer i norsk film. Men det positive er at vi nå har mange bunnsolide kvinnelige regissører. Anne i Jørgen + Anne = sant var en nydelig heltinne og Limbo var også en etterlengtet dvelende film hvor jeg ble rørt av Line Verndals karakterspill. Så en utfordring nå er å lage enda flere filmer hvor kvinnene bærer handlingen. Ellers synes jeg det lages en overvekt av filmer som bare er ment for å underholde, og at vår største utfordringer framover blir å skape filmer med alvor som tar opp sosiale og politiske spørsmål på måter som er interessant for seeren. Og så er det synd at man så sjelden ser personer som ikke har etnisk norsk bakgrunn i norsk film uten at filmen handler om det. Vi må la det flerkulturelle vises på film, uten å gjøre noe poeng ut av det.

KAVEH TEHRANI – regissøren av 1994
1. Dessverre fikk jeg ikke sett alle konkurranseprogrammene i Grimstad, og synes følgelig det er vanskelig å si noe om trender. Etter min mening viser Grimstad kanskje litt mye film? Programmene favner veldig vidt, også innad i bolkene. En strammere utvelgelse og kuratering ville kanskje gjort festivalen i stand til å sterkere definere både festivalens profil og trender i norsk kortfilm. Festivalen bekrefter bare det vi allerede vet, at det lages veldig mye kortfilm. Det er for så vidt også interessant at Högskolan för fotografi och film i Gøteborg tok enda en Gullstol i år. Selv om Kompisar, Sirkus og No Sex Just Understand er ulike filmer har de en nærhet til gjenkjennelige, kontemporære situasjoner man sjelden ser skildret på film. Disse filmene fungerer som en påminnelse om hva vi skal lage film om og hvordan. Det spørsmålet føler jeg at en del av regissørene bak filmene i Grimstad ikke har tatt inn over seg.

2. Å lage film er krevende, og en oppgave man bør gå til med ydmykhet. Jeg tror at det å ha nerver er viktig for det endelig resultatet. Det skal være ubehagelig å sammen jobbe seg gjennom materialet. Som en førstefilm var 1994 et ganske stort prosjekt.

Det var vanskelig å i forkant definere hvordan vi skulle nå det endelige resultatet. Det ble derfor viktig å ha en åpen prosess. I første omgang med manus, hvor skuespillerne og jeg vurderte innhold og situasjoner, siden på innspilling, hvor vi filmet veldig mye materiale, variasjoner og også improviserte rundt de allerede skrevne scenene, og til slutt i klippen, hvor nesten 55 timer materiale ble til 29 minutter. Et manus er bare en skisse, filmen lager man sammen. Spesielt Aziz Khatari (som Dariush), Nahid Ruhi (som hans kone Nasi) og klipper Christian Siebenherz har lagt ned en formidabel innsats, i tillegg til et stort antall mennesker som virkelig har dyrket dette prosjektet. Som regissør ser jeg nå at det å legge til rette for dette arbeidet, og skape en ramme rundt det er en av mine viktigste funksjoner.

Vi valgte å kalle filmen en mockumentary fordi den så tydelig plagierer, eller er en pastisj, inspirert av sedvanlige dokumentarportretter. Det har vært viktig for oss å tydeliggjøre at dette er en fiksjon, men utover det er jeg aller mest opptatt av at filmen problematiserer hva som er «sant» eller presenteres som «sant» og hva som er «fiksjon» ved å legge seg så tett opptil en etablert dokumentarsjanger som mulig. At vi har kalt det en «mock» er sekundært. Det essensielle er at filmen ser ut som en dokumentar (og derfor aksepteres som «sann», et vitnesbyrd eller vektig), mens den faktisk er skrevet, iscenesatt og spilt.

3. Det er veldig mye diskusjon rundt norsk film som baserer seg på hvor mange filmer vi lager, priser vi vinner på festivaler, spekulasjoner rundt hvorvidt det går like bra, bedre eller dårligere enn før og så videre. Jeg mener det viktigste for oss i Norge i dag er å dyrke en sterkere filmkultur gjennom å se mer film (få partoutkortet for filmarbeiderne tilbake!), snakke mer om film, www.montages.no er et veldig bra initiativ, og generelt dyrke og ha en mer åpen og konstruktiv holdning og debatt rundt film. Vi er et lite land og en liten bransje, men vi (kanskje nordmenn generelt?) har en tendens til å ta kritikk altfor personlig. Vi er heller ikke så flinke til å løfte i flokk, og vi må bli flinkere på kanonisering, og la de som allerede har prestert få rom og tid til å utvikle seg. I det store og hele synes jeg det lages mye bra film i Norge, men savner egenart og regissører som har nærhet til stoffet sitt. Det finnes selvsagt også hederlige unntak fra dette.

JØRN UTKILEN – regissøren av Asyl
1. Jeg følte vel egentlig ikke at det var noen spesielle trender å se … Som alltid følte jeg at det er mye jeg liker med norske korte filmer og at det er skapt mye interessant som jeg gjerne skulle ha sett uttrykt i lengre format. Det eneste som slo meg under festivalen var muligens at de filmene jeg så, som jeg likte best, var laget av norske nåtids og fortids utenlandsfarende filmskapere.

2. Min største utfordring har alltid vært å finne mennesker – produsenter og pengeutdelere – som er interessert nok i det jeg gjør til at de er villig til å bruke tid og penger på prosjektene jeg har. I forhold til Norge har det kanskje vært spesielt utfordrende at jeg kommer ‘utenfra’ og ikke var medlem i «Filmklubb Norge». Det virker som det er en opplevelse mange utenlandsfarere har hatt. Men som min tipp tipp tipp oldemor sa engang, man får det man fortjener.

3. Lille-land og IKEA syndromet. En generell følelse av at det er mye fint, funksjonelt og velgjort, men litt mangel på sjel. Folk i Norge virker veldig flinke til å gjøre alle mulige ting. Alt er veldig rent, ryddig og ordentlig. Virker som (alt)for mange er veldig opptatt av å vise at de kan. Lage fine overflater. Og så glemmer de at det er det som er under overflaten som er interessant. Så litt mer undersider hadde vært storartet.



Relatert

Fem kortfilmskapere om norsk kortfilm

Siste Z: Z har snakket med fem av årets mest spennende kortfilmskapere fra Kortfilmfestivalen i Grimstad. Les hva Emil Trier, Emilie Blichfeldt, Sara Eliassen, FALCK og Marius Myrmel tenker om norsk kortfilm av i dag. | kun utdrag

6 kortfilmskapere om norsk films framtid

Z #3 2009: Z har spurt 6 kortfilmskapere om norsk films framtid: 1. Hva mener du er utfordringene til norsk [...] | kun utdrag

Norsk kortfilm – anmeldt

Siste Z: Tradisjonen tro har Z-redaksjonen anmeldt alle norske kortfilmer fra årets kortfilmfestival i Grimstad. | kun utdrag


Fra siste Z

Nostalgiske absurditeter – Norsk musikkvideo 2014

I krysningspunktet mellom film og musikk ligger musikkvideoen. Med cd-singelens død og strømmetjenestenes inntog, har musikkvideoer blitt enda viktigere for artister som ønsker å stikke seg ut i mengden og vise fram hvem man er.

Smågodt fra hele verden – Internasjonal kortfilm 2014

Kortfilm er kanskje det mest estetisk ambisiøse og grensesprengende uttrykket innen filmmediet. Kortfilm skal på grunn av formatet, men også produksjons- og distribusjonsmodellen, åpne opp for kunstnerisk frihet og dristighet. | kun utdrag

CYRK – Filmbildet og innstillingen

I hvilken grad tematiserer man forskjellen på bildet og innstillingen i den norske filmkulturen? Med utgangspunkt i Jorunn Myklebust Syversens CYRK (2014), som ble vist under Den norske kortfilmfestivalen i Grimstad, reflekterer undertegnede over forskjellige holdninger til filmbildet og dets relasjon til den omliggende virkeligheten. | kun utdrag


Fra arkivet

Sjølvsikker og sjølvironisk Sabu

Z #4 1998: Hiroyuki Tanaka med kunstnarnamnet Sabu er det nye filmtalentet frå Japan. I sumar gjesta han Den [...] | kun utdrag

X

Z #1 1984: Oddvar Einarson intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag

Pulverisert av lyset – om Egil Haraldsens filmplakater

Z #2 2002: Det måtte begynne med et spørsmål. "Men hva er egentlig en filmplakat?" | kun utdrag