Joaquin Phoenix og I’m Still Here.
OM HYPE OG VIRKELIGHET. OG HYPERVIRKELIGHET.
He said, this is the real world, buddy, toughen up your ass or it’ll break.
I said, I’m not your buddy, buddy, and your real world is a fake.
Let it Happen, Waterboys
Se skuespiller Joaquin Phoenix droppe skuespillerkarrieren sin for å bli rapsanger, og så gå mer og mer til grunne. Fiksjon eller fakta? Ingen av delene, et gedigent stunt, kalt I’m Still Here. 20 år etter at postmodernismen har gått av moten, begynner jeg å skjønne at Baudrillard, med sine teorier om simulacrum og hypervirkelighet jammen hadde noe for seg … Det er bare ikke så stas som det virket den gangen.
I’m Still Here er ikke en fiksjonsfilm. Det er heller ikke en dokumentar – eller en mockumentar. I’m Still Here er et stunt. Som reality-tv på det folkelige, og Knausgård på det kunstneriske nivået: Vi kan nok en gang gispe etter å få en titt inn i noen andres mer eller mindre interessante eller autentiske eller iscenesatte og fortolkede «liv». Et blikk inn i annet liv – og en annen virkelighet, mer tidsriktig, aktuell, og tidkrevende enn den tiden vi selv har til rådighet. Gjennom å fake sitt eget sammenbrudd foran pressen i et par år har Phoenix skapt en mediebegivenhet. Og da blir det jo faktisk en begivenhet i virkeligheten å forholde seg til (på bekostning av andre), om det er fakta eller fiksjon.
Både fiksjon og dokumentar kan gi oss et eller annet «ekte». Følelser, liv, varme. Selv om det er et utrolig modig prosjekt i utgangspunktet finner jeg ikke en tøddel av dette i denne filmen. Selvfølgelig kan det være like fint av og til å bli dratt inn i noen helt annet, et eget univers, en underholdende fiksjonsboble. Men det blir man heller ikke i denne filmen.
Som publikum blir man likevel fanget. Og selv ble jeg også temmelig provosert. Sammen med resten av den fullsatte kinosalen jeg så den med under BIFF, ble jeg sittende og klappe med loffene som en annen godt oppdratt sel i et akvarie. Se! Der kommer jammen Ben Affleck også gitt! Jippi!
Phoenix opptreden i Letterman er ubetalelig og kommer selvfølgelig i et helt annet lys etter denne filmen.
Det samme er P.Diddys ansiktsuttrykk, i det han må høre på en rap Phoenix har produsert med et slags sinnsykt Beach Boys-akkompagnement.
Det er underlig at en skuespiller kan kle seg så naken, uten å vise fram et anstrøk av sårbarhet. (Er det noe Knausgård faktisk har gitt, er det sårbarhet.) På noen måter kan prosjektet kanskje sammenlignes med Kristoffer Schaus prosjekter, gå til grunne for åpent vindu, men i hans prosjekter finner jeg en eller annen mening og betydning med det han gjør. Her får jeg mer en følelse av å betrakte en internspøk i den særegne stjerneverdenen. Og alt skal avsløres til slutt, de klarte å lure oss. Eller?
Spørsmålet er om en film som dette får tilskuerne til å reflektere over fiksjon og virkelighet, og forholdet mellom fakta og fiksjon, eller om det bare drar oss enda mer inn i en virkelighet der hype og kjendisstatus er det som gjelder, og der vi driter i slike begreper så lenge vi kan se noen bli sett.
For mer om forholdet fakta/fiksjon se Z nr 2 2010: Fakta/fiksjon.
TweetRelatert

Film og speilnevroner: “Monkey see – monkey do”, del 1
Blogg: Kan oppdagelsen av speilnevronene åpne opp for nye vis å se forholdet mellom film og virkelighet på, og også å forstå tilskueropplevelsen? Z drodler rundt speilnevronenes inntog i vitenskap og populærvitenskap, og mulige filmvitenskaplige implikasjoner.

The Trip
Blogg: The Trip er en roadmovie-komedie-i-reality-show-stil mockumentary-tv-serie. Serien er til tider enerverende, tidvis hysterisk morsom, tidvis lun, melankolsk og rørende. Jeg ble gjennomsjarmert.

Rebell – barn og heks i krig
Blogg: Barnesoldater er et tøft tema å forholde seg til, og kunne fort blitt for vondt å se på film. [...]
Fra siste Z

Filmens sanser
Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet
Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Noe sanseutvidende
Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte. | kun utdrag
Fra arkivet

Fraværets estetikk – Om forfatteren og regissøren Marguerite Duras
Z #2 1983: Tross Marguerite Duras’ store filmproduksjon og den oppmerksomhet filmene har fått i det [...] | kun utdrag

Hvor blir det av barnefilmen?
Z #2 1995: «Barnefilm» er ikke bare «film for barn», det kan like gjerne være [...] | kun utdrag

Filmklubben som forum for kunst og kultur.
Z #4 2010: Filmklubbene er vår tids kulturelle pustehull! | kun utdrag