Film og speilnevroner: “Monkey see – monkey do”, del 1

Kan oppdagelsen av speilnevronene åpne opp for nye vis å se forholdet mellom film og virkelighet på, og også å forstå tilskueropplevelsen? Z drodler rundt speilnevronenes inntog i vitenskap og populærvitenskap, og mulige filmvitenskaplige implikasjoner.

Monkey see – monkey do-, empatinevronet. Både Gandhi og Machiavelli har også fått sine navn hektet på det såkalte speilnevronet. I andre vitenskaplige og populærvitenskaplige kretser blir dette nevronet nå nesten tillagt for stor betydning. Siden det foreløpig har fått så liten plass i filmteoretiske drøftinger, våger jeg meg allikevel til å drodle litt om emnet på z sin blogg. (Selv om det kanskje foreløpig blir litt mye nevroner, og litt lite film i mine betraktninger.)

Hva er speilnevroner? På 90-tallet i Parma ble det forsket på motoraktivitet i hjerneceller. En (stakkars) gruppe Makake-aper var studieobjektet, med elektroder koblet inn i hjernen, slik at forskerne kunne registrere all hjerneaktivitet koblet opp til forskjellig bevegelser apene utførte. Vandrehistorien (ikke helt sann, men enkel for å illustrere poenget) omkring hvordan speilnevronene ble oppdaget, er slik: En av forskerne kom vandrende inn i laboratoriet med en iskrem, og oppdaget at det spraket av bevegelse og motoraktivitet i hjernen hos apen uten at den beveget seg. I stedet for å tenke at det var noe galt med koblingene begynte de å utforske hva dette kunne bety. Og det de oppdaget var: når aper ser andre utføre en handling, imiteres handlingen i nerveceller i apens hjerne. Det finnes en egen gruppe nevroner som speiler og imiterer andres handling, speilnevronene.

Det er foreløpig heldigvis ingen som har operert inn elektroder i menneskehjerner, men hjerneforskning viser (Rizzolatti/Sinigaglia, Ramachandran, og Iacoboni) at også vi mennesker har disse speilnevronene. De spraker av gårde når vi ser andre mennesker utføre handlinger. Og ikke bare det: Noen av dem er også koblet til det limbiske systemet, det vil si koblet direkte til de delene av hjernen som formidler følelser og innlevelse. Når du ser en annen smile, er det noe i hjernen din som utfører samme handling, som gjør at vi både kan tolke den andres oppførsel og ev leve oss inn i den. En slik oppdagelse gjør at enkelte hjerneforskere hevder at vi må revurdere hvordan hendelsesforløpet er i hjernene våre. Impulser går ikke først gjennom en kognitiv vurdering, de går rett i kroppen på oss.

Rekk tunge til en bittelite spebarn, og det vil rekke tunge tilbake til deg. Kontakt, og læring, skjer ved imitasjon.  Og slik fortsetter vi resten av livet. (Det kan synes som om defekte speilnevroner er en av årsakene til autisme, alt vi andre lærer og forstår sosialt nærmest automatisk må en autist kognitivt forstå, og det er en omstendelig prosess)

Den kontakten som trigger speilnevronene våre sterkest er direkte kontakt med andre mennesker. Men de reagerer også på fortellinger som leses opp, eller bilder som blir vist. Og her er det da filmene som omgir oss og filmopplevelsene kommer inn i … bildet.

For å videreføre tankene rundt speilnevroner og film – og kulturens betydning – er det nødvendig med en liten evolusjonsteoretisk digresjon: Ramachandran antyder at utviklingen av speilnevroner er av stor betydning for utvikling av oss som mennesker. På et tidspunkt i evolusjonen, for sånn ca 40 000 år siden, skjedde det et kvantesprang i menneskets utvikling. Selv om ikke hjernestørrelsen økte (den var den samme som for 250 000 år siden), utviklet vi kjapt både språk og kultur. Ramachandran har en hypotese om at dette har med utviklingen av speilnevronene våre, og dermed evnen vår til å imitere. I det vi fikk denne evnen til å imitere andres handlinger kunne menneskelig kultur gjøre et kvantesprang. Og den viktigste utviklingen vår følger etter dette et annet mønster enn den darwinistiske. 

En bjørn i et kaldere klima må utvikle tykkere pels, det bruker evolusjonen et godt stykke tid på. Et menneske – en gang i tiden – kunne derimot finne ut at vi kan slakte et annet dyr, og så bruke pelsen, og kan også vise dette til andre i gruppen. Og så har vi tatt det spranget, og slipper å utvikle tykkere pels selv.

Sosiale vesener, evolusjonen tar en annen utvikling. Det er ikke det å kunne klubbe ned inntrengere som er hovedstyrken som har utviklet oss. Men evnen til å fungere sosialt. Og for å fungere sosialt må du klare å forholde deg til gruppen”, med alt som hører til. Det vil blant annet si kulturen, og undergrupper her.

Iacoboni og hans medarbeidere har for øvrig et interessant eksperiment, der de undersøker hva som smaker best av Pepsi og Cola. I en blindtest smaker Pepsi best for et flertall av forsøkspersonene. Men, hvis de vet at det er Pepsi og Cola, og hva som er hva, så smaker faktisk Cola best (og det kan måles på aktivitet i hjernecellene deres!) . Så det kan synes som også markedskreftene, med logoer og merkevarebygging, preger oss på et helt annet vis enn det vi vanligvis tror i vårt syn på oss selv som rasjonelle selvstendige individer.

Kort sagt: Speilnevronene er med på å befeste det mange av oss har hatt en stygg mistanke om lenge. Vi er så utrolig mye mindre rasjonelle enn vi selv tror (og det meste av det vi oppfatter som rasjonelt er heller rasjonalisering av egen og andres adferd.). Og vi lever i en verden der følelser, og å se og lære av andre, og gruppetilhørighet, betyr nesten alt. Jeg kan f eks ha et klart rasjonelt bilde av likestilling og hva det vil si å være kvinne i kulturen vår i dag, men hele min egen identitet har blitt formet av min oppvekst i den kulturen jeg lever i. Det blir på et vis både viktigere, og vanskeligere, å jobbe mot fordommer, når du forstår at det er de som utgjør din identitet, ikke de rasjonelle forestillingene om hvordan ting bør være. Og et av de stedene vi møter disse bildene er i filmer.

Oppdagelsen av hjernens speilnevroner er en revolusjon i forståelsen av menneskets sosiale vesen og kan både åpne for en større vektlegging av kultur og en langt råere kommersiell utnyttelse av mennesker gjennom manipulasjon av det som er mennesket største styrke og kanskje også svakhet.

Og det vil selvfølgelig også gjelde film både som kunst og underholdning. I det vi spontant engasjerer oss og lever oss inn i det vi ser, vil kanskje troen på at vi reelt vet at noe er fakta og noe er fiksjon, måtte revurderes litt. Holdninger og verdier får vi fra både fakta og fiksjon.

Oppdagelsen av speilnevroner, innlevelse og imitasjon stiller imidlertid like mange spørsmål som de kan besvare. Vil vi i en voldsfilm leve oss inn i smerten til offeret, eller i voldsutøverens handlinger?  Har nærbilder av ansikter en ekstra sterk betydning? Når vi ser handlinger med flere mennesker, så kan vi jo ikke imitere alle samtidig?

Speilnevronene viser hvor viktige følelser er – hvor lite rasjonelle vi egentlige er – hvordan vi er sosiale dyr der tilhørighet i grupper er et must. Og hvordan man ikke kan skille mellom natur og kultur i mennesker. Vår natur omformes helt grunnleggende av kulturen vi lever i.

MER OM SPEILNEVRONER:

Boka med mest tyngde (anbefales nevrologer og de som er interessert i Makake-apenes motoriske system):

Rizzolatti/Sinigaglia (2008) Mirrors in the Brain – How our Minds Share Actions and Emotions, Oxford University Press

Litt for lett (må tas med en klype salt):

Iacoboni, Marco (2008) Mirroring People – The New Science of How We Connect with Other People, Farrar, Straus and Giroux, New York

Ramachandrans artikkel «MIRROR NEURONS and imitation learning as the driving force behind «the great leap forward» in human evolution» er publisert i Third Culture, og finnes her.



3 kommentarer

  1. Eva sier:

    Interessant! Veldig godt å lese at vi ikke er så rasjonelle som jeg har lang erfaring med at jeg ikke er! Og at vi lever i en verden av følelser og ikke bare føler at vi lever i en verden av følelser!
    Eva

  2. Så bra å få en så positiv tilbakemelding på denne litt sære bloggposten:) Det skal etter hvert komme en del to, der jeg går nærmere inn på film, og også kobler det til tanker hentet fra blant annet litteratur- og språkteoretikeren Bakhtin.

  3. Ole_ sier:

    Gleder meg til del 2!

Din kommentar


Relatert

Belleville Baby (2013) – Film som hukommelse

Blogg: Tenk deg at du en dag får en telefon fra en du ikke har sett på nesten ti år. En som den gangen simpelthen forsvant, uten et ord, uten forklaring, og som ikke har latt høre fra seg siden. En du elsket, men ikke vet noen ting om. Dette er utgangspunktet for Belleville Baby.

Privat: Hva er en film?

Z #2 1996: Filmen feires. 28. desember i fjor var det hundre år siden verdens første levende bilder ble [...] | kun utdrag

Er film løgn og bedrag? Og er vi tilfreds med det?

Z #3 1994: Omkring filmteknologien og filmkunstens hundreårsjubileum er det betimelig å tørke støvet av [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

De Palma-glimt II

Z #4 2015: Vi har spurt et knippe cineaster fra inn- og utland om å velge ut tre favorittscener eller -øyeblikk fra Brian De Palmas filmografi. | kun utdrag

Trond Brede Andersen: På et følelsesmessig plan

Z #1 1988: Trond Berde Andersen intervjuet av Trond OlSvendsen | kun utdrag

Bryllupsfesten: langdryg «folkekomedie»

Z #4 1989: Vår anmelder innrømmer å ha ledd både i begynnelsen og ved slutten av Svend Wam og Petter [...] | kun utdrag