Sterke tårer i Gaza

Vibeke Løkkebergs film Gazas tårer er einsidig, pro-palestinsk og krigsfiendtleg. Det er heilt greit.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2010 Bestill nummeret



Relatert

Kunst og konsekvens – en samtale med Vibeke Løkkeberg

Z #2 2004: Nå skriver hun bøker som blir solgt til store deler av Europa. Det er over ti år siden Vibeke Løkkeberg sist lagde film, men fremdeles er hun trolig Norges mest kjente filmregissør. Og i folkedypet lever myten om den typiske Vibeke Løkkeberg-filmen: Den mørke, dystre filmen som sakte siger fremover; myten om Hud.

…og alle var enige om at det hadde vært en dårlig film

Z #2 1993: Z redaksjonen har vært på kino og sett Vibeke Løkkebergs film Der gudene er døde. En [...] | kun utdrag

Bestemødre, mødre og døtre

Z #1 1993: Dette er ikke en akademisk artikkel om kvinnelige, norske filmregissører. Det er heller ikke en [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Samfunnets utsatte – internasjonal kort

Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag

Leken dans med bilder og musikk

Til tross for pandemien har artister og regissører ikke sluttet å leke med kombinasjonen bilder og musikk, og dans spiller en fremtredende rolle i årets musikkvideoer. | kun utdrag


Fra arkivet

Norsk kort 2018

Z #3 2018: Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag

I et speil, under et glasstak – Speilmotivet i Candyman

Z #1 2016: Skrekkfilmen har alltid vært fruktbar mark for politiske budskap. I Bernard Rose’ skrekkfilm Candyman (1992) er det politiske innholdet høyst intendert.

Fassbinder: Opprør og melodrama

Z #4 2019: Rainer Werner Fassbinders filmer diskuterte og refset sin samtid, men var ikke ment å være sosialrealistiske gjengivelser av virkeligheten. | kun utdrag