HBOs nye krimserie Bored to Death

Det er noe eget med halvdårlige skuespillere som har hatt høyprofilerte roller tidlig i karrieren: de får en egen patina etter som tiden går. Mekanismen har blitt særlig effektivt utnyttet av nostalgikere som Quentin Tarantino – Saturday Night Fever og Grease utgjorde en helt nødvendig klangbunn for dansescenen i Pulp Fiction – og den blir anvendt av stadig nye regissører og produsenter. Nå er det Ted Dansons tur. I Cheers, der han spilte bartenderen Sam Malone, og sjeldent ble instruert til å være noe annet enn kjekk, macho og vagt irriterende, etablerte han seg i vår fellesbevissthet slik Alan Alda gjorde det i M*A*S*H. Uendelige ettermiddagsrepriser på TV2 er en effektiv form for hjernevask.

Dermed er vi klare for Bored to Death, den nye krimserien fra HBO. Hovedrollen spilles av Jason Schwarzmann, som er akkurat ukarismatisk og sytete nok til å overbevise som forfatter/inkompetent privatdetektiv. Intrigen drives av et påhitt: som nydumpet, lett alkoholisert og moderat mislykket finner han det helt naturlig å sette inn en Philip Marlowe-inspirert annonse på Craigslist. Oppdragene er akkurat trivielle nok til å fungere som motor i episodene, og gir rom for den egentlige agendaen: å vise frem karakterene. Ted Danson får endelig lov til å danse, som den aldrende redaktøren George. Han har fått det hvite håret og skjøre gliset til en pen mann som har sett sine beste dager, hvilket bare er en annen måte å si at han bringer mye av seg selv til rollen.

Bored to Death utspiller seg i Brooklyn, og resten av karaktergalleriet er pure hipsterdom. Vi har marginale tegneserieskapere, radikale veganere, vestkledde lesber og orange kjøkkeninnredning. Vi har med andre ord hjemmemiljøet til seriens forfatter, Jonathan Ames, som også har lånt navnet sitt til hovedpersonen. Det er mye spennende som kan skje når konvensjonene fra B-film og sjangerlitteratur brukes for å strukturere detaljobservasjonene fra god selvbiografi. Grepet er i grunnen ikke så forskjellig fra det å låne en gammel, halvt avdanket skuespiller og bruke ham som ankerfeste i en liten, men vesentlig birolle. Fortroligheten med de etablerte elementene gir et større spillerom for det nyskapende. Sopranos ville ikke vært Sopranos uten Gudfaren, Goodfellas, og Steve Buscemi i periferien. Bored to Death er, rent bortsett fra å være ganske så underholdende, et godt eksempel kreativ nostalgi.

Serien kan ses på amerikansk HBO eller kjøpes på dvd (Amazon)



Ingen kommentarer

Din kommentar


Relatert

Game of Thrones: HBO er fortsatt best i klassen

Blogg: Episk om maktkåte dynastier og renkespill. Game of Thrones begeistrer og befester HBOs posisjon [...]

Når mangfold underbygger kvalitet – seriene verden glemte

Blogg: Dette er artikkelen om tv-seriene som ble avlivet før de fikk slå ut i full blomst. Seriene som rørte de få de nådde ut til, men som ikke hadde den eksplosive seersuksessen de var ute etter å huke. Nå som seriestormen har holdt det gående et drøyt tiår er det på tide å ta fatt i de falne heltene.

5 nye tv-serier jeg gleder meg til i 2011:

Blogg: Z blogger Anniken Kjeserud sine tv-tips for 2011


Fra siste Z

Alfred Hitchcock og Bernard Herrmann: Mestere i spenning

Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen. | kun utdrag

Å se og høre landskaper: Ry Cooder møter Wim Wenders

Regissøren Wim Wenders og gitaristen Ry Cooder har bare samarbeidet om to spillefilmer. Den ene filmen skapte filmhistorie, den andre er stort sett glemt i dag. To filmer – og to diametralt forskjellige filmmusikalske løsninger. | kun utdrag

En øredøvende pause

Om komponist/regissør-samarbeidet mellom Gunnar Sønstevold og arne Skouen | kun utdrag


Fra arkivet

Fra tradisjon til perversjon – om det perverse i japansk film

Z #4 2011: Den japanske nybølgens radikale oppgjør med alt tradisjonelt og hellig, har gjort Japan til en filmnasjon der opprøret mot det bestående har tatt form av både voldelige og seksuelle overskridelser. | kun utdrag

Final cut: Regissørenes kamp mot distribusjonsselskapene

Z #4 1983: Helt fra 1903 har distributører klippet enkelte filmer før de ble vist for publikum. Naturlig nok [...] | kun utdrag

Filmkritikermanifest

Z #2 2016: Ut av det blå fikk jeg tilbud om å bli filmanmelder på heltid. NRK kastet meg ut på et felt jeg strengt tatt ikke hadde andre forutsetninger for å takle enn en stor filminteresse og formidlingsevne på radio. Du synes det er litt rart? Vel, avdøde Roger Ebert ble filmkritiker i Chicago Sun-Times på omtrent samme måte, uten sammenligning for øvrig. | kun utdrag