BBCs oppdaterte Sherlock

De virkelig ikoniske fiktive karakterene, de vi kjenner like godt som våre nærmeste slektninger og venner, kan deles i to grupper. På den ene siden står de som har fått sin definitive tolkning på skjerm og lerret, der én skuespiller har lagt listen for godt. James Bond er Sean Connery, Supermann er Christopher Reeve. På den andre siden har vi dem som ikke lar seg identifisere like raskt, der hver nye inkarnasjon er med på å justere bildet vårt aldri så lite, uten at karakterens kjerne virkelig blir rokket. Innen språkvitenskapen finnes det noe som heter prototypeteori. Begrepet vårt om en «fugl» rommer både strutser og pingviner, selv om det er spurver og kråker som er de mest prototypiske eksemplene.

Den nyeste BBC-versjonen av ikonet Sherlock Holmes er en struts. I en miniserie på tre episoder à 90 minutter (sendt i USA på HBO-kanalen, tilgjengelig for oss andre på DVD) gestaltes Holmes av en skuespiller med det fantastiske navnet Benedict Cumberbatch, i et relativt moderne London med relativt moderne kulisser. Det alene er nok til å gjøre serien Sherlock til en struts; det finnes nok av produksjoner som holder seg mer eller mindre trofast til den opprinnelige senviktorianske perioden (senest Guy Ritchies steampunk/actionfilm fra i fjor). Intrigene i Sherlock er derimot fylt med GPS-sporing og tekstmeldinger, ikke altfor innovativ teknologi, men helt på linje med å være oppdatert på bruken av forstørrelsesglass i 1890.

Hver epoke får den Sherlock Holmes vi fortjener. Karaktertrekkene hans – intelligensen, de asosiale trekkene, den patologiske hangen til å kjede seg – kan tolkes i mange retninger. I legedramaet House, som har en hovedperson bygget mer eller mindre direkte over Holmes, blir mesterdetektiven psykoanalysert og sentimentalisert: Egentlig vil han bare nå frem til og stole på andre mennesker. I Sherlock blir vi servert den andre varianten av det moderne kliniske blikket: Holmes befinner seg et sted på det autistiske spekteret, og har sosiopatiske trekk (hva nå vi egentlig mener med dette).

Som vanlig er det imidlertid mindre interessant hvorfor Sherlock gjør som han gjør, og mer interessant at han gjør det. Et påfallende fellestrekk mellom BBC-serien og Guy Ritchies film er hangen til å forklare, i sakte film, hvordan Holmes går frem. I actionfilmen får vi se ham planlegge de fysiske angrepene sine (slå her, piruett, hopp, spark her, landing, sveip, saltomortale og presto!), mens den ikke fullt så høybudsjetterte serien velger å parse den deduktive prosessen (hvis mobiltelefonen har skrammer, har den tilhørt en alkoholiker. Begge grepene drives av frykt for publikum: Man kan ikke risikere at vi føler oss dumme i møtet med Holmes. Til sammenligning er tv-serien House drevet av avsky; her bombarderes vi av et medisinsk vokabular de færreste har forutsetninger for å forstå.

Men for all del: Sherlock er svært underholdende, og det hjelper godt at Dr. Watson spilles av Martin Freeman, best kjent som Tim, fornuftens stemme i The Office. Uansett hvor vilt omgivelsene varierer er Holmes-Watson-relasjonen noe de færreste regissører og manusforfattere leker for mye med, og det er det en grunn til. Vi trenger et identifiserbart forankringspunkt, noen som lar oss sette pris på de ikoniske og grunnleggende sett umenneskelige kvalitetene ved Holmes. Da kan vi slappe av og la oss underholde, hvilket jo var intensjonen hele tiden.

 Sherlock kan sees på amerikansk HBO eller kjøpes på DVD (finnes på Amazon); serien er sendt på BBC.



1 kommentar

  1. Jon Iversen sier:

    Og våren 2012 vises den endelig på NRK også.

Din kommentar


Relatert

Den nye, gamle komiserien

Blogg: Community, den nye komiserien fra NBC, er verdt å få med seg.

NORTHERN EXPOSURE: DET GODE LIV I ALASKA

Blogg: If we go go insane, we could all go together, in this wild wanton world we could all break down forever … Lindsay Buckingham, «D.W. Suite», sangen som ledsager sluttscenen i episode «Spring Break».

Zs skribent – og redaktør - tørker støv av en av sine egne aller, aller største tv-serieopplevelse, som rangerer på høyden med gode filmopplevelser: Serien Northern Exposure (1990-1995), på norsk Det gode liv i Alaska. Se og kjøp på dvd.

Mildred Pierce – Damer og dilemmaer i drivende, dvelende drama.

Blogg: Dramaet Mildred Pierce er dvelende, nesten detaljert i sine miljøbeskrivelser og portrettegninger. Samtidig sparer ikke regissør Todd Haynes på det kunstneriske kruttet.


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Nerdkontakt av tredje grad – nerdekulturens utvikling

Z #4 2013: The Bing Bang Theory og Game of Thrones er størst på TV, Star Trek og Iron Man er størst på kino, og manga og tegneserier selger snart på høyde med litteraturens største biografi- og krimsuksesser. For ikke å snakke om data- og TV-spill, som er på nippet til å dominere utsalget hos Norges største underholdningskjeder. Akkurat nå virker det som nerdene er det populærkulturelle markedets største målgruppe. | kun utdrag

Årets norske kortfilmer

Z #3 1991: For sjuende året på rad anmelder Z her alle filmene fra hovedprogrammet til den norske [...] | kun utdrag

Prisvinnerne ved Kortfilmfestivalen i Grimstad 2007

Z #3 2007: | kun utdrag