NORTHERN EXPOSURE: DET GODE LIV I ALASKA

If we go go insane, we could all go together, in this wild wanton world we could all break down forever …
Lindsay Buckingham, «D.W. Suite», sangen som ledsager sluttscenen i episode «Spring Break».

Zs skribent – og redaktør – tørker støv av en av sine egne aller, aller største tv-serieopplevelse, som rangerer på høyden med gode filmopplevelser: Serien Northern Exposure (1990-1995), på norsk Det gode liv i Alaska. Den tåler minst like godt et gjensyn 20 år seinere. Se og kjøp på dvd.

Den bisarre og fantastiske dramakomedien Northern Exposure dukket opp på amerikanske tv-skjermer omtrent på samme tid som Twin Peaks.  Men der Twin Peaks fikk god sendetid på NRK, og delvis gjorde furore, luntet Northern Exposure (norsk tittel: Det gode liv i Alaska) – ikke ulikt elgen i serievignetten – rolig og uforstyrret av gårde på TV 2s sendeflate (og et par år etter at serien hadde gått på amerikansk tv). Klokka halv tolv på lørdagskvelden, med reprise på ettermiddagene i uka. Og oppmerksomhet i norske medier uteble, på tross av haugene med Emmys som serien hadde hanket inn.

Introen til serien viser alle tegn på at her skal vi til småbyen, men ikke som noe skummelt, som i Twin Peaks. I små gater i en småby – tydeligvis en liten bygd nordpå i USA – vandrer en elg ufortrødent gjennom byen, og sperrer av for det store veggmaleriet for byens tidligere cafe – framstilt som en eksotisk oase med kameler og palmer. Det er få tegn på at byen ble grunnlagt av et lesbisk par for ca 100 år siden. Velkommen til Cicely, Alaska. Innbyggertall: 215.

I Northern Exposure møter vi den nyutdannete legen Joel Fleischmann (Rob Morrow). Han fikk stipend til studiet av staten Alaska og må avtjene plikttjenesten sin der. Det han ikke visste var at han måtte avtjene den i den lille avsidesliggende alaskabygda Cicely. Den jødiske, nevrotiske New Yorkeren- vant med ferske bagels hver morgen – får sitt livs kultursjokk i møte med byens innbyggere med sine levevaner og personligheter. Der Joel alltid har tenkt på Thanksgiving som tradisjonen som forener alle, jøder, kristne, muslimer, så oppdager han f eks at indianerne i Cicelys særegne Thanksgivings-tradisjon består av å kaste tomater på alle hvite. Joel blir også temmelig perpleks når han forstår at han skal bli adoptert av en av stammene, og må gjennom et ukjent innvielsesrituale. Og at det er en dødelig fornærmelse å takke nei.

En liten scene fra den første sesongen av serien, for å vise seriens … varme absurde stemning.  I denne sekvensen har alle i bygda nærmest blitt gale før de opplever byens vårforløsning, når isen smelter. Alle hopper på hverandre som kåte, gale dyr. Fredelige bareier Holling ypper alle kundene sine til bråk, han trenger en real slåsskamp. Og Joel og Maggie har en samtale (ja, samtale)som ender i … en sigarett etterpå. Var det like godt for deg som det var for meg? Og nevrotiske bagelsavhengige Joel prøver å bli med i årets vårløp – running of the bulls – der mennene i byen skal ut og løpe gjennom byens gater. Han har tross alt kommet halvveis i New York maraton tidligere. Men innstillingen til løpet her er litt annerledes enn det han hadde forventet seg …

I starten av serien står Joels tiltrekning og hat til byens pilot Maggie (Janine Turner) i sterkt fokus, et forhold som slekter på gammeldagse screwballkomedier (Maggies kjærester har for øvrig en lei tendens til å dø fra henne. Hun har et lite minnested for sine fem døde ekskjærester i stuen sin). Men: De andre skikkelsene i serien er minst like interessante som gnisningene mellom de to. Og etter hvert oppleves flere som fullverdige hovedpersoner i serien, serien har vel egentlig minst 8 hovedpersoner.

Vi møter byens lederskikkelse, den rike, konservative og homofobe eksastronauten  Maurice Minnifield (Barry Cobin), Ed (Darren E. Burrows), ung tenåringsindianer – byens filmnerd og sjaman in spe, den filosofiske radiomannen Chris ( John Corbett) – eksfange med kunstneriske ambisjoner, bareier Holling (John Collum) og hans tenåringskjæreste Shelly, det homofile paret Ron og Eric som flytter dit etter hvert. Og ikke minst stille, mystiske nydelige indianske Marilyn (Elaine Miles), – like bred som hun er høy, som nesten aldri snakker, men som har et blikk som sier alt. Ingen av karakterene er klart gode eller onde, men har sine styrker og svakheter – og det er mye svakheter – raust fordelt.

Hva er det som gjør at jeg stadig er like fascinert av denne serien? For det første – de absurde intrigene og humoren. Et eksempel på noen av intrigene som dukker opp i serien: Bareier Holling, et par og seksti år gammel, oppdager at kjæresten Shelly, 18 år gammel, faktisk er gift, og blir moralsk bekymret over at han bor sammen med en gift kvinne. Hun på sin side synes det er typisk menn å henge seg opp i slike bagateller … To gamle venner, Holling og Ruth-Anne, får satt vennskapet sitt på prøve da de oppdager at den enes bestefar (Hollings) faktisk spiste den andres (Ruth-Annes) bestefar under en vinterstorm … Byens radioprater Chris, eksfange med kunstnerambisjoner, bestemmer seg for et nytt installasjonsprosjekt – å bygge en katapult for å slynge ut en ku, men blir satt ut – og kommer i en kunstnerisk krise – da han hører at Monthy Python allerede har gjort dette. En sjaman finner ut at han har vært alt for låst til alternativ medisin, og bestemmer seg for å være åpen for skolemedisinen. Osv, osv. I fare for at alle avskriver serien som fordømt politisk korrekt kan jeg også nevne at den inneholder det første homofile bryllupet i amerikansk «prime time» tv-seriehistorie (i episoden «I Feel the Earth Move», 1994). Ikke så verst, det.

Jeg vil også si at serien (mesteparten av den) er en klok og varm serie. Den setter natur og kultur, og kulturkollisjoner opp mot hverandre uten noen klar moral, eller enkle løsninger.  Den lar hovedpersonene prøve, og feile. Temmelig ofte med katastrofale følger. Det ender ikke nødvendigvis godt, det ender faktisk sjelden godt. Når Chris vil bli pilot, mestrer han sin eksamensangst, men klarer ikke testen av den grunn. Vi sitter ikke igjen med et distansert: Nei selvfølgelig ikke. Ha ha. Men med et lite svelg. Ok, sånn er jo livet … Når Maggie vil feire 30-års dagen sin ute i verden med å skrive symbolske brev til ekskjærestene sine (som hun tror hun har drept) og sende brevene ned elven som et symbolsk farvel (å, så fint og new age!), ender hun opp med feberfantasier – og 5 ekskjærester som forteller henne at brevene var tåpelige, og at hun er og var selvsentrert – også i sine avskjedsbrev til dem . Og ikke spesielt god i senga var hun heller da de levde. Hun får ikke løst noe, men får bare en ynkelig, skikkelig patetisk 30 års dag. Det er et snilt eksempel på seriens «moral». Northern Exposure er en serie som sier at du skal prøve, men at du på ingen måte kan være sikker på å seire av den grunn.  Det finnes ingen garantier. Prøv allikevel.

Av andre bipersoner kan man ellers nevne Adam (paranoid eks CIA agent, også gastronom), gift med den totalt utålelige Eva – hypokonder uten like.  Og butikkeier Ruth-Anne. Sindig solid 75-åring, som også blir en totalt forvirra tenåring når hun forelsker seg ute i serien. En av de vakreste episodene i serien handler om hvordan indianske filmnerd Ed plutselig oppdager at Ruth-Anne er 75 og slik snart ikke har så lang tid igjen på jorda. Han bestemmer seg for å kjøpe noe til henne som vil vare lenge:

Og så var det mer om dette menneskelige, som jeg savner i så mange serier i dag (og i verden i det hele tatt for tiden – når jeg tenker meg om). En av episodene – som jeg husket som en sterk aha- episode – har en liten bifortelling.  Og det er bare en liten kommentar, nevnt i forbifarten. Filmnerden Ed, som prøver å bli en bra sjaman, feiler og feiler. Og mystiske Marilyn serverer følgende vandrehistorie til ham: en høvding fikk en flott villhingst til flokken sin. Alle sa han var heldig, men han sa «Kanskje». Hingsten rømte, alle sa: «Så uheldig du er». Han sa «kanskje». Hingsten kom tilbake, med mange flotte hopper. Alle: «så heldig du er». Han: «Kanskje». Sønnen hans ble sparket av hingsten, «så uheldig». «Kanskje». Krig, alle stammens unge menn måtte ut og kjempe – utenom sønnen som ble skadet av hingsten. Alle ble drept. Moralen? Kanskje, kanskje ikke.

En hel episode handler egentlig både om «det hvite folkets myter» og film. I episoden «Rosebud» kommer filmregissør Peter Bogdanovich til byen. Maurice har store planer om at filmfestivaler er tingen for å tiltrekke seg turister og penger. Og Ed vil lage en Orson Welles retrospektiv. Så fint! En indiansk sosialantropolog prøver i samme episode å finne mytene som holder det hvite folket sammen. Når folk skal fortelle ham om mytene kommer de med fortellingene de kjenner: Et elskende tenåringspar i en bil blir hakket til døde av en gal seriemorder, en katt blir stekt i en mikrobølgeovn … Sjaman Leonard forstår ikke: Hva er den kollektive moralen? Han ser bare total meningsløshet i fortellingene han samler inn, og så ser han Citizen Kane og Rosebud-scenen, og tenker, aha – det er håp for de hvite allikevel. De har sine kollektive historier. Hva kan en filmelsker gjøre annet enn å elske en slik serie??

Northern Exposure er også en intelligent serie, som ikke er redd for å være det. Og som ikke er redd for å la «vanlige folk» være intelligente og beleste heller, den redefinerer elegant hva «folkelig» innebærer.  Ruth-Anne, butikkeier, drømmer om å lære seg italiensk for å lese Dante på originalspråket, men oppdager at kulturuinteresserte tenåring Shelly kan språket på null komma niks. Men har ingen interesse for Dante. Chris er filosofen som slenger rundt seg med en eklektisk blanding av Wittgenstein, Walt Whitman, Carl Jung, Kierkegaard, Jack London og dekonstruksjonisme. Uten at noen av innbyggerne føler seg nedgradert av den grunn.

En av historiene er så meta at det er få andre serier som lager lignende scener (serien inneholder for øvrig en liten Twin Peaks pastisjscene også.): I en idiotisk duell – i en episode som parafraserer Tolstojs Krig og fred, slutter duellen med at karakterene går ut av sine roller og begynner å diskutere hvordan denne scenen skal kunne avsluttes – siden vi vet at ingen av de to duellerende kan bli drept i episoden. Kloke Marilyn foreslår at neste scene er ganske god, kanskje man bare skal kutte rett over i den? Og så går vi rett over i neste scene, i baren, og får aldri noen forklaring på hvordan det egentlig gikk med duellen. Men begge har da overlevd, og blitt venner igjen.

Også på musikksiden gjorde for øvrig Northern Exposure noen interessante grep. Mye av musikken som ledsager episodene er knyttet inn i episoden som den musikken som Chris har valgt å spille akkurat da, som kildemusikk. Musikk-kritiker Stephen Fried i GQ var henrykt over seriens musikkbruk (skrevet samtidig med at serien gikk på amerikansk tv):

«There has, to my knowledge, never been a TV show that made such extensive use of «source» music: everything from Dwight Yoakam, k.d. lang and Kitty Wells to Motley Crue, Sinead O’Connor and Robert Palmer to Louis Armstrong, Billie Holiday and Stan Getz to Little Jimmy Dickens singing his immortal «Take an Old Cold Tater (and Wait).» They use many more songs per episode (an average of twelve) in Northern Exposure than in a month of Miami Vices. And, so far, not one by Phil Collins. These guys have good taste.»

(På dvd-ene har dessverre mye av denne musikken, pga rettighetsproblematikk og for å spare penger, blitt byttet ut med mye mindre interessante valg. Men de viktigste sangene er med fortsatt.

Musikkbruken er slik preget av den samme åpenheten som serien har til filosofi og kultur. Og til det menneskelige generelt, med alle sine sterke og svake sider. Og for å sitere Fried enda en gang: «This feeds into my Utopian fantasy about how music could be consumed: by people who are beyond open-mindedness (which ultimately requires some deliberateness) and are simply open to whatever’s playing on the sound track of their lives.»

Radioprater Chris blir på mange vis seriens særegne stemme. Han har radioshowet «Chris in the Morning» – som for øvrig ikke holder seg til å sende bare om morgenen. Med sin småpludring og filosofering innimellom sangene han spiller får vi et reflekterende nivå i selve serien. Serien er for øvrig også fullspekket med absurde drømmesekvenser. I en episode har f eks Chris mistet bestevennen sin (han har også fått liket av bestevennen tilsendt i en kiste han ikke helt vet hva han skal gjøre med). Men i en drømmesekvens får Chris i hvert fall følgende beskjed fra den andre siden om meningen med livet (I ”The Last Supper Club, med Chris som Jesus ved den siste nattverdenen omringet av oppdaterte disipler.)  En av de typiske, absurde drømmesekvensene som serien er full av). Før dette klippet starter har nettopp Judas sagt han har fått tak i litt penger og kan spandere drinker på alle. Og Chris har ellers hørt at de fleste av disiplene stort sett er fiskere.

Northern Exposure er en serie som holder seg godt. Ikke bare i forhold til Twin Peaks, men også i forhold til de nye store seriene som Sopranos, Mad MenThe Wire …   Northern Exposure holder faktisk stilen, og evnen til både å more og overraske med nye absurde vinklinger, jevnt gjennom seriens 6 sesonger og hele 110 episoder (dog med noen få nedturer – ikke minst en litt halvlaber sesong). Ikke verst bare det.

Og – så har jeg visst helt glemt naturen, hvor vakker serien er med en setting av høye fjell og vidder.  Hvordan man av og til kan le så man hikster. Og hvordan serien er full av små, magiske øyeblikk.  Men først og fremst, Northern Exposure er – selv med små temaer som kannibalisme og slikt – gjennomgående varm og humanistisk.  Jeg vet ikke om noen annen serie som har fått meg til å kjenne igjen så mye smålighet hos meg selv. Eller så mye varme. Eller som har fått meg til å se fantasien som lever i oss alle. Anbefales for alle med litt åpne sinn.

Her er et av seriens fine øyeblikk. Chris har vært i kunstnerisk krise igjen, hvordan formidle nordlyset? Så finner han sin løsning. Og har i løpet av episoden fram til dette nappet til seg alles lyspærer og lamper, til flere i bygdas irritasjon … La det bli lys!

Serien er lett tilgjengelig på dvd.



Din kommentar


Relatert

P’tit Quinquin – det gode, det onde og dumheten

Blogg: Bruno Dumonts siste film er en parodi på krimsjangeren. På filmfestivalen i Tromsø stakk filmen av med både hovedpris og kritikerpris.

Mad Men og gale (nord)menn

Blogg: av Gry Rustad

Det virker som om Norge er bitt av en Mad Men-basill. Hvorfor? Kan svaret ligge i seriens demokratiserte og polyfoniske – flerstemte - struktur?

5 nye tv-serier jeg gleder meg til i 2011:

Blogg: Z blogger Anniken Kjeserud sine tv-tips for 2011


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Festivalfjes 2017

Z #3 2017: Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Melodramaet, filmen, det moderne

Z #4 2008: Melodramaet vil rive oss med, bevege oss til tårer, gjøre tydelig for oss hva som er viktig og [...] | kun utdrag

Inn i en ny dimensjon

Z #2 1994: Glem 3-D filmene fra 50-tallet hvor kniver, steiner etc. ble slengt mot deg for å illudere din [...] | kun utdrag