Friday Night Lights: Clear eyes, full hearts, can’t lose!

Tv-serien Friday Night Lights er elsket av kritikerne. Hvorfor snakker vi ikke om denne serien i samme åndedrag som Mad Men og The Wire? Les mer om serien som vår skribent vurderer som en av tidenes beste tv-serier.

Da den siste episoden av tv-serien Friday Night Lights (NBC/Direct TV 2006-2011) ble sendt amerikansk tv var det slutten for en helt unik tv-serie, og det ble derfor skrevet flere «nekrologer» skrevet i anledning serieavslutningen. Fjernsynskritikerne og bloggerne prøvde alle, på hver sin måte, å fange – og sette ord på – denne enestående seriens essens. Tv-kritikkens Roger Ebert, Alan Sepinwall ramset i sin nekrolog opp svært så forskjellige – men likefullt magiske – FNL øyeblikk og satte slik søkelys på seriens mangesidighet.[1] Fjernsynskritiker Mo Ryans fokuserte på hva som gjorde serien så unik i tv-seriesammenheng[2], og Time Magazines fjernsynskommentator James Poniewozik tok utgangspunkt i FNLs sosiale og samfunnsmessige tematiske implikasjoner og seriens samlende kraft.[3] Det de alle var hjertens enige om var at FNL er et komplekst og mangefasettert drama. Og ikke minst: en av tidenes aller, aller beste tv-serier.

FNL handler om den fiktive småbyen Dillon, Texas og byens stolthet High School fotballaget The Dillon Panthers. Serien fokuserer på den gjensidige påvirkningen mellom fotballen, fotballaget, fotballkulturen og småbyen. FNL er dog så mye, mye mer.

For det første er serien spekket med spektakulære improviserte rolletolkninger av serienes ankere «Coach» Eric Taylor (Kyle Chandler), hans kone – skolerådgiveren Tami Taylor (Connie Britton) – og det talentfulle unge ensemblet. En dokumentarisk stil, med håndholdt kameraet, veksling mellom total- og nærbilder og et naturalistisk lys tilfører – sammen med en improvisert spillestil – en rå og realistisk kvalitet til serien. FNL gir også en helt unik og distinkt opplevelse og formidling av sted – både av det spektakulære Texas-landskapet og av en småby i forvitring. Hele serien ble innspilt på location i Austin, Texas. Og sist men ikke minst, tilbyr FNL innblikk i selsomme temaer som arbeidsledighet, funksjonshemming, demens og alderdom. Serien behandler også svært kontroversielle temaer som abort, klasse- og rasespørsmål – temaer som sjelden blir behandlet i amerikanske tv-dramaer.

Kvalitetsmessig og produksjonsmessig er FNL helt på linje med de moderne tv-serieklassikerne, som The Sopranos (HBO 1999-2007), Seks fot under (HBO 2001-2005), The Wire (HBO 2002-2008), Mad Men (AMC 2007-). Og kritikere elsker serien. Likevel har FNL aldri fått den anerkjennelsen og utbredelsen serien fortjener. Hvorfor snakker vi ikke om Friday Night Lights på samme vis som de andre seriene jeg har nevnt?

For det første, FNL er rett og slett mer lavmælt og mer hverdagslig og derfor kanskje mer usynlig enn sine mer prangende motparter. Der The Sopranos opererer innenfor velkjente og populære genre som mafiagenren og familiemelodramaet, plasserer FNL seg derimot i den lavkulturelle tenåringssåpegenren. Ikke nok med det, det er en High School-serie som attpåtil handler om amerikansk fotball. Både tema og genre har slik utvilsomt bidratt til å snevre FNLs appell. Seks fot under handler om eksessive, melodramatiske og til dels distanserende familietraumer, hver episode føles som et være eller ikke være for familiære bånd og forholdene rammes inn i en magisk realisme. FNL fokuserer på det lavmælte hverdagsdramaet med karakterer som like ofte småkjekler om forlagte nøkkelknipper og henting i barnehagen som de store skjellsettende spørsmålene. Der The Wire løfter handlingen til makroplan og tematiserer og politiserer sosiale problemer og institusjoner vever FNL problemer og temaer som klassespørsmål, arbeidsledighet, krig og samtidspolitikk sømløst og subtilt inn i karakterenes liv og verden. Der Mad Men gir et fascinerende portrett av en glamorøs verden og en tidsepoke som forandret historien, handler FNL om noe så uglamorøst som småbylivet i Texas.

For det andre er det en vesentlig forskjell i tone. Der de andre seriene portretterer antihelten portretterer FNL hverdagshelten. FNL skildrer mennesker som ofte feiler men likevel alltid prøver. Denne beundringsverdige holdningen blir oppsummert gjennom Coach Taylors mantra: «Clear eyes, full hearts, cant’t lose!» Mens man i andre «kvalitetsserier» lar egoisme (Mad Men), selvopptatthet (Seks fot under) og determinisme (The Wire) gjennomsyre handling og karakterer (Tony Soprano var, da alt kom til alt, en sosiopat), fokuserer FNL på mellommenneskelig ansvar. Slik sett kan serien kanskje tolkes som en legemliggjøring av en tidsånd i endring representert ved Obamas, «Yes we can!» Det optimistiske og oppløftende blir imidlertid alltid balansert med en ofte ubehagelig og rå realisme. Der for eksempel Breaking Bad (AMC 2008- ) skildrer den moralsk problematiske karakteren; dopprodusenten Walter White, skildrer FNL 16-åringen Matt Saracen som aldri vurderte dopproduksjon, men heller tok en jobb på det lokale gatekjøkkenet og svelget det tunge ansvaret med å pleie sin demente bestemor. Og der dopprodusenten Walter White forblir en utrolig fascinerende karakter, knuser Matt Saracen hjertet til selv den mest kyniske seer. FNL er kanskje ikke like moralsk kompleks som for eksempel Breaking Bad eller The Sopranos, men det er fordi serien er et komplekst humanistisk drama. Som Alan Sepinwall påpeker: «There’s a level of honest, raw humanity in «Friday Night Lights» that few TV dramas have ever achieved.»

Det er denne grunnleggende humanismen som fører til at FNL er et av disse få fjernsynsdramaene som treffer det stedet – det følelsesmessige og det personlige stedet. Og det som virkelig skiller FNL fra alt annet «kvalitets-tv» er nettopp denne opplevelsen. Med sine lange sammenhengende fortellinger og fokus på karakterutvikling fører tv-serier til at man tilbringer timevis sammen med karakterene i deres verden. Engasjementet, lojaliteten, oppmerksomheten man legger i favorittserien oppleves derfor nødvendigvis som en personlig forbindelse. FNL har ikke den følelsesmessige distanseringen som er så karakteristisk for mange av de andre «kvalitetsdramaene», og gir slik en sterkere identifikasjon og opplevelse. Samtidig makter serien også å styre unna kjennetegnene for den mer manipulerende og – ofte kunstige – supersåpen. Eminent underspill av skuespillerne og fokus på subtile nyanser i karakterrelasjonene gjør at serien sjelden oppleves som sentimental, men derimot som rå. Og ekte. FNL gir, mer enn noen annen serie, seeren en dypt personlig opplevelse av tap og seiere, av hverdag og drama. For å låne ordene til Alan Sepinwall igjen:

«Watching «Friday Night Lights» often felt like being put through a ringer. You felt like part of the town, and the team, and you bled with the characters and cried with them, and on occasion you got to soar with them, too. And a lot of people simply don’t want to get that close to the fictional characters they watch – don’t feel that experiencing the devastating lows is worth also getting to share in the glorious highs.»

Det som gjør FNL enestående som tv-fiksjon er ikke bare temaene og forholdene som behandles, men hvordan serien lar seerne reagere på disse usminkede og menneskelige situasjoner. Det helt spesielle med FNL er nemlig hvordan serien makter å ta seerne med til dette stedet hvor hele det følelsemessige spekteret blir pirret og påvirket. Kritiker Mo Ryan, for eksempel, spøkte med at hun vurderte en FNL episode etter hvor mange ganger episoden fikk henne til å gråte. Som hun bemerket FNL er serien som får voksne menn til å innrømme at de begynner å gråte.

FNL vil i originalitet, modighet og kvalitet stå igjen som en av tidenes beste tv-serier. FNLs store prestasjon er imidlertid den helt unike og råe følelsesmessige og menneskelige opplevelsen den tilbyr.

Alle sesongene (sesong fem slippes 5. april) av FNL er lett tilgjengelige i amerikansk DVD-utgave. Sesong 1 er også utgitt på sone 2 i britisk utgave. TVN har rettighetene til serien i Norge.

PS. Sånn hvis du ikke har sett FNL før og endelig skal starte, sesong to er dessverre noe svak. Sånn at du vet det! Resten av serien er imidlertid glimrende!


[1] http://www.hitfix.com/blogs/whats-alan-watching/posts/friday-night-lights-always-texas-forever

[2] http://www.tvsquad.com/2011/02/09/friday-night-lights

[3] http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,2046052,00.html



Din kommentar


Relatert

HBOs nye krimserie Bored to Death

Blogg: Det er noe eget med halvdårlige skuespillere som har hatt høyprofilerte roller tidlig i karrieren: de får en egen patina etter som tiden går. Nå er det Ted Dansons tur - og dermed er vi klare for Bored to Death, den nye krimserien fra HBO.

Den nye, gamle komiserien

Blogg: Community, den nye komiserien fra NBC, er verdt å få med seg.

5 nye tv-serier jeg gleder meg til i 2011:

Blogg: Z blogger Anniken Kjeserud sine tv-tips for 2011


Fra siste Z

Alfred Hitchcock og Bernard Herrmann: Mestere i spenning

Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen. | kun utdrag

Å se og høre landskaper: Ry Cooder møter Wim Wenders

Regissøren Wim Wenders og gitaristen Ry Cooder har bare samarbeidet om to spillefilmer. Den ene filmen skapte filmhistorie, den andre er stort sett glemt i dag. To filmer – og to diametralt forskjellige filmmusikalske løsninger. | kun utdrag

En øredøvende pause

Om komponist/regissør-samarbeidet mellom Gunnar Sønstevold og arne Skouen | kun utdrag


Fra arkivet

Ola Solums «Landstrykere»: Knapper og glansbilder

Z #4 1989: «Landstrykere» er en av Hamsuns mest underholdende og mangefasetterte romaner, og mange [...] | kun utdrag

Wim Wenders’ kjærlighet

Z #2 1987: Wim Wenders har i en årrekke markert seg som en personlig og original eksponent for den moderne [...] | kun utdrag

Hva er filmsensur?

Z #2 1997: Er Statens filmtilsyn en samling pripne moralister som ødelegger filmkunst for å verne om [...] | kun utdrag