Digital lekestue i SVTs Panama

SVTs Panama tar pulsen på den digitale kulturutviklingen, i et medieunivers hvor grenseflatene blir stadig mer flytende.

Jeg liker Sveriges Television. Moderskipet i det svenske tv-universet har opp gjennom årene tryllet den ene programperlen etter den andre frem fra ermet; Filmkrönikan, Musikbyrån og Kobra for å nevne noen. I høst var turen kommet til Panama, et program om visuell kommunikasjon. Jeg er ennå ikke helt sikker på om jeg har funnet den store meningen og sannheten ved programmet, annet enn at programleder Thomas Gylling får lov til å meske seg i digitale film- og reklamesnutter, med selskap av en broket samling gjester. En del av kritikken som har vært rettet mot Panama går nettopp på mangelen på den røde tråden. Hva handler det om? Som Johan Croneman i Dagens Nyheter uttrykker det: «Panama är halsbrytande bildmässigt, det blippar och piper och låter. Men vad betyder det?» (dn.se, 08.11.2010)

Men det er kanskje også det jeg falt for ved programmet. Panama prøver ikke å være et alvorlig diskusjonsforum hvor man dissekerer hver eneste bilderute og analyserer i hjel hensikten med sammensetningen av nevnte ruter. Panama er ren lek, ren medieglede. Og det forutsetter at vi som seere er med på den leken. At vi besitter den samme forståelsen av og interessen for sjangermiks og nyskapende uttrykk. At vi innehar samme kulturelle kapital, om du vil.

Et program som Panama setter virkelig den digitale spisskompetansen på prøve, med et mylder av gamle og nye reklameinnslag, hvor den ene referansen etterfølger den andre. Og det er nettopp lekenheten og sjangerblandingen – og de mange lagene med mulig lesning – som jeg mener er en av hovedforutsetningene for at programmer som Panama lykkes. Når programmets intertekstuelle meny blir så omfattende, og så mange ulike klipp vises, er det opp til programlederen å skape den røde tråden, og opp til oss som seere å utbrodere den.


PIXELS by PATRICK JEAN.
Uploaded by onemoreprod. – Discover more animation and arts videos.

I episode 7 filosoferer programleder Gylling og elektropop-artisten Robyn rundt den økende interessen for eldre filmestetikk og analoge teknikker.

De viser klipp fra filmer skutt i en eneste lang tagning og fra filmer som hyller edb-klassikere som  8-bitsteknologien og Donkey Kong. Her er det opp til oss som tilskuere å henge med reisen, og selv bygge broene mellom det vi får presentert som retro eller pastisj og det opprinnelige visuelle uttrykket. Det forutsetter altså at vi som tilskuere deler den samme kulturelle bagasjen, den samme forståelseshorisonten.

Digitalt speaker’s corner
Samtlige av klippene som vises er tilgjengelige på YouTube,Vimeo eller DailyMotion. Disse er tre av flere videodelingsnettsteder som vi nå tar for gitt, men som (med fare for å høres prehistorisk ut) kun har eksistert i fem-seks år.

Og nettopp YouTube spiller en sentral rolle i tilnærmingen til den digitale jungelen. YouTube er et av de mest suksessrike videonettstedene, men også et av de største sosiale nettverkene (utenom det åpenbare Facebook). På YouTube kan brukere laste opp eget innhold, kommentere hverandres poster og skape seg egne profiler. Mye at det som lastes opp på YouTube er egenproduserte små hjemmevideosnutter med familie, venner og kjæledyr (et søk på ”cats playing piano” gir 5180 treff, hvor den mest sette videoen, ”Nora: Practice Makes Purr-fect”, har hatt nesten 20 millioner visninger).

Men YouTube og dets like er også i stadig økende grad en arena for nyskapning og videreutvikling. Brukerne kan ta i bruk originalt innhold som er lagt ut og skape sine egne remikser og mash-ups. Slik kan brukerne selv endre kontekst, skape subtekst og på andre måter endre meningen til det opprinnelige materialet. På samme måte settes vi som seere og vår leseevne på prøve.

Den digitale klipp- og limkulturen blir også en arena hvor uttrykk fra hver sin del av kloden møtes. Globaliseringen skjer bokstavelig talt rett foran øynene på oss.

Hvem som da til syvende og sist har fortellerstemmen i et univers som stadig fornyer seg selv, er ikke alltid like lett å følge. Er det alltid eieren av det opprinnelige innholdet? Eller tar vi som brukere over også den narrative agendaen når vi remikser? Og hvem garanterer for sannhetsgehalten? YouTube blir med andre ord som et slags digitalt speaker’s corner.

Flere selskaper bruker bevisst YouTube for å teste ut nye reklamekonsepter, eller for å forsøke å skape en video-trend, som et ledd i viral marketing-kampanje (blant de mest suksessrike er Old Spice og Will It Blend?).

Grenseflater
Men hvor langt kan man strekke denne forståelseshorisonten vår? Og hvordan påvirker en slik shoppende tilnærming oss som forbrukere av populærkultur?

La oss ta grensen mellom film og tv, som jo blir stadig mer sammenfallende. Tv-seriene låner av filmens episke sjangre, som for eksempel i HBO-serien Boardwalk Empire (2009-), hvor ingen ringere enn Martin Scorsese hadde regi på pilotepisoden. Michael Mann står for regien i den kommende serien Luck fra hesteløpsverdenen. Og Steven Spielberg var tungt inne i både Band of Brothers (2001) og den kommende The Pacific. Generelt er HBO kjent for sine omfattende, kostbare produksjoner som har blitt et slags kvalitetsstempel for fjernsynsunderholdning. Produksjoner som ikke står tilbake for en middels spillefilmproduskjon i forarbeid, omfang og budsjett.  

I tillegg har det lenge vært vanlig at regissører sper på inntekten med reklamefilm innimellom de store og langt mer kostnadskrevende spillefilmprosjektene. Men nå begynner også enkelte reklamefilmer å bli så innovative og omfattende at de nærmer seg en liten spillefilmproduksjon i størrelse (og snart også budsjett).

Blant eksemplene som også brukes i Panama er den kjente dokumentaristen Errol Morris med reklamefilmen Photo Booth for tv-kanalen PBS. Roy Anderssons reklamefilmer for alt fra forsikringsselskap til øl var i lengre tid med på å stadfeste hans særegne kunstneriske stil. Såpass ulike regissører som David Lynch, Spike Jonze, Michael Bay og Michel Gondry er blant dem som har leid ut sine talenter til reklamebransjen.

Og det er ikke bare budsjettene og kreativiteten som matcher. Reklamefilm er en flott mulighet til å teste ut konsepter i overkommelig format, før de eventuelt bearbeides for det store lerretet. Fenomener gir seg først uttrykk i liten skala, for så å bli assimilert i dokumentar og spillefilm.

Drømmefabrikken
Effektmakeri (smoke and mirrors) har lenge vært en del av filmens illusjonsoppskrift. Allerede fra Méliès Reisen til månen (1902) har vi som tilskuere latt oss forbløffe av effekter som lokker oss lenger inn i illusjonen. Senere års filmer som Avatar (Cameron, 2009) eller Cloverfield (Reeves, 2008) bidrar til å sette søkelyset på formspråkets dominans (man kan anklage James Cameron for mye, men subtilitet har aldri vært en av hans sterkeste sider). Det blir en form for virkelighetsredigering hvor målet er å overgå våre villeste fantasier. Men hva skjer når formen blir viktigere enn innholdet? Hva gjør det med våre forventninger som publikum? Lar vi oss blende av overflaten? Inntar vi en mer aktiv rolle når vi blir presentert for et mer aktivt filmspråk?

Den klassiske spillefilmen møter nå konkurranse; ikke bare fra hjemme-kino og tv-serier, men også fra rene web-serier og nettsteder som YouTube. Utfordringen stadig flere står overfor er hvordan skal man lokke seere inn i en (dyr) kinosal når de kan få vel så bra underholdning hjemme, og kanskje ofte mer grensesprengende underholdning rett på laptopen?

Spørsmålene er mange, men om svaret nødvendigvis er å pøse på med flere effekter er jeg ikke sikker på. Som jeg var inne på innledningsvis, deler et program som Panama tilskuerne. De som ikke henger med på koblingene og synes programmet blir for anmasende. Og de som knekker kodene i større eller mindre grad, i alle fall nok til å bli fascinert. Jeg tror at et program som Panama er symptomatisk for hvordan dagens mediekonsumenter orienterer seg i den populærkulturelle sfæren. Skal man lykkes med å fange oppmerksomheten, bør man kjenne det universet tilskuerne befinner seg i. Man må være like medievant som de man ønsker å nå.

Men det finnes også en mindre dramatisk vei. For min del tror jeg det vel så mye dreier seg om å finne tilbake til filmens essens; å tilby en midlertidig virkelighetsflukt, en indre reise. Å kunne drømme oss bort, å kunne åpne øynene for et univers som kanskje er radikalt annerledes enn vårt eget. Ofte skal det ikke annet til enn et par timer i selskap med en filmskaper som har noe på hjertet, som utfordrer oss til se bak staffasjen og inn i oss selv.



Din kommentar


Relatert

KAMPEN OM KINO-NORGE

Blogg: Oslo kino styrker seg med innkjøp av filmdistributør. Vi venter spent på neste trekk fra konkurrenter i inn- og utland, staten og kommunene. På kino kan hva som helst skje.

Digitalt og analogt i filmklubbene

Blogg: Digitaliseringen kan føre til ensretting av kinorepertoaret når storfilmene treffer alle kinoer samtidig. I den situasjonen er filmklubbene både analoge museer og digitale pionerer.

Digitalt på Oslo filmfestival

Blogg: I filmen Side by Side forsøker skuespilleren Keanu Reeves og regissør Christopher Kenneally å finne ut hva den amerikanske filmbransjen mener om fordeler og ulemper ved analoge og digitale filmformater.


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

Wenders teknologiske drømmer

Z #1 1992: 15 år etter at idéen til Bis ans Ende der Welt ble unnfanget, nærmer filmen seg premiere på [...] | kun utdrag

Tilbake til originalen – en kort innføring i restaureringsarbeidet i filmbevaring.

Z #2 2006: Gamle filmer kommer stadig ut i nyutgivelser på dvd. «Newly restored» og [...] | kun utdrag

Moræus Hanssen krasjer

Z #4 1996: Med sin omdiskuterte film ‘Crash’, har David Cronenberg satt det norske kinomonopolet [...] | kun utdrag