HBOs nye krimserie Bored to Death

Det er noe eget med halvdårlige skuespillere som har hatt høyprofilerte roller tidlig i karrieren: de får en egen patina etter som tiden går. Mekanismen har blitt særlig effektivt utnyttet av nostalgikere som Quentin Tarantino – Saturday Night Fever og Grease utgjorde en helt nødvendig klangbunn for dansescenen i Pulp Fiction – og den blir anvendt av stadig nye regissører og produsenter. Nå er det Ted Dansons tur. I Cheers, der han spilte bartenderen Sam Malone, og sjeldent ble instruert til å være noe annet enn kjekk, macho og vagt irriterende, etablerte han seg i vår fellesbevissthet slik Alan Alda gjorde det i M*A*S*H. Uendelige ettermiddagsrepriser på TV2 er en effektiv form for hjernevask.

Dermed er vi klare for Bored to Death, den nye krimserien fra HBO. Hovedrollen spilles av Jason Schwarzmann, som er akkurat ukarismatisk og sytete nok til å overbevise som forfatter/inkompetent privatdetektiv. Intrigen drives av et påhitt: som nydumpet, lett alkoholisert og moderat mislykket finner han det helt naturlig å sette inn en Philip Marlowe-inspirert annonse på Craigslist. Oppdragene er akkurat trivielle nok til å fungere som motor i episodene, og gir rom for den egentlige agendaen: å vise frem karakterene. Ted Danson får endelig lov til å danse, som den aldrende redaktøren George. Han har fått det hvite håret og skjøre gliset til en pen mann som har sett sine beste dager, hvilket bare er en annen måte å si at han bringer mye av seg selv til rollen.

Bored to Death utspiller seg i Brooklyn, og resten av karaktergalleriet er pure hipsterdom. Vi har marginale tegneserieskapere, radikale veganere, vestkledde lesber og orange kjøkkeninnredning. Vi har med andre ord hjemmemiljøet til seriens forfatter, Jonathan Ames, som også har lånt navnet sitt til hovedpersonen. Det er mye spennende som kan skje når konvensjonene fra B-film og sjangerlitteratur brukes for å strukturere detaljobservasjonene fra god selvbiografi. Grepet er i grunnen ikke så forskjellig fra det å låne en gammel, halvt avdanket skuespiller og bruke ham som ankerfeste i en liten, men vesentlig birolle. Fortroligheten med de etablerte elementene gir et større spillerom for det nyskapende. Sopranos ville ikke vært Sopranos uten Gudfaren, Goodfellas, og Steve Buscemi i periferien. Bored to Death er, rent bortsett fra å være ganske så underholdende, et godt eksempel kreativ nostalgi.

Serien kan ses på amerikansk HBO eller kjøpes på dvd (Amazon)



Relatert

Game of Thrones: HBO er fortsatt best i klassen

Blogg: Episk om maktkåte dynastier og renkespill. Game of Thrones begeistrer og befester HBOs posisjon [...]

Når mangfold underbygger kvalitet – seriene verden glemte

Blogg: Dette er artikkelen om tv-seriene som ble avlivet før de fikk slå ut i full blomst. Seriene som rørte de få de nådde ut til, men som ikke hadde den eksplosive seersuksessen de var ute etter å huke. Nå som seriestormen har holdt det gående et drøyt tiår er det på tide å ta fatt i de falne heltene.

Everybody can’t paint – Bob Ross was wrong

Blogg: HBOS serie Painting with John er en liten perle av en sjarmfylt serie. Etter et år hvor vi alle har måttet isolere oss mest mulig fra omgivelsene, føles det dessuten befriende å se en serie om folk som lever tilbaketrukne liv, utenfor mange mennesker foran kamera.


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

Realisme og ideologi i rumensk film etter år 2000

Z #4 2016: Rumensk film har opplevd en realismerevolusjon, men hvilke ideologier finner man i de rumenske nybølgefilmene?

Bastøy

Z #4 2010: Marius Holst og Stellan Skarsgård om Kongen av Bastøy, intervjuet av Gunnar Rehlin | kun utdrag

Fisken Wanda og det komiske

Z #2 1989: John Cleeses komedie En fisk ved navn Wanda er blitt en lattersuksess på kino. Artikkelforfatteren [...] | kun utdrag