HBOs nye krimserie Bored to Death

Det er noe eget med halvdårlige skuespillere som har hatt høyprofilerte roller tidlig i karrieren: de får en egen patina etter som tiden går. Mekanismen har blitt særlig effektivt utnyttet av nostalgikere som Quentin Tarantino – Saturday Night Fever og Grease utgjorde en helt nødvendig klangbunn for dansescenen i Pulp Fiction – og den blir anvendt av stadig nye regissører og produsenter. Nå er det Ted Dansons tur. I Cheers, der han spilte bartenderen Sam Malone, og sjeldent ble instruert til å være noe annet enn kjekk, macho og vagt irriterende, etablerte han seg i vår fellesbevissthet slik Alan Alda gjorde det i M*A*S*H. Uendelige ettermiddagsrepriser på TV2 er en effektiv form for hjernevask.

Dermed er vi klare for Bored to Death, den nye krimserien fra HBO. Hovedrollen spilles av Jason Schwarzmann, som er akkurat ukarismatisk og sytete nok til å overbevise som forfatter/inkompetent privatdetektiv. Intrigen drives av et påhitt: som nydumpet, lett alkoholisert og moderat mislykket finner han det helt naturlig å sette inn en Philip Marlowe-inspirert annonse på Craigslist. Oppdragene er akkurat trivielle nok til å fungere som motor i episodene, og gir rom for den egentlige agendaen: å vise frem karakterene. Ted Danson får endelig lov til å danse, som den aldrende redaktøren George. Han har fått det hvite håret og skjøre gliset til en pen mann som har sett sine beste dager, hvilket bare er en annen måte å si at han bringer mye av seg selv til rollen.

Bored to Death utspiller seg i Brooklyn, og resten av karaktergalleriet er pure hipsterdom. Vi har marginale tegneserieskapere, radikale veganere, vestkledde lesber og orange kjøkkeninnredning. Vi har med andre ord hjemmemiljøet til seriens forfatter, Jonathan Ames, som også har lånt navnet sitt til hovedpersonen. Det er mye spennende som kan skje når konvensjonene fra B-film og sjangerlitteratur brukes for å strukturere detaljobservasjonene fra god selvbiografi. Grepet er i grunnen ikke så forskjellig fra det å låne en gammel, halvt avdanket skuespiller og bruke ham som ankerfeste i en liten, men vesentlig birolle. Fortroligheten med de etablerte elementene gir et større spillerom for det nyskapende. Sopranos ville ikke vært Sopranos uten Gudfaren, Goodfellas, og Steve Buscemi i periferien. Bored to Death er, rent bortsett fra å være ganske så underholdende, et godt eksempel kreativ nostalgi.

Serien kan ses på amerikansk HBO eller kjøpes på dvd (Amazon)



Ingen kommentarer

Din kommentar


Relatert

Game of Thrones: HBO er fortsatt best i klassen

Blogg: Episk om maktkåte dynastier og renkespill. Game of Thrones begeistrer og befester HBOs posisjon [...]

Når mangfold underbygger kvalitet – seriene verden glemte

Blogg: Dette er artikkelen om tv-seriene som ble avlivet før de fikk slå ut i full blomst. Seriene som rørte de få de nådde ut til, men som ikke hadde den eksplosive seersuksessen de var ute etter å huke. Nå som seriestormen har holdt det gående et drøyt tiår er det på tide å ta fatt i de falne heltene.

NORTHERN EXPOSURE: DET GODE LIV I ALASKA

Blogg: If we go go insane, we could all go together, in this wild wanton world we could all break down forever … Lindsay Buckingham, «D.W. Suite», sangen som ledsager sluttscenen i episode «Spring Break».

Zs skribent – og redaktør - tørker støv av en av sine egne aller, aller største tv-serieopplevelse, som rangerer på høyden med gode filmopplevelser: Serien Northern Exposure (1990-1995), på norsk Det gode liv i Alaska. Se og kjøp på dvd.


Fra siste Z

Transfilmens mange ansikter

Hva er transfilm? Et innblikk i transfilmens mange uttrykk. | kun utdrag

Ekstatiske overganger – transkjønnede sansninger i The Matrix

Lana og Lilly Wachowskis The Matrix er et av nøkkelverkene i nyere filmhistorie, og den mest innflytelsesrike filmen skapt av transpersoner. I denne teksten utforskes filmen som et gjennombrudd for en ny type transestetikk, og som en film som utfordrer våre binære forestillinger om kjønnsidentitet. | kun utdrag

Se! Berøre! – Om bilder av skimrende og overskridende transpornobegjær

Kulturen vår har strikse forestillinger om det mannlige og det kvinnelige, og vi har også fastlåste forestillinger om hva det å være transkjønnet innebærer. Kan transpornoen åpne opp for alternative forestillinger, om kjønn og kjønnsroller, identitet og transseksuelt begjær? | kun utdrag


Fra arkivet

Ti-på -topp-komedier

Z #2 2017: Z har bedt et knippe filmkritikere – Lars Ole Kristiansen, Guri Kulås, Le LD Ngyen, Dag Sødholt og Øyvor Dalan Vik - avsløre sine ti på topp-favorittkomedier gjennom tidene. Mandatet var også at dette skulle være høyst personlig, de trengte ikke velge de opplest og vedtatt «beste» komediene gjennom tidene. | kun utdrag

Liten lærebok om perspektiver

Z #3 1993: For å gjenskape et objekts eller et roms dybde-dimensjon benytter vi oss av et lineært [...] | kun utdrag

Memento mori – om Knut Erik Jensens kortfilm Kald verden

Z #3 2006: «Deres have er verden. Ruiner er disse blomstrende barns mødre. Det brogede, levende skaperverk [...]