BBCs oppdaterte Sherlock

De virkelig ikoniske fiktive karakterene, de vi kjenner like godt som våre nærmeste slektninger og venner, kan deles i to grupper. På den ene siden står de som har fått sin definitive tolkning på skjerm og lerret, der én skuespiller har lagt listen for godt. James Bond er Sean Connery, Supermann er Christopher Reeve. På den andre siden har vi dem som ikke lar seg identifisere like raskt, der hver nye inkarnasjon er med på å justere bildet vårt aldri så lite, uten at karakterens kjerne virkelig blir rokket. Innen språkvitenskapen finnes det noe som heter prototypeteori. Begrepet vårt om en «fugl» rommer både strutser og pingviner, selv om det er spurver og kråker som er de mest prototypiske eksemplene.

Den nyeste BBC-versjonen av ikonet Sherlock Holmes er en struts. I en miniserie på tre episoder à 90 minutter (sendt i USA på HBO-kanalen, tilgjengelig for oss andre på DVD) gestaltes Holmes av en skuespiller med det fantastiske navnet Benedict Cumberbatch, i et relativt moderne London med relativt moderne kulisser. Det alene er nok til å gjøre serien Sherlock til en struts; det finnes nok av produksjoner som holder seg mer eller mindre trofast til den opprinnelige senviktorianske perioden (senest Guy Ritchies steampunk/actionfilm fra i fjor). Intrigene i Sherlock er derimot fylt med GPS-sporing og tekstmeldinger, ikke altfor innovativ teknologi, men helt på linje med å være oppdatert på bruken av forstørrelsesglass i 1890.

Hver epoke får den Sherlock Holmes vi fortjener. Karaktertrekkene hans – intelligensen, de asosiale trekkene, den patologiske hangen til å kjede seg – kan tolkes i mange retninger. I legedramaet House, som har en hovedperson bygget mer eller mindre direkte over Holmes, blir mesterdetektiven psykoanalysert og sentimentalisert: Egentlig vil han bare nå frem til og stole på andre mennesker. I Sherlock blir vi servert den andre varianten av det moderne kliniske blikket: Holmes befinner seg et sted på det autistiske spekteret, og har sosiopatiske trekk (hva nå vi egentlig mener med dette).

Som vanlig er det imidlertid mindre interessant hvorfor Sherlock gjør som han gjør, og mer interessant at han gjør det. Et påfallende fellestrekk mellom BBC-serien og Guy Ritchies film er hangen til å forklare, i sakte film, hvordan Holmes går frem. I actionfilmen får vi se ham planlegge de fysiske angrepene sine (slå her, piruett, hopp, spark her, landing, sveip, saltomortale og presto!), mens den ikke fullt så høybudsjetterte serien velger å parse den deduktive prosessen (hvis mobiltelefonen har skrammer, har den tilhørt en alkoholiker. Begge grepene drives av frykt for publikum: Man kan ikke risikere at vi føler oss dumme i møtet med Holmes. Til sammenligning er tv-serien House drevet av avsky; her bombarderes vi av et medisinsk vokabular de færreste har forutsetninger for å forstå.

Men for all del: Sherlock er svært underholdende, og det hjelper godt at Dr. Watson spilles av Martin Freeman, best kjent som Tim, fornuftens stemme i The Office. Uansett hvor vilt omgivelsene varierer er Holmes-Watson-relasjonen noe de færreste regissører og manusforfattere leker for mye med, og det er det en grunn til. Vi trenger et identifiserbart forankringspunkt, noen som lar oss sette pris på de ikoniske og grunnleggende sett umenneskelige kvalitetene ved Holmes. Da kan vi slappe av og la oss underholde, hvilket jo var intensjonen hele tiden.

 Sherlock kan sees på amerikansk HBO eller kjøpes på DVD (finnes på Amazon); serien er sendt på BBC.



1 kommentar

  1. Jon Iversen sier:

    Og våren 2012 vises den endelig på NRK også.

Din kommentar


Relatert

Den nye, gamle komiserien

Blogg: Community, den nye komiserien fra NBC, er verdt å få med seg.

NORTHERN EXPOSURE: DET GODE LIV I ALASKA

Blogg: If we go go insane, we could all go together, in this wild wanton world we could all break down forever … Lindsay Buckingham, «D.W. Suite», sangen som ledsager sluttscenen i episode «Spring Break».

Zs skribent – og redaktør - tørker støv av en av sine egne aller, aller største tv-serieopplevelse, som rangerer på høyden med gode filmopplevelser: Serien Northern Exposure (1990-1995), på norsk Det gode liv i Alaska. Se og kjøp på dvd.

Mildred Pierce – Damer og dilemmaer i drivende, dvelende drama.

Blogg: Dramaet Mildred Pierce er dvelende, nesten detaljert i sine miljøbeskrivelser og portrettegninger. Samtidig sparer ikke regissør Todd Haynes på det kunstneriske kruttet.


Fra siste Z

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Stakkars Oslo

Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag

Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger

I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag


Fra arkivet

Welcome to the Candy Shop – svart maskulinitet i 50 Cents hip hop-video

Z #1 2012: 50 Cents video Candy Shop er spekket med godbiter for både øyet og øret, men fra et [...] | kun utdrag

I et speil, under et glasstak – Speilmotivet i Candyman

Z #1 2016: Skrekkfilmen har alltid vært fruktbar mark for politiske budskap. I Bernard Rose’ skrekkfilm Candyman (1992) er det politiske innholdet høyst intendert.

Øyets gastronomi

Z #4 1988: av Anders Johansen
Storbyen, varehusene, filmen og fjernsynet har gjort det moderne mennesket til en kikker. Til en passiv tilskuer med godt utviklende forvarsmekanismer mot alle slags sanseinntrykk. Er evnen til å oppleve skjønnhet og glede erstattet med adspredelsen? | kun utdrag