BBCs oppdaterte Sherlock

De virkelig ikoniske fiktive karakterene, de vi kjenner like godt som våre nærmeste slektninger og venner, kan deles i to grupper. På den ene siden står de som har fått sin definitive tolkning på skjerm og lerret, der én skuespiller har lagt listen for godt. James Bond er Sean Connery, Supermann er Christopher Reeve. På den andre siden har vi dem som ikke lar seg identifisere like raskt, der hver nye inkarnasjon er med på å justere bildet vårt aldri så lite, uten at karakterens kjerne virkelig blir rokket. Innen språkvitenskapen finnes det noe som heter prototypeteori. Begrepet vårt om en «fugl» rommer både strutser og pingviner, selv om det er spurver og kråker som er de mest prototypiske eksemplene.

Den nyeste BBC-versjonen av ikonet Sherlock Holmes er en struts. I en miniserie på tre episoder à 90 minutter (sendt i USA på HBO-kanalen, tilgjengelig for oss andre på DVD) gestaltes Holmes av en skuespiller med det fantastiske navnet Benedict Cumberbatch, i et relativt moderne London med relativt moderne kulisser. Det alene er nok til å gjøre serien Sherlock til en struts; det finnes nok av produksjoner som holder seg mer eller mindre trofast til den opprinnelige senviktorianske perioden (senest Guy Ritchies steampunk/actionfilm fra i fjor). Intrigene i Sherlock er derimot fylt med GPS-sporing og tekstmeldinger, ikke altfor innovativ teknologi, men helt på linje med å være oppdatert på bruken av forstørrelsesglass i 1890.

Hver epoke får den Sherlock Holmes vi fortjener. Karaktertrekkene hans – intelligensen, de asosiale trekkene, den patologiske hangen til å kjede seg – kan tolkes i mange retninger. I legedramaet House, som har en hovedperson bygget mer eller mindre direkte over Holmes, blir mesterdetektiven psykoanalysert og sentimentalisert: Egentlig vil han bare nå frem til og stole på andre mennesker. I Sherlock blir vi servert den andre varianten av det moderne kliniske blikket: Holmes befinner seg et sted på det autistiske spekteret, og har sosiopatiske trekk (hva nå vi egentlig mener med dette).

Som vanlig er det imidlertid mindre interessant hvorfor Sherlock gjør som han gjør, og mer interessant at han gjør det. Et påfallende fellestrekk mellom BBC-serien og Guy Ritchies film er hangen til å forklare, i sakte film, hvordan Holmes går frem. I actionfilmen får vi se ham planlegge de fysiske angrepene sine (slå her, piruett, hopp, spark her, landing, sveip, saltomortale og presto!), mens den ikke fullt så høybudsjetterte serien velger å parse den deduktive prosessen (hvis mobiltelefonen har skrammer, har den tilhørt en alkoholiker. Begge grepene drives av frykt for publikum: Man kan ikke risikere at vi føler oss dumme i møtet med Holmes. Til sammenligning er tv-serien House drevet av avsky; her bombarderes vi av et medisinsk vokabular de færreste har forutsetninger for å forstå.

Men for all del: Sherlock er svært underholdende, og det hjelper godt at Dr. Watson spilles av Martin Freeman, best kjent som Tim, fornuftens stemme i The Office. Uansett hvor vilt omgivelsene varierer er Holmes-Watson-relasjonen noe de færreste regissører og manusforfattere leker for mye med, og det er det en grunn til. Vi trenger et identifiserbart forankringspunkt, noen som lar oss sette pris på de ikoniske og grunnleggende sett umenneskelige kvalitetene ved Holmes. Da kan vi slappe av og la oss underholde, hvilket jo var intensjonen hele tiden.

 Sherlock kan sees på amerikansk HBO eller kjøpes på DVD (finnes på Amazon); serien er sendt på BBC.



1 kommentar

  1. Jon Iversen sier:

    Og våren 2012 vises den endelig på NRK også.

Din kommentar


Relatert

Den nye, gamle komiserien

Blogg: Community, den nye komiserien fra NBC, er verdt å få med seg.

5 nye tv-serier jeg gleder meg til i 2011:

Blogg: Z blogger Anniken Kjeserud sine tv-tips for 2011

NORTHERN EXPOSURE: DET GODE LIV I ALASKA

Blogg: If we go go insane, we could all go together, in this wild wanton world we could all break down forever … Lindsay Buckingham, «D.W. Suite», sangen som ledsager sluttscenen i episode «Spring Break».

Zs skribent – og redaktør - tørker støv av en av sine egne aller, aller største tv-serieopplevelse, som rangerer på høyden med gode filmopplevelser: Serien Northern Exposure (1990-1995), på norsk Det gode liv i Alaska. Se og kjøp på dvd.


Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag


Fra arkivet

Kommunale kinoer – et redskap mot voldsfilmen?

Z #1 1998: Det kommunale kinosystemet i Norge har i løpet av dette århundret endret rolle fra en moralens [...] | kun utdrag

Life is not a fine cut – eller en cinematografisk reise ved Adriaterhavet

Z #3 1994: Zs medarbeide har vært i Italia. På filmfestival. Hun viderebringer noen av sine inntrykk fra en [...] | kun utdrag

Triers Oslo

Z #2 2012: Joachim Triers Reprise og Oslo, 31. august former Oslo til et personlig filmatisk sted. Men der Reprise viser oss karakterens tilknytning til et avgrenset byrom, viser Oslo, 31. august hvordan filmens hovedperson har blitt en utenforstående i en by der han ikke lenger har noen plass. | kun utdrag