Noe med kultur. Om vitsen med film og meningen med livet.

«The time has come,» the Walrus said, «To talk of many things:
Of shoes–and ships–and sealing-wax–Of cabbages–and kings–
And why the sea is boiling hot– And whether pigs have wings.»
Lewis Carrol, Through the Looking-Glass

Hvorfor skal smale filmer fra Japan, England eller Italia vises i Norge? Hvorfor bør norske regissører også få lage filmer som antageligvis ikke vil nå ut til et stort publikum? Z prøver å diskutere verdien av film og kultur, og forholdet til markedskreftene. Det er ikke lett.

Hvorfor bør folk kjenne sin besøkelsestid og gå og se den sørkoreanske feelgood underholdningsfilmen Castaway on the Moon mens de har sjansen til det, eller unne seg den japanske filmen Briller på dvd? Hvilken verdi hadde egentlig Sara Johnsens Vinterkyss?

Hm … Nesten alle er enige om kultur er viktig. Men det virker som om ingen helt kan forklare hvorfor kultur er viktig. Det blir samtidig sett på som et slags «krydder» i tilværelsen, eller som noe vi kan smykke oss med. Jeg vet ikke helt når det skjedde, men jeg har plutselig innsett at jeg lever i «Verden Inc.», en bedrift med mange store underorganisasjoner.  Formålet: å gå med profitt. Men hvordan skal det å være menneske lønne seg, egentlig?

Markedet konkurrerer for å gi oss det vi selv vil ha, til best mulige priser. Flott. De gir oss de filmene vi vil se.  Supert. At de kanskje også skaper behov hos oss som vi må bruke masse penger på å fylle er en annen ting, er det ikke?  (Og at fleste av oss tydeligvis etterspør høyere lyd under reklamepausene på tv forblir et av verdens små mystiske undere for meg.)

I et samfunn der alt skal gå med overskudd, produsere økonomisk vekst (til og med psykiatriske institusjoner og sykehus skal gå med økonomisk overskudd og ingen ser det absurde ved dette), blir det på et vis håpløst å argumentere for verdien av å skape kulturuttrykk som helt klart ikke kan gå med økonomisk overskudd. Filmer som kanskje ikke så mange vil se. Og å hevde at de allikevel er verdifulle for hele samfunnet. Men det er de. Og det blir ekstra vanskelig å dra fram gode eksempler. For det handler ikke om en enkelt film: Det handler om mange.

Det er på en måte selvinnlysende at livskvalitet er viktig. Det er bare slik at profitt allikevel på et mystisk vis trumfer alle andre kort, også livskvalitet. Hvor rasjonell en slik tankegang egentlig er, er blitt himla vanskelig å diskutere, siden det nå er dette som blir regnet som rasjonell tankegang. Et lite Catch 22. (for å nå fram må du egentlig argumentere for hvor profittskapende og økonomisk det er å ikke alltid tenke profittskapende og økonomisk).

Hvordan gi ordet verdifullt tilbake en betydning som rommer noe annet enn økonomisk vinning og vekst? Det kan være lønnsomt for et samfunn å opparbeide seg kunnskap, uten at den umiddelbart (eller noensinne) bidrar til økonomisk vekst. Det kan være lønnsomt for et samfunn å få møtt andre tankeformer og ideer. Både i forhold til kvantefysikk, rasjonalitet, og lek med tanker og tanke- og følelsesmuligheter. Fiksjoner.  Kreativitet og rasjonalitet vokser ikke på trær og kan sankes, samfunnet må skape grobunn for dem selv.

Filmer som En andalusisk hund og Til siste åndedrag var kanskje ikke så salgbare da de hadde premiere. Den italienske neorealismeklassikeren Sykkeltyvene var en film det italienske samtidige publikumet definitivt ikke ville se. Og for andre enn oss med filmhistorisk interesse kan de kanskje oppleves som avleggs. Men filmestetisk har de hatt stor betydning, også for senere populærkulturelle filmer. Det som i samtiden kan bli ansett som elitistisk og finkulturelt – og lite salgbart – kan forandre det vi senere får i populærkulturen.  Og det som blir ansett som populært og salgbart kan forandre seg etter de inntrykkene vi får. Og vi trenger nye, og annerledes inntrykk.

Og vi trenger ikke bare filmer som skal endre filmhistorien, eller bli klassikere, men et spenn i de filmopplevelsene og kulturelle uttrykkene som omgir oss daglig. Akkurat som vi trenger noe annet enn tabloide nyhetsframstillinger, som jo er de som selger.

Det er ikke alltid så mye som skal til. Felles for mange av de filmene (og tv-seriene) jeg selv elsker er at de viser hvordan små ting kan ha betydning. Sommerfugleffekten i kaosteorien. Og viser hvordan vi alle påvirker hverandre, om vi liker det eller ikke. Om hvordan små hendelser kan ha store ringvirkninger. Tanker og tankeformer (som å tenke ut fra bedriftsøkonomi som den store helheten) – med sine muligheter og begrensinger – sprer seg. Av og til ultrakjapt – og umerkelig. Og former oss, enten vi vil eller ikke. Og små alternative fortellinger kan bidra til å trekke oss i litt andre retninger.

Jeg tror faktisk egentlig ikke at meningen med livet er at det skal lønne seg. Da tror jeg heller at riktig svar på meningen med livet er 42. Og at vi rett og slett stiller feil spørsmål.



Din kommentar


Relatert

Film og intertekstualitet

Z #3 1992: Hva har Wild at Heart med vår egen identitet å gjøre? Og på hvilken måte er Zelig preget av "kollektive tankeformer"? Artikkelforfatteren bruker intertekstualitetsbegrepet til å belyse forholdet mellom språket, teksten og kulturen, og til å si noe om hvordan vår identitet formes av og er med på å forme kulturelle ytringer. | kun utdrag

Film og virkelighet

Z #4 1990: Film er en del av vår erfaringsverden og en del av vårt minne, fastslår artikkelforfatteren. Dermed må vi forholde oss til film, fiksjon eller dokumentar, som en del av virkeligheten. Vår opplevelse av virkeligheten er alltid farget av tidligere erfaringer. Slik vil også den erfaring tilskueren bringer med seg til en film være avgjørende for hvordan hun oppfatter filmen. Kanskje kan disse synspunktene føre debatten om filmens påstått farlige virkninger inn i et nytt og mer konstruktivt spor? | kun utdrag

Film og virkelighet

Z #4 2008: Det vi kaller virkelighet er en viss relasjon mellom de opplevelsene og de minnene som omgir oss samtidig.Marcel Proust


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Homo à la Hollywood

Z #2 1985: En omtale av Vito Russos bok: «The Celluloid Closet. Homosexuality in the Movies» [...] | kun utdrag

Right fuckin’ eejit – Roddy Doyles Barrytown-trilogi fra bok til film

Z #1 1997: Irske varianter av eder og forbannelser er sentrale både i Roddy Doyles Barrytown-trilogi – [...] | kun utdrag

Den norske filmen

Z #1 1993: Z feirer ti-års jubileum og slår til med en enquete som skal sette søkelyset på norsk film i de [...] | kun utdrag