Derfor er vi hekta på Lynch – norske filmfolks bekjennelser

David Lynch er kanskje den regissøren i dag som vekker den sterkeste hengivenheten hos filmelskere. Samtidig er det få filmkunstnere som rommer så mange forskjellige opplevelser og innfallsvinkler. For å få belyst fenomenet Lynch fra mange forskjellige kanter, har Z stilt fire spørsmål til et knippe norske filmpersonligheter for å fravriste dem deres helt egne personlige erfaringer.

Spørsmålene var:

1. Hva er det som først og fremst gjør Lynch unik som filmskaper?
2. Beskriv inntrykket av ditt første møte med en Lynch-film.
3. Hvilke(n) Lynch-scene(r) har virket sterkest på deg og hvorfor?
4. Hvilken filmkarakter hos Lynch ligner mest på deg selv og hvorfor?

ANNE HOFF, filmkritiker NRK

1. David Lynch er langt ifra den eneste regissøren som bruker sin egen drømmeverden og vår kollektive underbevissthet som kreativ kilde. Men når han vever dette sammen med filmhistoriske sitater, popkulturelle klisjeer, amerikansk mytologi, en nytolkning av den særegne amerikanske gotiske fortelling, en ekstraordinær atmosfære og et lyd- og bildespråk som både er ekspressivt og sensuelt, blir resultatet et «Lynchsk» univers som ikke ligner noe annet. Lynch har også en sjelden evne til å skildre grenselandskap, i form av moderne, surrealistiske filmeventyr: Fulle av symboler, tvetydigheter, speilbilder og møter mellom overflaten og det fortrengte, der hovedpersonene legger ut på reiser i en vakker og grotesk underverden og forvandles til mørkere utgaver av seg selv.

2. Min første Lynch-film var Elefantmannen, men den første gjennomrystende opplevelsen av det «Lynchske» univers kom med Blue Velvet, som utforsket uhyggen bak velpleide fasader på en helt ny måte. «Ting er ikke det de ser ut til å være», erklærte Lynch, og viste oss en vrengt verden befolket av mennesker med farlig begjær, dobbelt bunn og mørke hemmeligheter. Og det føltes som om døren åpnet seg til et helt nytt kreativt filmrom der vi fikk adgang til en dimensjon vi ellers ikke kan, eller bør, ferdes i – men som vi aldri ønsker å forlate.

3. Sterkeste Lynch-scener: Twin Peaks-episoden der Bob kommer krypende opp bak sofaen. Lost Highway-scenen der Bill Pullman-karakteren Fred møter den bisarre Mystery Man, som påstår at han i selvsamme øyeblikk befinner seg hjemme hos Fred – «fordi du inviterte meg inn». Begge oppsummerer mye av den særegne uhyggen hos Lynch, følelsen av å bli trukket inn i et landskap der logikk, grenser og identiteter går i oppløsning og marerittene kan materialisere seg. Jeg elsker også den foruroligende, suggererende, lengselsfulle noir-skjønnheten i Lynchs nattklubbscener: fra Dorothys opptreden i Blue Velvet til Club Silencio i Mulholland Drive. Og jeg fascineres av Lynchs tvetydige forhold til voyeurismen, som balanserer mellom nytelse og skam – det siste når Elefantmannen fortvilet roper mot den victorianske mobben: «Jeg er ikke et monster, jeg er et menneske!»

4. Lynch-karakteren som ligner mest på meg selv er Donna i tv-serien Twin Peaks. I Lynchs eksentriske typegalleri fremstår hun som en av de få «normale» – en tilsynelatende vanlig skolejente som trekkes inn i tragedien når bestevenninnen Laura Palmer blir drept. Samtidig er ikke Donna så naiv og uskyldig som andre «skikkelige» jenter i Lynch-universet, som Sandy i Blue Velvet eller Lula i Wild at Heart. Donna har en dragning mot spenning og mysterier, hun liker å leke detektiv, og i Laura Palmer hadde hun en venninne som tillot henne å leke med ilden på forholdsvis trygg avstand. Hennes posisjon på terskelen mellom lys og mørke er både utsatt og interessant, for som vi vet: Hos Lynch er det bare et steinkast fra hverdagslighet til ondskapens nattsvarte avgrunn.

LARS OLE KRISTIANSEN – filmviter og redaksjonsmedlem i Montages

1. Det er et vanskelig spørsmål, for det er mye hos Lynch som gjør ham usammenlignbar. Han er jo en genuint sanselig filmskaper som formelig tyller tilskueren inn i voldsomme stemninger; alt er gjennomtrukket av en nesten skjelvende mystikk. Ingenting føles tilfeldig, men filmene er aldri fikse konstruksjoner – tvert imot føles de intuitive og levende. Noen tilskriver Lynch veldig mye substans og gnur på spoleknappen for å finkjemme hver eneste avkrok av labyrintene hans; den blå lampeskjermen eller mønsteret i tapetet blir gjenstand for omstendelig analyse. Det er selvfølgelig bare morsomt, men rent personlig synes jeg dette aspektet er det minst fascinerende ved David Lynch. Først og fremst skaper han umiddelbar kunst som drar oss langt inn i en verden som både ligner og er vidt forskjellig fra vår egen. En typisk Lynch-film er både realistisk og surrealistisk. Den er skummel og hard, men samtidig vakker og myk; beskt humoristisk og søtladent melodramatisk. Han kombinerer ulike sjangre og leker seg med tid og rom på kompromissløs manér. Det erotiske er ofte et sterkt motiv og skildres som noe forførende vakkert, men også bekmørkt, nesten monstrøst. Lynch har en helt unik evne til å kombinere ulike, ofte kontrasterende elementer og uttrykk for å skape én overhengende stemning eller følelse, uten at det på noe tidspunkt føles kalkulert eller tvungent. På den måten minner han mye om en god gammeldags maler.

2. Mitt første møte med David Lynch var egentlig Blue Velvet på SVT2 i trettenårsalderen, men jeg gikk glipp av anslaget og var nok uansett litt for ung. Twin Peaks ble min avgjørende Lynch-opplevelse. Det var juleferie på videregående og jeg byttet noe møl jeg fikk under treet til boksen med første sesong. Resultatet ble den beste romjula jeg kan huske å ha hatt. Fortekstene med Badalamentis musikk hypnotiserte fra første sekund og jeg pløyet meg igjennom alle episodene på under to dager, som om det skulle vært et narkotikum. I ettertid har jeg forøvrig sett sesongen elleve ganger til. Den vindskeive humoren, de besnærende karakterene, den intenst uhyggelige tømmerestetikken, alt snakket om kaffe og smultringer… øyne og ører støvsuget disse inntrykkene. Den konstante og gnagende følelsen av at noe fælt ulmet bak hvert eneste ansikt, hver eneste dør – i skogen, under jorden – bidro sterkt til å gjøre selve krimfortellingen uhyre spennende. Jeg har lurt på mye mellom himmel og jord, men gudene skal vite at jeg sjeldent har vært like sulten på et svar som da jeg ville finne ut av hvem som drepte Laura Palmer.

3. Rent fysisk er det liten tvil om at Bobs entré mot slutten av pilotepisoden til Twin Peaks har virket sterkest. Jeg har aldri hoppet så høyt i sofaen, hverken før eller siden. På dette tidspunktet i livet var jeg brennmerket av både The Shining og Nattsvermeren og trodde jeg hadde kommet over den kneika der – nå kunne ingenting skremme meg. Men Bob gav meg regelrett hjertebank og dårlig nattesøvn på kjøpet. Slutten på Twin Peaks: Fire Walk with Me har beveget meg mest. Når Laura Palmer, Dale Cooper og The Man From Another Place samles i The Red Room og Palmer strigråter mens engelen daler ned og velsigner henne. Synthtonene alene skaper meterlang gåsehud, og jeg blir alltid voldsomt rørt uten at jeg helt skjønner hvorfor. Det er både veldig forløsende og forvirrende på en og samme tid. I det hele tatt er Fire Walk with Me en sørgelig undervurdert film. Det første møtet mellom Frank og Dorothy i Blue Velvet må også nevnes. Det er rett og slett en av historiens ti beste filmscener. Så fordømt opphissende og likevel kvalmende avskyelig. Man får lyst til å hoppe i dusjen og spyle av seg den dårlige samvittigheten – så god er Lynch på å skape en snuskete voyeuristisk tilskuerposisjon.

4. I grunnen ligner vel ingen på meg selv – Lynch opererer jo ikke akkurat med realistiske typer. Men jeg kan kjenne meg igjen i Donna fra Twin Peaks, fordi hun alltid er bekymret og har et veldig nært forhold til foreldrene sine. Jeg skulle ønske jeg kunne svart Audrey Horne, fordi hun er verdens kuleste, og er glad jeg slipper å svare John Merrick (Elefantmannen).

JAN LANGLO, Cinematekleder, Cinemateket i Oslo

1. Lynch er unik i måten han har brutt ned noen av grensene mellom underholdningsfilmen og den eksperimentelle filmen. På et opplevelsesnivå handler det om hvordan han forfører deg og lokker deg med inn i en smektende vakker, drømmeaktig verden, for så å åpne lokket og la alskens demoner og krypdyr kravle ut. Man snakker litt upresist om at filmene til Lynch følger «drømmenes logikk» (har drømmer egentlig en logikk?), og det handler dels om at han gjenskaper noe av den samme panikkartede angsten vi kjenner fra mareritt hvor vi føler vi mister all kontroll, og dels at han prøver å skape rom eller soner der normale fysiske lover opphører. Påstanden, hvis vi kan si det slik, i filmene hans er at vår kjente, fysiske virkelighet bare er en fasade, og at vi gjennom sprekker og hulrom i denne fasaden kan få tilgang til en mer grunnleggende, bakenforliggende virkelighet hvor innestengte fobier og ulike former for seksuelle begjær og traumer får fritt spillerom, og den våkne, rasjonelle logikken ikke lenger fungerer. Samtidig klarer han å være konkret; han gjør det ikke til en graut av obskur mystisisme – elementene er alltid tydelige og klare, selv om du ikke alltid klarer å sette dem sammen i rasjonelle årsakssammenhenger. Filmspråket til Lynch er også ekstremt effektivt, direkte og umiddelbart, og stort sett fritt for dramatiske dødpunkter eller kjedsommelige transportetapper. (The Straight Story, som på overflaten er en eneste lang transportetappe, er jo sånn sett bare et vidunderlig unntak som bekrefter regelen.)

En annen ting er lyd, og måten Lynch utvider det filmatiske rommet gjennom lyden på. Den karakteristiske og typisk «Lynchske» følelsen av en ulmende uro og dirrende dissonans skapt av droneaktige lyder i bakgrunnen, avbrutt av plutselige svuuuussjjj-lyder i sceneskifter, har blitt et signaturtrekk som mange har prøvd, men ingen helt har klart å kopiere. Musikkbruken er også viktig, og en fullkomment integrert del av filmene og opplevelsen av dem. Dette gjelder både den kreative bruken av eksisterende musikk (av kjente og ukjente artister), og bruken av originalmusikk han har laget selv og sammen med Angelo Badalamenti. Det er få filmskapere før og etter som kan konkurrere med Lynch i effektiv og ekstremt forførende bruk av musikk på film.

2. Mitt første møte var Elefantmannen på leievideo på 80-tallet, som sammen med Rumble Fish, Midnight Express, Marias elskere og andre kvalitetsfilmer som den lokale videosjappa på Stranda ved en rein feiltakelse måtte ha tatt inn, la grunnlaget for en gryende filminteresse. Filmen slo an alle de sentimentale strengene den skulle, og var samtidig en visuell øyeåpner for en som hadde vokst opp på en diett av Savage Island, Bud Spencer og Piraya II.

3. Heller enn noen enkeltscene, er det øyeblikkene hvor kombinasjonen av bilder og musikk har fått det til å gå kaldt nedover ryggen, eller fått meg til å ville stå i kinosetet med armene i været, som har festet seg mest. Roy Orbisons «In Dreams» i Blue Velvet, den vakre sangen som forsterker det psykopatiske i Dennis Hoppers figur på en fantastisk måte. «Falling» i Twin Peaks. David Bowie i åpningen, og Rammstein seinere, i Lost Highway. Den spanske versjonen av «Crying» i Mulholland Drive.

4. Som blåøyd gutt fra bygda var jeg vel en slags Kyle MacLachlan i Blue Velvet som prøvde å bli like kul som Nicholas Cage i Wild at Heart, men endte opp et eller annet sted i nærheten av Bill Pullman i Lost Highway. Forbildet er uansett cowboyen i Mulholland Drive.

PÅL SLETAUNE, regissør:

 1. Lynch er unik fordi han har en grunnleggende annerledes holdning til å lage film enn sine kollegaer. Med sin bakgrunn som maler har han en forståelse og bevissthet om at han lager illusjoner, og derfor ikke trenger å følge regler og lover som de fleste andre filmfortellere underlegger seg. Den eneste virkeligheten han trenger å forholde seg til er den som oppstår innenfor verket.

2. Det første møtet med Lynch var ikke så vellykket: Blue Velvet når den kom – jeg skjønte ikke stilen, avviste den kategorisk som overdrevet og maniert. (Øret i gresset tenkte jeg var et platt Buñuel-sitat.) Men jeg så den om igjen to år senere, og da satt den. (Øret i gresset – elsket det som seg selv og som subtilt og avansert Buñuel-sitat!)

3. Sterkeste Lynch-scener: Det som er spesielt med Lynch er jo at det er så mange scener som sitter, som har tatt plass i ditt eget fantasirom. Men skal jeg nevne en, må det være scenen i Lost Highway hvor hovedpersonen inne i fengselscellen har blitt en annen. Totalt skremmende og totalt åpnende: Lynch gjør det alle (de fleste) som vil lage kunst ønsker: å forene det uforenlige.

4. Lynch-karakteren som ligner mest på meg selv er dessverre: Gangsteren fra Lost Highway som blir gal av irritasjon over at en bil ligger for tett bak ham på veien. Han stopper sin egen Rolls Royce, går ut og trekker sjåføren fra bilen bak ut gjennom det halvåpne vinduet. Skulle gjerne gjort det selv med folk som ligger for tett.

BRITT SØRENSEN, filmkritiker BT

1. Bortsett fra hans oppleste og vedtatte evne til å skape drømmeaktig, surrealistisk, forvirrende og vakker billedkunst, vil jeg si det som gjør Lynch unik er mørket og dybden. Evnen til å visualisere mareritt så vel som skjønnhet. Evnen til å skape sitt helt eget univers. Og uforutsigbarheten, mangfoldet, at han lager så vidt forskjellige filmer – fra det sykt innfløkte man får hodepine av, via det intenst medrivende og visuelt fascinerende, til det enkle, rene, ydmyke.

2. Første møte: Kjenningsmelodien og vignetten til «Twin Peaks» klinger jo i hodet for all evighet. Men det gjelder nesten ikke. Mitt ordentlige første møte med ham var Elefantmannen. Jeg var skeptisk, syntes den så tung og dyster ut, til å miste matlysten av en sølle torsdagskveld. Og så bare revnet jeg innvendig etter ca. fem minutter. Gråt og gråt.

3. Sterkeste Lynch-scener: Sant å si er Lynch for meg det Proust er for litterater – et referansepunkt alle snakker om, uten nødvendigvis å ha lest alt av. Jeg har skammelige huller i min Lynch-filmografi, så vel som i hukommelsen. Men det renner meg i hu en scene fra Mulholland Drive, den hvor Rita og Betty finner Diane Selwyns halvråtne lik. I min hukommelse drives den frem via et flakkende, undersøkende kamera, utenfra og inn i leiligheten, gjengitt akkurat slik man opplever et eskalerende mareritt. Jeg får frysninger av å tenke på den scenen. Eller kanskje er det bare noe jeg faktisk har drømt?

4. Lynch-karakteren som ligner mest på meg selv er Alvin Straight i The Straight Story. Akkurat den rollefiguren er jo ikke skapt i Lynchs sitt hode, da. Men også jeg er stivbeint og sta, og har ikke bil, så en plenklipper ville passet meg utmerket. Dessuten er jeg i en alder der man med større dybde begynner å rydde opp rundt seg, for å ha minst mulig liggende usagt og uoppgjort den dagen hjertet stopper.

YNGVE SÆTHER, produsent Motlys

1. David Lynch har i mine øyne laget en perfekt film (Blue Velvet), en oppsiktsvekkende debut (Eraserhead), en overvurdert Gullpalmevinner (Wild at Heart), en delvis genial film (Mulholland Drive) og en banebrytende tv-serie (Twin Peaks).

Det som skiller Lynch fra hopen er hans barnlige og åpenlyse fascinasjon for det makabre. Han er som barnet som med like store deler dedikasjon og undring parterer et levende insekt og fryder seg over hvordan de ulike kroppsdelene fortsetter å leve også etter at de er fjernet fra den øvrige kroppen. Det er ikke skadefryd eller ondskapsfulle barnestreker vi er vitne til, men en oppriktig nysgjerrighet.

Og det er denne undringen han tar med seg når han beveger seg inn i miljøer og karakterer. Han sitter der med skalpellen sin og titter under lag på lag med overflate og klisjeer. I sine beste stunder kommer han helt under huden. Og det er ikke ekkelt, men pirrende og nervøst lattervekkende!

2. Vi hadde fått tak i Eraserhead til Trondheim Filmklubb. Det må ha vært første gangen den ble vist på kino i Norge. Vi snakker 80-tallet. Av en eller annen grunn fikk ikke maskinisten til å få noe større enn et frimerkebilde på lerretet, men det føltes som om det var mer enn nok. Møtet med filmen var forstyrrende. Det var litt som å se Sex Pistols og få spyttklyser i trynet. Eller kanskje mer Einstürzende Neubauten. Nakent, insisterende, innimellom enerverende. Men det var noe der som ikke kunne avfeies.

3. Åpningen av Blue Velvet, det hvite stakittgjerdet, brannbilen i slow motion, vannslangen som krøller seg, mannen som får hjerteattakk, kameraet som går ned i gresset, ned til det avkappede øret (fritt etter hukommelsen). Småbyidyllen som sprekker. Med den påfølgende replikken «It’s a strange world» (som sikkert kom et godt stykke senere i filmen – jeg har ikke sett den igjen). Jeg husker det som om vi alle i min omgangskrets sto med ett bein godt plantet i punkens tregrepsestetikk, og det andre forsiktig prøvende i postmodernismen. Blue Velvet gikk inn i denne overgangstiden og definerte den nye tidsånden. Det var både litt deilig og litt smertefullt. For noe gikk tapt. Ja, det gjorde det så definitivt. Men vi må jo videre.

4. Dale Cooper er den som ligner mest på meg. Han er nysgjerrig og høflig og snill. I hvert fall tilsynelatende. Bortsett fra at jeg ikke liker kaffe.

ESKIL VOGT, manusforfatter, regissør

1. Lynchs unikhet har å gjøre med et fokus på atmosfære, situasjon og det auditive/visuelle framfor plott. Med at Lynch strukturerer ut fra det sykliske og drømmende snarere enn det lineære og logiske – frigjort fra realisme eller naturalisme. Men selv mens han fjerner seg fra vår ytre virkelighet, knytter han bånd til noe annet i oss. Klisjeen om det unheimliche kommer til sin rett her: Det velkjente blir ukjent og truende hos Lynch. Vi møter det ukjente i oss selv.

Men dette får filmene hans til å høres abstrakte, formalistiske og ubehagelige ut – og det er bare en del av sannheten. De er også radikalt kunstneriske, kompromissløse i sitt uttrykk og tematikk, men samtidig nesten alltid sjenerøse og inviterende. Kanskje dette er det aller mest unike ved Lynch? For å si det litt unyansert, forener han europeisk films dybde og personlige uttrykk med Hollywood-filmens evne til å forføre og underholde. Filmene/seriene hans er drivende, vakre, musikalske, erotiske og sanselige samtidig som de er uutgrunnelige, mørke og avantgarde.

2. Den første filmen var Dune på VHS og de lærde strides vel om dette er en ekte Lynch-film. Inntrykkene som ble sittende var sandormene, de lysende blå øynene, Stings oljede overkropp og den kvisete, tykke mannen som dør når man drar ut proppen på ham. Minneverdig nok.

Mitt møte med Lynch – slik jeg tenker på ham i dag – var nok hverken Dune eller Elefantmannen (som jeg så litt senere), men Twin Peaks og Wild at Heart helt i begynnelsen av 90-tallet.

3. Lynch er mer en regissør av gode øyeblikk og enkeltscener snarere enn den gode historien og det gjør det vanskelig å velge. Men jeg husker at åpningsscenen av Wild at Heart gjorde uutslettelig inntrykk på meg, med sitt stiliserte (beyond melodramatiske) skuespill, kulhet og ikke minst dens rå sanselighet og stumpe, musikalske vold (til tonene av Powermad). Likevel er den en av Lynchs filmer jeg får minst ut av å se igjen – den føles faktisk litt datert. Blue Velvet derimot virker minst like sterkt på meg i dag som første gang.

Andre minneverdige øyeblikk jeg kommer på i farten: Isabella Rosselinis sjokkerende uerotiske nakenhet i Blue Velvet (en film med mange sterke scener).  Øyeblikket i Twin Peaks-piloten hennes venner i klassen skjønner at Laura er død (den tomme pulten). Hele denne piloten er mettet med slike overstrømmende, sterke følelser – hvert eneste bilde er ladet på et nesten mystisk vis. Det er utrolig hvor nært det hele er klisjeen (high school-konfliktene, småbyliv-intrigene, politietterforskningen…), men samtidig hvor originalt, rørende og truende det føles – mye mer i piloten enn i resten av serien. Videre: Hele første del av Lost Highway – særlig der de ser tapen av seg selv i sengen og når hovedpersonen forsvinner inn i den mørke korridoren. Grace Zabriskies besøk i Inland Empire. Umulig å velge i Mulholland Drive – muligens hans beste film. Kanskje castingscenen?

4. Lynch-karakteren som ligner mest på meg selv: Kanskje Bob?



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Film, kunst og kvalitet – refleksjoner rundt årets norske kortfilmer

Z #3 2007: Hva er egentlig en kortfilm? Og hvordan kan vi diskutere en films kvalitet? Hvilket forhold [...] | kun utdrag

Tokyo og erindringens arkitektur – et reisebrev

Z #3 2002: Det siste halvåret har jeg bodd i Sim City. Men det er andre som spiller, selv kan jeg kun vandre [...] | kun utdrag

God film skal provosere

Z #2 1989: Australieren John Hillcoats film Ghost… of the Civil Dead ble vist på filmfestivalene i [...] | kun utdrag