Den nye, gamle komiserien

Community, den nye komiserien fra NBC, er verdt å få med seg.

Formatet på situasjonskomedien har ligget nokså fast siden før sjangeren gikk fra radio til tv. Noen aparte karakterer blir brakt sammen innenfor rammene av en sosial institusjon, enten det er familien (I Love Lucy, Married With Children), arbeidsplassen (Cheers), militærvesenet (M*A*S*H), eller moderne vennskapsrelasjoner (Friends). Dermed kan alle slags konflikter utspille seg uten at reell forandring noensinne inntreffer: Den ytre rammen er like arbitrær og ubønnhørlig som i et eksistensialistisk skuespill, og karakterene har like liten mulighet til å unnslippe.

Under slike betingelser er det ikke rart at noen av de beste komiseriene som har blitt laget benytter seg kraftig av metahumor. Når konvensjonene er så sterke, etablerte og ikke minst synlige som de er, kan man vanskelig holde seg fra å kommentere på dem. Enten vi snakker om Arrested Development, 30 Rock eller de to virkelig epokegjørende seriene, Seinfeld og The Simpsons, har de siste tyve årene vært spekket med serier som signaliserer sterkt at de vet hva de holder på med, og at de forventer at seeren skal være med på leken.

Det siste tilskuddet i denne tradisjonen er Community, skapt av den ikke spesielt kjente Dan Harmon. Intrigen er like syltynn som den er raskt etablert: Advokaten Jeff (Joel McHale) har mistet bevilgningen, og begynner på sitt nærmeste og beste community college for å komme tilbake på banen. Der forelsker han seg i Britta (Gillian Jacobs), og improviserer en lesegruppe i spansk for å ha en unnskyldning for å ha jevnlig kontakt med henne. Tilfeldigvis er alle deltakerne i gruppen demografiske stereotyper av det ene eller andre slage: Morsomhetene kan begynne.

Og det gjør de faktisk. I likhet med flere av seriene jeg nevnte over utmerker Community seg ved å være godt skrevet. Ikke bare er dialogen godt turnert og uhyre kjapp, men episodene er velstrukturerte og intrigene godt uttenkt. Mange av dem er rene sjanger- eller filmparodier, men grepet er uanstrengt og naturlig, og sitter allerede fra den tredje, «Introduction to Film» (samtlige titler kunne også vært tittelen på et grunnkurs på en distriktshøyskole, som seg hør og bør): Jeff tegner seg til et filmkurs fordi han trenger noen billige studiepoeng, men får en lærer som er forgapt i Robin Williams’ rollefigur i Dagen er din inntil et punkt der han både siterer Williams’ replikker ordrett, og krever at alle studentene må gripe dagen for å få ståkarakter. Kanskje er «filmparodi» feil ord; det handler i større grad om å skape en klangbunn for vitsene, og pastisjen er fremfor alt kjærlig utført.

Det kan hevdes at vi er inne i en gullalder både hva situasjonskomikk og metahumor angår. Ironi er ikke ordet, det handler i større grad om at amerikanske tv-forfattere, overutdannede og tv-oppfostrede som de er, finner glede i (og får lov til) å konstruere verbalt elegante og kulturelt trippeltbunnede vitser. I episode 6, «Football, Feminism and You» forsøker Jeff å overbevise den tidligere fotballspilleren Troy om at han må melde seg på til det svært lite kompetente laget til Greendale Community College, med den enda mindre kompetente navnet «The Human Beings»:

Jeff: I’m saying you’re a football player, its in your blood.
Troy: That’s racist!
Jeff: Your soul?
Troy: That’s racist
Jeff: Your eyes?
Troy: That’s gay.
Jeff: That’s homophobic!
Troy: That’s black.
Jeff: That’s racist!
Troy: Damn!

De kulturelle stereotypiene stables oppå hverandre til hele korthuset raser sammen. En lignende teknikk har blitt brukt (med hell) i den mer etablerte serien 30 Rock, om livet bak scenen på et varieteprogram sendt fra NBCs studio på nr. 30, Rockefeller Plaza; grunntanken om at det er bedre og morsommere om fordommene hentes frem og latterliggjøres er slett ikke ueffen.

Community er inne i sin andre sesong, og gjør det greit hos publikum, men meget skarpt hos kritikerne. Dette fenomenet er ikke helt ukjent i amerikansk tv-sammenheng, og dekker mer alvorlige prosjekter som The Wire. Det borger ikke for et langt liv på skjermen – den lignende serien Arrested Development ble kansellert etter tre sesonger – men for en noe mer givende tilværelse som DVD-bokssett og potensiell julegave.

Serien finnes på DVD både hos Platekompaniet og Amazon.



Din kommentar


Relatert

5 nye tv-serier jeg gleder meg til i 2011:

Blogg: Z blogger Anniken Kjeserud sine tv-tips for 2011

NORTHERN EXPOSURE: DET GODE LIV I ALASKA

Blogg: If we go go insane, we could all go together, in this wild wanton world we could all break down forever … Lindsay Buckingham, «D.W. Suite», sangen som ledsager sluttscenen i episode «Spring Break».

Zs skribent – og redaktør - tørker støv av en av sine egne aller, aller største tv-serieopplevelse, som rangerer på høyden med gode filmopplevelser: Serien Northern Exposure (1990-1995), på norsk Det gode liv i Alaska. Se og kjøp på dvd.

Mildred Pierce – Damer og dilemmaer i drivende, dvelende drama.

Blogg: Dramaet Mildred Pierce er dvelende, nesten detaljert i sine miljøbeskrivelser og portrettegninger. Samtidig sparer ikke regissør Todd Haynes på det kunstneriske kruttet.


Fra siste Z

Alfred Hitchcock og Bernard Herrmann: Mestere i spenning

Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen. | kun utdrag

Å se og høre landskaper: Ry Cooder møter Wim Wenders

Regissøren Wim Wenders og gitaristen Ry Cooder har bare samarbeidet om to spillefilmer. Den ene filmen skapte filmhistorie, den andre er stort sett glemt i dag. To filmer – og to diametralt forskjellige filmmusikalske løsninger. | kun utdrag

En øredøvende pause

Om komponist/regissør-samarbeidet mellom Gunnar Sønstevold og arne Skouen | kun utdrag


Fra arkivet

Årets nye norske kortfilmer – anmeldt

Z #1 1986: Her finner du kortanmeldelser av samtlige konkurransefilmer i Trondheim. Anmeldelsene står [...] | kun utdrag

Årets kortfilmer

Z #3 1993: Z anmelder også i år samtlige nye norske kortfilmer fra hoveprogrammet til Kortfilmfestivalen i [...] | kun utdrag

Ta en sjanse da, for en gangs skyld!

Z #2 1985: Jan Erik Holst bønnfaller om nytenkning i kinematografien | kun utdrag